Jeg fortsetter med å beskrive ulike ord, og hva de kan bety for vår vekst og utvikling.

Det er hentet fra boken “Aspire,” av Kevin Hall. Jeg deler noen av hans refleksjoner. Andre er tanker jeg har gjort meg, mens jeg leste boken.

 «Å være ingen andre enn deg selv i en verden som gjør sitt beste, natt og dag, til å gjøre deg til  en hvilken som helst annen, betyr at du må kjempe den tøffeste kampen som et menneske kan kjempe.
E. Cummings

Når jeg går på mine turer i naturen, møter jeg ofte mennesker som jeg kommer i snakk med. Jeg sier hei og de hilser tilbake og praten er i gang.  Når jeg møter mennesker slik, opplever jeg en annen ro og lydhørhet enn når jeg støter på mennesker i en travel hverdag, på gaten eller et annet sted.

Mange spennende, dype samtaler har kommet ut av et slikt tilfeldig møte med en fremmed på de ulike turene mine. Naturen virker beroligende på oss, og skaper en åpenhet og undring over livet tror jeg.

Tenk om jeg i stedet  for å si hei, kunne hilse dem med «Namaste».

Namaste betyr:

«Jeg hilser det guddommelige i deg. Jeg hilser din gud gitte gave.»

Det er en utrolig flott måte å vise respekt for en annen og hilse på.

Hvem har ikke sett bilder av Mahatma Gandhi som hilser ved å si «Namaste» med hodet bøyd og håndflatene presset sammen mens de berører hjertet.

Gandhi legger dette i sin hilsen:

«Jeg ærer stedet i deg som rommer hele universet. Jeg ærer stedet i deg som er lys, kjærlighet, sannhet, fred og visdom.»

Tenk for en innvirkning det ville ha på verden om vi alle kunne hilse hverandre og mene:

«Jeg hilser det guddommelige i deg. Jeg hilser det du gjør best. Jeg hilser dine naturlige gaver. Jeg ærer ditt særpreg og din spesiellhet.»

Namaste bærer med seg et tegn på fred og harmoni. Vi har litt av det samme i vårt vestlige håndtrykk. Det stammer fra krigstider, der en ved å ta hverandre i hånden signaliserte at en kom uten våpen.

Namaste er så mye mer. Det anerkjenner at vi alle er helt spesielle mennesker med egenskaper som bare vi har. Det finnes ingen andre som meg. Det finnes ingen andre som du.

Hvor ofte har vi ikke hørt: «Hvorfor kan du ikke være som …..»

Det er ikke bare en måte å komme dit vi skal. Hver enkelt må finne sin vei og sin måte ut fra den de er. Ved å kopiere andre uten refleksjon og tanke for hvorfor, mister vi vår innerste sannhet, og blir middelmådige og uten kraft.

Hvor ofte går vi ikke glipp av å se vår egen unikhet.  Hvor ofte kveler vi ikke våre naturlige gaver, og egenskaper og mister muligheten til å vokse mens vi viser hvem vi er.

«Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige, Vår dypeste frykt er at vi er kraftige utover all måte.»
Marianne Willianson

Namaste hilser vår ekthet. Samfunnet gjør ofte ikke det. Det vil forme oss slik at vi kan passe inn i et mønster, noe som er konformt og ikke skiller seg ut. For mange  blir livet en kamp for å holde tilbake sine egne unike egenskaper og gaver. De sliter seg ut med å undertrykke den de er, essensen i sin væren. De undertrykker sitt genius, som rett oversatt betyr fra gammel romersk: «Det du naturlig er født med.» Det vil si være ekte og seg selv.

Når vi følger vår natur, utvikler vi vårt genius. Vi utvikler det mer og lenger ved hver nye utfordring vi møter. Vi er aldri fornøyd med å være i dagens komfortsone.

Slik kjenner jeg at livet mitt oppleves når jeg er sann mot meg selv, og ikke skjuler mine egenskaper i frykt for at andre skal kalle meg dum eller rar.

Våger jeg å være meg selv og følge mitt formål, det jeg brenner for og er, er det som å komme hjem. Jeg finner tilbake til den jeg virkelig er, og våger å være akkurat det. Så enkelt, men likefullt så vanskelig. Jeg vet at jeg er kommet hjem når jeg er i flyt og er fylt med ro og fred, og opplever takknemlighet for at jeg er i mitt autentiske vakre meg.

I mange år har jeg undertrykt hvem jeg egentlig er. Jeg har fulgt strømmen, og det andre har forventet av meg. Mine egne preferanser kom langt bak i rekken for det jeg skulle beskjeftige meg med og utvikle.

Å neglisjere meg selv og mine egne talenter, er stor synd, og fører til fremmedgjøring og likegyldighet. Livet blir grått, og trist, og fylt med krav og lite glede. Alt fordi jeg undertrykker den jeg er og de gavene jeg har fått å forvalte. Gavene bare jeg har, og som er ment å skinne klart og vise vei for andre.

«Før vi kan hilse andres storhet, må vi hilse storheten vi har i oss selv.»

Hva er det jeg vet med sikkerhet?

Med det mener jeg:  Hva er det jeg tenner på? Hva er det som gir meg glede? Hva er det som får meg til å gå den andre mila uten å tenke meg om? Hva er det som får meg til å glemme tid og sted? Hva er det som gir meg så mye glede at jeg kan gjøre det uten betaling?

Når jeg finner det, vet jeg at jeg er på riktig vei og har funnet mitt autentiske selv, mitt innerste.

Jeg er født med uforlignelige gaver og talenter. Jeg ærer giveren av disse gavene gjennom å åpne dem og gi dem videre til andre.

Jeg har funnet frem til mine gaver. De fyller meg daglig til randen av  glede og takknemlighet. De gir meg energi og overskudd.

Talenter og gaver forsvinner ikke  eller blir redusert ved at jeg deler dem med andre. De vokser og sprer seg som en  ringvirkning fra en stein kastet i stille vann. Hver bølge bærer forventningen om den neste suksess bølgen. Slik beviser den at naturen gir alt og mister ingenting.

«Et talent er alltid bevisst sin overflod og har ingen ting imot å bli delt.»
Aleksandr Solzhenitsyn

Å finne frem til mine naturlige gaver er det første skrittet til å leve et liv i overflod og oppfyllelse. Jeg kan aldri bli oppfylt uten først å bli fylt opp. Først da renner overfloden over sine bredder og gis videre til andre.

Når jeg oppdager sammenhengen mellom hva jeg føler i hjertet mitt og hva verden trenger, hjelper det meg til å oppdage min oppgave og formål i livet.

«Du går inn i skogen
på det mørkeste punktet,
hvor det ikke finnes noen sti.

Der det er en vei eller sti,
er det en annens vei.

Du er ikke på din egen vei.

Hvis du følger noen andres vei,
kommer du ikke til å realisere
ditt potensiale.»
Joseph Cambell

Ofte blir vi presset til å bli noe annet enn det vi drømmer om å være. Foreldre våre har gått glipp av sin drøm og overfører den på oss barna. Jeg kjenner mange som har strevet og slitt for å ta en eksamen, eller skaffe seg et bestemt yrke. De klarer det, men hjertet deres er et annet sted. De brenner seg ut for å tilfredsstille alle andre enn seg selv.

Slike forventninger kommer ikke bare fra ambisiøse foreldre. De kommer ofte fra vårt eget ego, fra det vi tror forventes av oss. Noen ganger er det vi selv som er vår verste kritiker og fiende. Livet er et «du skal», og ikke et «jeg vil» med hjertet.

«Måten å finne ut om lykke, er å holde tankene på øyeblikkene der du føler deg mest glad, når du er virkelig glad. Ikke begeistret, ikke bare frydefull, men lykkelig. Dette krever litt selv-analyse. Hva er det som gjør deg glad? Fortsett med det, uansett hva folk forteller deg. Dette er det som kalles å følge glede din.»
Joseph Cambell

Når vi maksimerer våre evner, er vi på riktig vei. Når vi sier til oss selv at vi er stresset, at vi er overspente, at vi kommer til å få et sammenbrudd dersom ikke … er vi definitivt ikke på riktig vei.

Vi kjenner oss helt sikkert igjen i disse utsagnene. Til tider kan vi alle kjenne oss slik. Men dersom disse følelsene følger oss hele tiden, er det et sikkert tegn på at vi burde velge en annen vei.

«Fordi det er ingen formler for å oppnå sannheten om veien, må hver enkelt av oss risikerer sine egne skritt. Bare den uvitende søker å imitere oppførselen til andre. Intelligente menn kaster ikke bort tiden på det, De utvikler sine egne personlige evner, De vet at det er ingen blad som er like i en skog med 100.000 trær. Ingen reise på den samme veien er lik.»
Sufi Hafsiz

Det er herlig å huske på at hvert skritt vi tar på reisen vår, er like unikt som veien vi går på.

Når jeg kjenner denne spesielle lykkefølelsen inne i meg, tillater det meg å gi fritt av meg selv og hilse det guddommelige inne i meg.

Jeg forplikter meg til å slutte å gjøre det jeg er god til og begynner å gjøre det jeg er ment å gjøre. Det som gjør meg hel og kraftfull. Det er «Namaste» i sin essens.

Jeg noterer for meg selv, de gangene når hjertet mitt synger til meg, når jeg har glede og indre fred, når jeg renner over med overflod og oppfyllelse.

Har du funnet ditt autentiske selv og dine gaver?

Hvilket ord er det som best beskriver deg som person? Hvilke ord er det du vil bli husket for i ettertid?

Jeg har funnet mitt ord og det løfter meg opp. Hver gang jeg tenker negative tanker om meg selv eller faller ut av den beskrivelsen jeg har gitt meg selv, så tar jeg meg i det. Jeg husker på ordet og korrigerer kurset etter det umiddelbart.

Når du har funnet ditt ord, så skriv det ned og heng det opp et sted der du kan være sikker på å se det hver dag. Det er din hilsen, ditt «Namaste» fra ditt hjerte til den spesielle gaven du har.

Tenk hvor fantastisk verden vil være for oss, om vi klarer å hilse oss selv hver dag med det ordet vi har valgt. Det gir oss verdighet og respekt og er noe å strekke oss etter. Se på ordet ditt igjen, reflekter over gaven bare du har, og husk på ordene Mahatma Gandhi sa:

«Du må være forandringen du ønsker å se i verden.»

Da vil verden bli forandret.

Namaste.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden