Det er Allehelgensdag i dag. For meg er det en viktig dag, en dag der jeg minnes mine kjære som har gått bort. Jeg minnes med sorg, vemod, men også med takknemlighet og håp. Noen ganger også med skyldfølelse, sinne og en lettelse over at det som var så tøft å stå i, er over. Minnene om mine kjære, har bolig dypt inne i hjertet mitt. Derfor trenger jeg ikke gå til en grav for å minnes. Men på denne dagen drar jeg alltid til kirkegården og tenner lys. For meg er det en vakker tradisjon som gir mening og nærhet til de som nå er borte.
«Sorgen og gleden de vandre tilhope,
Lykke og ulykke ganger på rad,
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.»
For 6 år siden skrev jeg dette om tapet av sønnen min Jon Kristian. Jeg velger å dele det på nytt fordi det kanskje kan hjelpe andre som har vært i samme situasjon som meg.
Her er det jeg skrev:
I dag er det “Alle helgens dag.,” og om 9 dager er det tre år siden min sønn Jon Kristian tok sitt eget liv. Det kjennes som om det var i går at jeg ringte til hotellet i Thailand for å snakke med han, og i stedet fikk vite at han var død.
Ellen Francke beskriver noe av det jeg vet sønnen min følte, i boka Glass:
«Jeg er blitt så ensom. Jeg visste ikke at det gikk an å bli så ensom.
Jeg sover ikke. Natt er dag, og dag er natt.
Mellom dem ligger grålysningen med alt den vet.
Jeg er blitt så ensom. Ingen skulle bli så ensom.
Her hvor jeg er, har det gått et stort ras. Jeg er i raset. Jeg kommer ikke vekk herfra.»
Jeg velger å tro at han endelig har fått fred, og at han har det godt der han er; at raset har lagt seg og sprengt vei til noe bedre.
Jeg sitter og ser på bildet av han som henger på veggen. Han er så nær, men samtidig så fjern. Jeg husker alle de gode stundene, hans gode smil, hans omtanke og hans utforskende og grensesprengende personlighet. Alle ble glad i Jon Kristian. Han hadde noe helt spesielt ved seg som ingen andre hadde.
Så hvorfor valgte han å forlate oss, For meg er det ikke vanskelig å forstå. Han var en person som skulle klare alt selv. Han ville ikke be om hjelp når livet ble vanskelig. Derfor valgte han den veien som for han var den eneste når han ikke lenger kunne se at det fantes et bedre alternativ. Jeg vet at det hadde vært mange andre løsninger om han hadde villet søke hjelp og råd hos andre. Men angsten og hans egen stolthet sto i veien.
Diktet «Draum» av Haldis Moren Vesaas beskriver hvordan jeg har opplevd det å forsøke å hjelpe han. Å ta imot hjelp var et nederlag for han.
«Det ropte frå sjøen om hjelp, hjelp.
Ei røyst som eg kjende: diEg skunda meg nedtil, sprang, sprang,
Fekk båten i hast gjort fri.Skauv ifrå land, greip årene,
Sette meg ned for å ro,Men kom ingen veg. Makteslaust
Mot vassflata årene slo.Kom ikkje nedi. Fekk ikkje tak.
Vatnet var stivna som bly.Og langt uti mørket di røyst
Som ropte og ropte på ny.Med årene sat eg og slo, slo
Mot dette som ikkje brast,Slo og visste: du ropte om hjelp,
Men du held og båten fast.»
Livet går videre. Det hjelper ikke å grave meg ned i skyldfølelse og bebreidelser om hva jeg skulle ha gjort annerledes. Jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne, og det jeg trodde var til det beste for han og vår lille familie. Selvsagt kan jeg se at om jeg hadde handlet annerledes, eller vært litt klokere, ville jeg muligens ha kunnet forhindre at Jon Kristian havnet i den situasjonen han befant seg i. Slike tanker er destruktive og fører ingen steder hen. De gjør meg bare deprimert og de kan uansett ikke få han tilbake til livet igjen.
«Vi kan ikke leve livet baklengs. Det kan heldigvis kun leves forlengs og i nået. Det som har vært, er fundamentet vi bygger videre på, eller forlater til fordel for noe bedre. Med andre ord, viser det at vi har lært av det forgangne slik at fremtiden og nåtiden leves annerledes og bedre.»
Synnøve
Gjennom disse tre årene som har gått, har jeg funnet frem til fred med både min egen skyldfølelse og min sønns skjebne. Nå kjenner jeg bare dyp takknemlighet for livet og at jeg har fått lov til å kjenne og være glad i sønnen min i over 26 år. Jeg minnes alle de gode stundene vi hadde sammen. Jeg minnes hvor nær hverandre vi var. Jeg er takknemlig for det vakre barnebarnet han ga meg. Hun er så nydelig. Jeg kan se så mye av han i henne. Den varme, følsomme, kloke og omsorgsfulle personligheten hennes vekker alltid til live gode minner fra tiden sammen med Jon Kristian. Han har etterlatt seg en vakker skatt i henne.
Her er en sang som alltid har vært til stor trøst for meg gjennom vonde og uforklarlige tider:
«Tap ikke motet du kjære,
for da er det dyreste tapt.
Gud har en lekse å lære,
hvert menneskebarn han har skapt.Bakom de tyngende gåter
og skjebnens forvirrede lek,
er der en vilje som råder,
en visdom som alltid vet veg.Du skal kun bie og bede,
og bede og bie påny.
Når solen er aller lengst nede,
da bær det mot morgengry.Det kors som har tynget din nakke,
kan blive din rikeste sang.
Og da kan det skje du vil takke
for det som du gråt for engang.»
«En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var der bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene i livet hans da det hadde vært vanskeligst og mest smertefullt!
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: “Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?”
Da svarte Herren: “Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst- og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine!”
Mary Stevenson
Gjenntatte ganger har jeg fått oppleve at jeg er ivaretatt slik den lille historien over indikerer. Her er et eksempel på det jeg opplever.
Den dagen jeg ringte opp hotellet I Thailand for å bli satt over til min sønns hotellrom, men I stedet fikk dødsbudskapet, var klokken bare ni om morgenen. Intuisjonen min visste at noe var galt. Da jeg ikke fikk svar på mobilen, måtte jeg prøve å ringe hotellet.
Hva skjedde? Mens jeg sto der og fikk vite …., ringte det på døren og min beste venninne kom inn. Hun skulle ha vært på et møte I nærheten. Da det ble avlyst, hadde hun litt tid før neste avtale og stakk innom meg. Det hadde aldri skjedd før at hun kom slik midt I arbeidstiden. Hva annet var det, enn at jeg ble ivaretatt og slapp å være alene I en slik tøff stund.
Da sønnen min døde ble det viktig for meg å formidle min kjærlighet til han og til livet. Vi må aldri miste motet og troen på at det nytter. Det handler om livet og om å oppfylle drømmene våre. Sønnen min klarte ikke det, selv om han forsøkte og gjorde det beste han fikk til.
For meg har det vært viktig å velge livet og ikke forbli i sorgen.
Denne sangen » Det hainnle om å leve», sang vi i minnesamværet hans. Det ble en sterk opplevelse.
“Der e nå’ ainna å gjønge te man får te det man vil.” Det var nettopp det han ikke klarte, «å gjønge» livet sitt.
Fant dette i avisen som et leserinnlegg i TA for lenge siden og tok vare på det. Det er en fin påminnelse om at livet går videre og at vi alltid kan bære våre kjære med oss i hjertet vårt.
“Dikt til de levende.
“Når jeg er borte – gråt litt over meg. Tenk på meg av og til, men ikke for ofte. Det er ikke godt for deg og dine nærmeste å la tankene dvele for lenge ved døden. Tenk på meg slik jeg var i noen lykklige stunder i livet. Fremkall minnene, men ikke for lenge. La meg være i fred – slik jeg skal la dere være i fred. Når du lever – skal dine tanker være i livet”.
I dag vil jeg gå på kirkegården og tenne lys og minnes sønnen min i kjærlighet og takknemlighet. Det er gjennom motgang, sorger og nederlag at livet prøver oss og gir oss muligheten til å vokse gjennom og ut av smerten. Derfor er jeg i dag fylt av fred, kjærlighet og takknemlighet når jeg senere vil minnes han og tenne lys. Smerten oog savnet er der og vil alltid være der, men det er en god og vakker følelse som får meg til å kjenne meg levende og takknemlig for at jeg fortsatt eier livets gave, og har fått muligheten til å være noe for andre gjennom den jeg er og blir.
Så for meg er alle helgens dag en vakker og god dag fylt av livets under. Den viser meg igjen og igjen at nederlag kan snus til seier om vi våger å leve livet helt og fullt. Jeg vet dette av erfaring fordi jeg også mistet mannen min, Ivar da han også valgte å forlate oss for nå snart 29 år siden.
«Gjennom livets realiteter og veiskiller blir livet staket ut i nye retninger og gjerninger som vi kan velge å følge, eller vi kan forbli på stedet. Blir vi, vil livet etterlate oss kun smerte og vi går glipp av alle de vidunderlige mulighetene som alle brudd og tap gir oss.»
Synnøve
Er det noen som noen gang virkelig stopper å sørge? «Nei, vi lærer å leve med det.» Det finnes metoder og måter vi kan bruke som kan hjelpe oss gjennom sorgprosessen på en konstruktiv måte, og i sin tur gjøre opplevelsen om til noe vi kan forstå og lære av.
Tap er en del av livet. Uten endring, vil vi ikke vokse som mennesker. Alt har et naturlig og særegent mønster av fødsel og død. Ved å forstå sorg og tap, kan vi bedre forstå livet og leve det fullt ut på den beste måten vi kan.
Sorg er avslutningen på noe, og begynnelsen på noe nytt. Enten det er å sovne vakkert inn i høy alder, en hjerteskjærende død etter sykdom, ulykke eller ved å ta sitt eget liv. Det kan også være sorg etter skilsmisse, å bli eldre, slutte i en jobb, eller etter en stor endring i livet. Alle bringer de med seg muligheter for vekst og kanskje en ny måte å oppnå det vi ønsker mest i livet.
All sorg er gyldig og ekte. Sorg er en blanding av mange følelser, og ingen av oss sørger på samme måten. En dag er vi glade og neste dag bryter vi sammen.
Ingenting jeg kan si vil endre det faktum at din kjære ikke lenger er med deg på en fysisk måte. Tro aldri at du ikke trenger å gråte eller «komme over det» fordi det skjer ikke. Du må hedre den du har mistet, eller erfaringen som brakte sorg og forsiktig ta godt vare på deg selv. Gjør noe som fyller sjelen og hjertet ditt. Kanskje du kan begynne med noe du har lyst til, men aldri har tatt deg tid til før. Uansett prøv å åpne opp for å føle deg bedre med deg selv.
Noe av det viktigste du må innse, er at ingen trenger å gå gjennom sorgen alene. Du kan føle deg alene, eller at du er alene i din egen verden, men dette er langt fra sannheten. Det er mange mennesker i livet ditt som ikke ønsker noe mer enn å lytte til deg og dele. Du vet aldri om noen vil si noe som kan være det perfekte ordet for deg å høre akkurat nå. Åpne opp for muligheten til å dele dine følelser med andre.
Det perfekte ordet for å hjelpe noen som er sørgende er å si :
«Jeg er her med deg .»
Å være en del av denne «menneskelige erfaringen», er ikke lett. Å miste en kjær, er en av de vanskeligste menneskelige lærdommene vi kan oppleve. Å miste noen gir oss utfordringer og sårer oss. Vi trenger å gå tilbake og se på denne erfaringen som en lærepenge for sjelen. Vi må gå gjennom smerte for å vokse. Smerten definerer oss ikke. Den er bare bekreftelsen på vår kjærlighet.
Jeg tror at vi lærer noe vesentlig fra alle erfaringer, uansett hvor store eller små de er. Hver erfaring forandrer oss.
Når noen i livet vårt går over i døden, eller forlater oss på annen måte, går de aldri uten å etterlate gaver til oss.
Hvilke gaver har du fått ?
Hvordan har livet ditt blitt bedre fordi du møtte han eller henne?
Gjennom sorgen lærer vi, vi vokser, vi lever.
Livet er til for å leves. Det endrer seg alltid og blir noe annet. Fordi vi alle har en sjel, tar liv og lære aldri slutt. Akkurat som larven, forvandles vi til sommerfugler som stiger til nye høyder.
Så derfor jeg er her med deg om du trenger meg.
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 