Skadedyr

 

Så mange liv lider av denne lite kjente sykdommen «perfeksjon»  Den stjeler drømmene, forårsaker strid, skaper ulykkelighet, ødelegger selvtilliten, saboterer mål …

Her er virkeligheten … Perfeksjon er en luftspeiling. Det er en løgn. Det finnes ingen perfekt kropp, ikke noe perfekt ekteskap, ingen perfekt bedrift, ikke noe perfekt forhold, ingen perfekt plan ….

Det er et umulig spill som vi skaper,  og som gjør oss redde for å handle, og misfornøyde med det vi har …

Perfeksjon finnes ikke … MED MINDRE … du lærer å elsker det som er ufullkomment.  Når du elsker det som er, vil du se at kroppen er perfekt, din ektefelle er perfekt, din bedrift er perfekt, dine relasjoner er perfekte …

Livet er perfekt akkurat slik det er akkurat nå i alt dets rotete ufullkommenhet. OG det blir mer perfekt hele tiden.  Takknemlighet er motgift for denne forferdelige sykdommen. Når du ser dette, vil hele livet bli fylt av en endeløs strøm av perfekte øyeblikk.

Gerald Rogers

Jeg hadde en drøm for noen netter siden som var ubehagelig og som jeg ikke forsto. Hvorfor drømte jeg akkurat denne drømmen som var så lite delikat og så uforståelig.

Jeg drømte at jeg var på et lite ukoselig rom. Det var mørkt og ved siden av en smal seng sto det en kokeplate med en stekepanne på. Jeg skrudde på varmen og helte en halvtint middagsporsjon i panna for å varme den opp slik at jeg kunne få i meg noe mat.

Så hendte det noe. Middagsporsjonen begynte å bevege på seg. Det så ut som noen mørke flekker i panna plutselig sprengte seg vei over kanten i en flytende massse, og fløt ut over gulvet og over i senga. Først trodde jeg at maten var svidd fordi jeg så at innholde ble mørkt. Så da det este seg utover  pannekanten, og  kom som en flytende strøm mens det banet seg vei over alt, mistet jeg både munn og mæle.

Så tente jeg lyset, og hva så jeg. Det mørke, det jeg trodde var brent var en mengde biller og annet kryp. Etter å ha blitt varmet opp, våknet de fra den dypfryste tilstanden sin og spredte seg som en arme utover kanten, og fløt i all sin gru over gulvet og senga.

Så våknet jeg …..

Jeg har grublet over hva betydningen kunne være. For jeg har erfart at ingenting skjer uten en grunn. Ikke denne fæle drømmen heller.

«Gå i deg selv når du på grunn av din tidligere historie  unnlater å handle i dag, og i stedet si: «Jeg er fri nå til å løsriver meg fra det jeg pleide å være.»

Dr. Wayne W. Dyer

Nå vet jeg det. Drømmen skulle minne meg på hvor mye sorg og savn vi samler opp inne i oss. Vi blir fattige som mennesker fordi alt det vonde fra fortiden har tatt så stor plass i vårt indre. Det gjør oss distanserte og kalde for omgivelsene våre fordi vi trenger å beskytte oss. Vi trekker oss bort og inn i oss selv for å unngå å kjenne på smerten fra fortiden.

Denne balansen blir rokket ved som i dette tilfellet med varme, en uventet opplevelse eller noe annet som kjennes ubehagelig og ryster oss i vårt eget selvbilde. Da renner det vonde ut og sprenger seg vei i alle retninger. Vi slår om oss i selvforsvar for å beskytte oss selv og tar enhver tilnærming ille opp.

Det gode er at når det vonde har kommet frem i lyset, kan vi se hva det er, og ta grep om situasjonen. I drømmen måtte jeg rydde opp, og kanskje sågar tilkalle et firma som driver med  å utrydde skadedyr for å bli kvitt de ubehagelige «krypdyrene».

Jeg ser tydelig at for å komme videre med livene våre, må vi våge å ta et oppgjør med all smerten og sorgen vi bærer på. Det er ofte vanskelig fordi vi ikke alltid forstår hva som bor inne i oss av negative følelser. Først når de koker over, og  ikke lar seg  bli holdt innestengt lenger, forstår vi det kanskje. Det oppleves som de er i ferd med å  forpeste alt i oss og rundt oss. Da kan vi ta affære. Da kan vi rydde opp selv, eller be om hjelp for å rense og helbrede.

Uten å foreta en slik opprydding, vil livene våre være kummerlige uten glede og trygghet. Akkurat slik jeg opplevde rommet mitt i drømmen; En enkel kokeplate tett inntil  en smal seng, mørkt og trist. Og ellers intet annet.

Vær tålmodig, noen ganger må du gå gjennom det verste for å få til de beste.

«Vær tålmodig, men  vær utholdende i å bygge eller gjenoppbygge egenverd. Veien til egenverd kan bare nås når du elske og akseptere deg selv.  Ikke bare «når du er perfekt», men akkurat nå, i dag, akkurat som du er. Å akseptere deg selv betyr ikke at du skal miste troen på at du kan bli bedre. Det er det motsatte. Du må tro på deg selv for å tro at du kan bli mer enn den du synes å være i dag. Ellers ville det virke som bortkastet innsats.»

Doe Zantamata

Hva kan føre meg og deg opp i en slik ubehagelig situasjon tro?

Jeg har grublet litt over dette og kommet frem til noen områder som kan virke hemmende på hvordan vi ser på oss selv som verdifulle mennesker. Jeg tror det handler om selvrespekt.

Jeg ber ikke andre om kjærlighet, respekt og oppmerksomhet som jeg burde vise meg selv. Jeg stoler på min indre stemme og følger instinktene mine. Jeg aksepterer hvem jeg er, både det gode og det dårlige, og gjør endringer i livet mitt som jeg vil. Ikke fordi jeg tror noen andre vil at jeg skal være annerledes, men fordi jeg vet at det er rett å gjøre, for MEG.

Jeg jobber for å bli en  jeg vil være fornøyd med å leve med resten av livet.  Lykken og egenverdet mitt er ikke avhengig av andre. Min første og siste kjærlighet er alltid egen-kjærlighet. Dersom jeg ikke kan elske og respektere meg selv, vil ingen andre kunne det heller.

Straks jeg slutter å overbelaste hjernen min med å bry meg om hva alle andre mener, og begynner å gjøre hva jeg føler i hjertet er rett, vil jeg til slutt oppleve frihet og fred i sinnet. Jeg kan ende mange av mine problemer umiddelbart ved å ikke tillate at noen forteller meg hva jeg skal gjøre.

Jeg må ta livet mitt i mine egne hender. Andre kan være i stand til å holde lykken min som gissel midlertidig, men bare jeg kan gjøre det permanent.

Jeg vil aldri finne fred før jeg lærer å gi slipp på hat og det vonde som bor i hjertet mitt. Livet er altfor kort til å bli brukt til å pleie bitterhet og registrere urett. Nag er når jeg insisterer på at noen skylder meg noe. Tilgivelse, er når jeg er sikker nok til å stå på egne ben og gå videre.

For å gå videre, må jeg vite hvorfor jeg følte slik jeg gjorde, og hvorfor jeg ikke lenger trenger å føle det slik. Det handler om å akseptere fortiden, la den være, og gå videre fremover med gode intensjoner. Ingenting styrker min evne til å helbrede meg selv og vokse så mye som min egen kjærlighet og tilgivelse.

Jeg minner meg selv på at måten jeg alltid har gjort noe på, ikke er den eneste måten.  Å måttte beklage mine tapte muligheter, er en ekte, vond følelse.

Det er på tide å finne andre måter. Hvert hjørne jeg runder eller vei jeg slår inn på, har en ny opplevelse som venter på meg . Jeg trenger bare å se muligheten og være eventyrlysten nok til å gå veien eller runde hjørnet.

Livet er ofte uforutsigbart. Noen av de store øyeblikkene i livet mitt er ikke nødvendigvis det jeg gjør.  De vil være noe som skjer med meg. Det betyr ikke at jeg ikke kan iverksette tiltak for å påvirke utfallet av livet mitt. Jeg må ta affære. Men jeg glemmer ikke at en dag , kan jeg gå ut døra og hele livet mitt kan endres på et øyeblikk – på godt og vondt.

Til en viss grad, har universet en plan som alltid er i bevegelse.  Noen ganger tvinges jeg til å slite, og andre ganger ender jeg opp akkurat på rett sted til rett tid.

»Lammelse» er enhver aktivitet som jeg bruker til å bortforklare følelsene mine slik at jeg ikke opplever min egen sårbarhet eller blir såret. Når jeg lammer meg selv fra å føle sårbarhet, lammer jeg også meg selv fra å elske, å kjenne tilhørighet, empati, kreativitet, eventyrlyst og livets godhet.

Jeg  må ikke glemme at hver hendelse som er verd noe i livet, kan være skummel.  Som intim kjærlighet, vennskap, en ny aktivitet, osv.. Livet er risikabelt. Det er usikkert. Det er ikke for sarte sjeler. Det krever motet mitt. Og viktigst av alt, det kan ikke eksistere sammen med frykt. Når jeg åpner opp for livets største muligheter og gleder, betyr det at jeg  også gir livet muligheten til å knuse hjertet mitt.

Jeg må velge å stole på at det ikke vil bli knust …  og at risikoen er vel verdt belønning.

Avhengighet av å rømme fra virkeligheten er noe jeg og sikkert også du sliter med noen ganger.

Det er årsaken til nesten all vår ulykkelighet. En av de vanskeligste utfordringene vi står overfor i livet er å leve i vår egen kraft, å bare være her, akkurat nå , uansett hvor vi er. Altfor ofte er vi unødvendig distrahert med alt og ingenting: mat, alkohol , shopping , tv, tabloid nyheter, online sosiale nettverk, videospill , mobiltelefoner, osv..  I utgangspunktet holder det oss fra å være fullt tilstede i det aktuelle øyeblikket.

Vi bruker tvangsmessig arbeid, tvangsmessig trening, berg -og dalbane kjærlighetsforhold , og lignende, for å flykte fra oss selv og realitetene ved å leve. Faktisk vil mange gå langt for å unngå følelsen av å være alene.. Å være alene betyr å håndtere våre sanne følelser : frykt, angst, glede, sinne, harme, skuffelse, forventning, sorg, spenning, fortvilelse, og så videre og så videre.

Og det spiller ingen rolle om følelsene våre er positive eller negative. De kan være overveldende og utmattende, og derfor fjerner vi oss fra dem. Vi lammer oss selv . Vi gjør oss avhengige av å unngå oss selv . Erkjennelsen av denne avhengigheten er det første skrittet til å helbrede den.

Legg merke til med nysgjerrighet, og uten dom, alle de måtene vi unngår å være i vår egen kropp, akkurat her, akkurat nå, i dette øyeblikket som vi kaller livet.

Noen ganger føler jeg meg engstelig fordi jeg hele tiden føler at jeg går glipp av noe som skjer et annet sted,  Men slik er det ikke.  Jeg vil alltid mangle noe, og dermed vil det alltid virke som noe fantastisk kan skje andre steder.

Så jeg gir slipp på det, og innser at jeg har alt akkurat nå. Det beste i livet er ikke et annet sted, det er akkurat der jeg er, i dette øyeblikket. Jeg feirer det faktum at jeg er i live akkurat nå. Dette øyeblikket, og hvem jeg er, er helt perfekt . Jeg puster dypt, smiler, og legger merke til det grønne gresset jeg står på.

Det er nødvendig å se andre. Det er nødvendig å se hva mine tanker og ord kan gjøre med andres selvfølelse. Det vises ikke alltid utenpå alt det vonde vi bærer på. Derfor  må jeg tenke meg om, og tenke over hva jeg kaster ut av meg. Uten at jeg har ment det negativt, kan det bli oppfattet av en som sliter med  å tro på sitt eget verd som et angrep.

Ansvaret for hvordan den andre velger å oppfatte mine negative tankeløse ord, er ikke mitt. Det er helt og holdent vedkommendes eget ansvar.

Likefullt kan jeg bruke hjertet og være bevisst på min egen oppførsel. Klarer vi å være rause mot hverandre og behandle hverandre med respekt og forståelse kan mye være gjort.

Kanskje det onde, symbolisert med alle skadedyrene, kommer ut av seg selv. Da kan de bli fanget opp i kontrollerte former, slik at de ikke sprer seg ut over alt og alle.

Så i dag er min oppfordring:

Se hverandre.
Ikke ta alt opp i verste mening.
Vær rause mot hverandre.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.