«Når du er misfornøyd, vil du alltid ha mer, mer, mer. Dine behov blir aldri tilfredsstilt, men når du øver tilfredshet, kan du si til deg selv; «Å ja … Jeg har allerede alt jeg virkelig trenger.»»
Dalai Lama
I dag har jeg hatt mange ulike samtaler, både på mail, pr. tlf, på FB og ansikt til ansikt. Det jeg sitter igjen med av inntrykk, er hvor sårbare vi mennesker er. Hvor lett det er å vippe oss av pinnen. Hvor lett det er å gi opp og ta på oss offerrollen.
Hva er det som skal til for at vi velger å stå opp for oss selv og kjemper for å overkomme det som stenger for gleden og mestringen som vi så sårt trenger?
«Vi dyrker kjærligheten når vi lar vårt mest sårbare og kraftigfulle selv bli dypt sett og kjent, og når vi hedrer den åndelige forbindelsen som da vokser frem med tillit, respekt, vennlighet og kjærlighet.»
Det å våge å vise sårbarhet er ikke lett. Det er lettere å gi opp og si at det ikke finnes en løsning for det som plager meg. For andre, ja, men ikke for meg.
Noen vil ikke ta imot hjelp. De vil klare seg selv. Ofte opplever de at ingen forstår dem og at det ikke nytter. Så gir de opp og trekker seg tilbake inn i skallet sitt. De vil heller gå til grunne enn å oppsøke hjelp for så å bli avvist igjen.
Akkurat det er vanskelig å forstå. Hvorfor prøver de ikke en gang til et annet sted. Men nei. Påkjenningen med å ha blitt avvist er så stor at de foretrekker å lide.
Jeg tror det handler mye om at det ikke er lett å kjenne på vonde følelser. Det er langt lettere å overføre den opplevde smerten på omstendigheter, eller på andre. Slik klarer vi å narre oss selv og smerten blir litt lettere å bære. Veien derfra inn i rus og elendighet er kort for noen. Andre finner andre mekanismer for å døyve smerten sin.
Troen på egne krefter blir mindre og mindre. I stedet for å vise sårbarhet, forteller de en historie som de nesten, ja ofte tror på selv. De kan ikke annet fordi de er et offer for uheldige omstendigheter, sier de. Så klandrer de alle andre for at livet er så urettferdig og at ingen bryr seg.
Det siste de er i stand til er å elske seg selv. Det harde skallet de omgir seg med, skjuler den sarteste og mest sårbare sjelen som finnes.
«Når vi oppfyller vår funksjon, som er å virkelig elske oss selv og dele kjærlighet med andre, da oppstår sann lykke.»
Gabrielle Bernstein
Det er vanskelig å leve sammen med og rundt mennesker som tar en slik holdning til verden og menneskene som bryr seg om dem. Ofte blir det så vanskelig å være rundt dem, at avvisning og utestengning blir løsningen. Alternativet blir så altfor ofte at de går til grunne sammen med den som i utgangspunktet hadde problemet.
Jeg har både sett og opplevd det.
Jeg vet det er vanskelig. Men for meg blir det mer og mer klart at vi ikke kan overta livet for en annen. Vi må leve vårt eget liv. Vi må alle ta ansvar for oss selv som voksne mennesker. Selvsagt kan vi støtte og gi råd, men aldri overta. Jeg vet at det er vanskelig. Min egen sønn stengte seg inne og ville ikke ta imot hjelp. Det endte med at han tok sitt eget liv.
I dag når jeg er klokere, ser jeg at jeg var for beskyttende. Jeg tok for mye over. Slik trengte han ikke å utfordre seg selv. Mamma var alltid i bakgrunnen, og overtok når han ikke ville eller klarte mer. Jeg burde ha utfordret han mer, og krevd at han sto opp for seg selv. Selvsagt trengte han meg i bakgrunnen, men ikke i forgrunnen slik jeg så ofte var.
Det blir så sterkt og maktpåliggende for meg i dag å oppfordre deg. Stå opp for deg selv, for den du er. Våg å vise sårbarhet og oppsøk hjelp der hjelp finnes. Du er altfor verdifulle til å mistes, til å havne i isolasjon og nederlag alene.
Vit at du er verdifull. Vit at du betyr noe. Stå opp for deg selv, og du vil finne at det finnes uendelig med muligheter og gode menneske som vil være der for deg.
Men du må kaste av deg offerrollen og ta ansvaret for livet ditt selv. Det hjelper ikke å klandre andre. Jeg vet at foreldre og andre ofte har gjort urett mot deg, De har kanskje ikke vært gode foresatte eller rollemodeller slik de burde ha vært. De stilte kanskje ikke nok opp, eller kanskje de var for overbeskyttende. Uansett nå er du voksen og må ta ansvaret selv.
Kanskje trenger du hjelp. Så krev din rett. Ber du om hjelp med et ydmykt sinn, og legger frem hvordan du har det og hvordan du sliter, så er jeg sikker på at du vil få den hjelpen du trenger. Kanskje må du prøve flere steder. Kanskje vil det ta litt tid. Men ikke gi deg. Du vil finne at det er mange som vil stå opp for deg. Bare legg bort offerrollen og vær den ekte deg, redd og ufullkommen med feil og mangler. Samtidig fullkomment skapt som et unikt sårbart menneske. Det finnes bare en deg, og verden trenger deg.
«I dag fastholder jeg at det ikke er noe annet i meg, enn kjærlighet. Denne kjærligheten kommer fra at jeg helt ut aksepterer meg selv og har den forståelsen at jeg er et perfekt ufullkomment menneske. Jeg vil gå gjennom dagen i dag og tillate meg selv å fullt ut uttrykke min perfeksjon. Jeg skjønner at alle mine feil er universets unike måte å uttrykke seg selv gjennom meg på. Jeg gir slipp på å dømme meg selv, og andre og til slutt tillater jeg meg selv å bare være den jeg virkelig er: uendelig. Ettersom dette er sant for meg, så det er sant for alle andre også. Jeg vil velge å godta alle i livet mitt med den samme radikale aksepten som jeg har for meg selv fordi vi alle er helt ufullkomne mennesker som bare gjør det beste vi kan. Og slik er det.»
Jackson Kiddard
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 
