Det uoppgjorte

 

Postet første gang, den 27. oktober, 2014.

«Det er ingen reell slutt
Det er bare et sted hvor du stopper historien.»
Frank Herbert

I dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Tankene mine er urolige og jeg har vondt for å konsentrere meg. Ute blåser det, og jeg hører vinden som uler rundt husnovene. Mørket trykker mot ruten og truer med å trenge seg vei inn i stuen min. Heldigvis er det godt og varmt, her jeg sitter foran PC’en med kaffekoppen innen rekkevidde, og et stearinlys tent på bordet foran meg.

Det er tidlig. Kroppen min har ikke vendt seg til vintertiden enda, så jeg våknet til vanlig tid. Det kjennes godt. Alt er stille rundt meg. I husene utenfor er det mørkt. De som bor der sover nok enda. Bare et og annet vindu lyser med et svakt gyldent lys. Sannsynligvis er det morgenfugler som meg som bor der. Eller kanskje de bare ikke fikk sove, eller må tidlig på jobb. Hva vet jeg.

Skal jeg være ærlig, tror jeg uroen min stammer fra bloggen jeg skrev i går.

https://synnasverden.net/2017/11/11/hemmeligheter-og-verdighet/

Det var tøft å skrive om. Merket det ikke mens jeg skrev. Da var det kun viktig å få sette ord på det som måtte ut og se dagens lys. Først da jeg la «pennen» fra meg, kjente jeg at hele meg var utladet, tappet for energi og krefter. Det tar på å skrive om tabubelagte emner, i alle fall når de berører meg så sterkt.

«Du kan ikke virkelig helbredes fra et tap før du tillater deg selv å virkelig føle tapet.»
Mandy Hale

Hvorfor er vi så redde for å vise de vonde og skambelagte sidene av oss selv og våre nærmeste? Hvorfor er det så vanskelig å sette ord på nederlag og uærlighet? Særlig mot oss selv?

Er vi så redde for å ødelegge omdømmet vårt? Hva andre måtte tenke om oss?

«Oktober visste selvsagt at handlingen med å snu en side, å avslutte et kapittel eller lukke en bok, ikke avslutter en fortelling. Etter å ha innrømmet det, ville han også erkjenne at lykkelige avslutninger aldri var vanskelig å finne: «Det er bare et spørsmål,» forklarte han til April, «å finne et solfylt sted i en hage, der lyset er gyllent og gresset er mykt ; et sted å hvile, til å slutte å lese, og å være fornøyd «.
Neil Gaiman

Jeg tenker at det handler om å blottlegge sårbarheten vår. Vise frem også det som ikke er akseptert. Mange av oss har et eller annet som ikke skal frem i dagens lys. Det er for tungt og vanskelig. Var det ikke derfor foreldrene mine aldri snakket om sine hemmeligheter? De ville ikke sette seg selv i et dårlig lys. Bli gjenstand for mistenksomhet og beskyldninger. Det handler ikke om skyld eller uskyld, men om hva andre kunne tenke om dem, dersom det de holdt skjult kom frem i dagens lys. Derfor holdt de det for seg selv, og nevnte det aldri med et ord. Det spilte ingen rolle hva de som visste om det, tenkte og kanskje også sa. Det var ikke noe de hadde noe med. For de tiet det i hel.

Jeg tror ikke slikte fortielser er sunne. De legger lokk på noen av de såreste og vareste følelsene våre.

«Det er mulig å finne orden i kaos, og det er like mulig å finne kaos underliggende tilsynelatende orden. Orden og kaos er glatte konsepter. De er som et sett med tvillinger som liker å bytte klær fra tid til annen. Orden og kaos blander og overlapper hverandre ofte, det samme gjør begynnelser og avslutninger. Ting er ofte mer komplisert, eller enklere, enn de ser ut. Ofte avhenger det av vinklingen. Jeg tror at å fortelle en historie er en måte å prøve å gjøre livets kompleksitet mer forståelig. Det er en måte å prøve å skille orden fra kaos, mønstre fra kaos.»
Gavin Extence

Da jeg gikk gjennom papirene etter min far i går, fant jeg en ærklæring fra en pålitelig mann om at min far aldri hadde vært involvert i nazivirksomhet. Rett etter krigen krevdes det et slikt papir for at han skulle få virke som lærer.

Jeg kjente og vet om flere som var unge den gang og innlot seg med tyskerne. De fleste gjorde det ikke av politiske grunner eller fordi de ønsket å forråde landet sitt. Ofte var det tilfeldig og spesielle omstendigheter som førte dem i kontakt med tyske soldater. Særlig unge kvinner var utsatt. For dem var det spennende og noe nytt. Noen ble forelsket og når hjertet tar over, spiller politikk ingen rolle. Noen ble rett og slett lurt inn i slike kontakter, og siden stemplet som forrædere.

Hvor mange liv har ikke blitt ødelagt fordi vi ikke kan tilgi. Hvor mange har ikke holdt slike opplevelser for seg selv i redsel for å bli fordømt. Og hvor mange har ikke blitt fordømt og utstøtt fordi de gjorde et feiltrinn, ble villedet, ofte inisiert av hjertet da de var unge.

Det handler ikke om å godta handlingene som er gjort, enten det er aktive handlinger som er alment uaksepterte, eller det å være tilskuer til overgrep og ikke gripe inn.

For meg blir det viktig å tilgi, å ikke fordømme. Hva vet vel jeg om situasjonen rundt det som fant sted. Hvordan kan jeg sette meg inn i omstendighetene, og dømme så skråsikkert om noe som jeg ikke forstår eller vet omstendighetene rundt.

Jeg vet at mange har lidd fordi omverdenen fordømte dem. Tilgivelse var utelukket. Til det opplevde omgivelsene sviket for stort.

«Det er et triks til en «grasiøs slutt». Det begynner med visjonen om å gjenkjenne når en jobb, et stadium i livet, eller et forhold er over – og la det gå. Det betyr å forlate det som er over uten å fornekte dets gyldighet eller dets fortids betydning for våre liv. Det innebærer en følelse av fremtiden, en tro på at hver slutt er en begynnelse, at vi er på vei opp, i stedet for ut.»
Ellen Goodman

Det nytter ikke med tilgjorthet og å late som vi tilgir. Tilgivelsen må komme fra hjertet. Det er ikke farlig å være uenig med andre. Vi trenger ikke være redd for vår egen skygge. Og absolutt ikke redd for å miste populariteten vår når vi våger å uttrykke det vi står for. Våger vi å stå frem i lyset når direkthet er avgjørende? Våger vi å legge bort respekten for alle særinteressene som forårsaker lidelse?

Det handler om å være positiv, og brenne for og være totalt ærlig, for å frigjøre den vi er og andre fra de egoistiske båndene som holder så mange fanget i fortidens skygger. Når vi åpner hjertet vårt, klarer vi også å tilgi uten å måtte late som.

Ekte ærlighet er en søken etter sannheten, i alle dens former. Noen ganger finner vi sannheten mens vi mediterer, og noen ganger finner vi den midt i en konflikt. Uansett trenger vi å stå frem med sannheten som finnes inne i hjertet vårt. En sannhet som er styrt av kjærlighet og ikke hat elle skyld, eller skam, eller hva som helst negativt.

«Ikke vent til nær slutten av livet ditt for å innse at du ikke fullt ut har levd for å elske.»
Lailah gity Akita

Det kjennes godt å skrive dette. Jeg tenker på alle dem som en eller annen gang for lenge siden gjorde noe som var «utilgivelig». De har levd hele livet sitt med skylden og skammen, og noen ganger også sviket dypt inne i seg. Det har skapt avstand og bitterhet i hjertet og gjort dem harde og lite kjærlige mot andre. Kanskje det sågar har vært en selvpåført straff …… De fortjener ikke bedre, er noe av det som kan fylle sinnet deres for å lindre den bakenforliggende smerten litt. Verken, den det gjelder eller de nærmeste våger å nevne smerten som alle vet ligger mellom dem som en usynlig mur og stor verkebyll.

«Hver avslutningen er en begynnelse. Vi visste det bare ikke den gangen.»
Mitch Albom

Kjære deg, om du lever nær til en som du vet har slike vonde opplevelser. Opplevelser som er fylt til randen av uoppgjorthet.Ta mot til deg og åpne opp hjertet ditt og finn frem til ordene som trenger å bli sagt. Ikke vær redd for å såre eller støte din kjære fra deg. Den det gjelder har allerede ekskludert seg selv, og trenger å komme inn i varmen og kjenne kraften fra forståelse, aksept og tilgivelse. For mest av alt er det å kunne tilgi seg selv, det som har hold din kjære fanget så lenge.

Dagen blir lysere. Jeg kjenner meg lettere til sinns. Uroen har forlatt meg. Jeg vet det er fordi jeg lot «pennen» lede meg til disse ordene akkurat i dag. Til deg som kjenner at de angår deg. Ta mot til deg og åpne hjertet ditt for din kjære. Jeg vet med sikkerhet at det vil lindre smerten og savnet hos den du bryr deg om. Ikke nøl eller utsett det lenger. Kanskje det vil være for sent i morgen.

«Livet må ta slutt, sa hun. Kjærligheten tar ikke slutt.»
Mitch Albom

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mine særtrekk

 

«Når du går ut i skogen og du ser på trær, ser du alle disse forskjellige trærne. Og noen av dem er bøyde, og noen av dem er rette, og noen av dem er evig grønne, og noen av dem er hva som helst. Og du ser på treet og du tillater det. Du setter pris på det. Du ser hvorfor det er slik det er. Du forstår at det ikke fikk nok lys, og så snudde det seg på den måten. Og du blir ikke følelsesmessig berørt av det. Du tillater det bare. Du setter pris på treet.»

Ram Dass

Hvorfor er jeg så ofte fordømmende mot mennesker som ikke er som meg?  Hun er slik og han er slik, tenker jeg og tar avstand fra det de står for. Det dømmende sinnet kommer inn.

Kanskje jeg skal prøve å gjøre mennesker om til trær. Det betyr å sette pris på dem akkurat slik de er.

Ser jeg på meg selv som et tre, hva skal jeg dømme? Jeg mener er en blomst mindre verdifull enn en annen? De er bare annerledes, et fenomen.  Denne metaforen har hjulpet meg til å sette pris på min unikhet uten at jeg blir bedre eller verre. Jeg er bare annerledes. Å verdsette unikhet, i stedet for å foretrekke noe bestemt, er en tankevekker for meg.

Det er når jeg identifiserer meg med personligheten min at jeg kommer i dømmemodus. Jeg forblir i min egen verden. Men bevisstheten er utenfor min egen tilegnede personlighet. Den aksepterer det som er som et grunnlag for vekst. Den er som et tre som har blitt påvirket av ulike forhold. Det være seg stormer, tørke, regn eller sol. Uansett er treet slik det er i dag. Hvordan det utvikler seg ligger i det som er og skapes her og nå. Alltid her og nå.

Når jeg blir stille inne i meg, legger jeg merke til tankene mine tydeligere. Jeg hører min fars stemme, og min mors stemme, utdannelsen min, mennneskene jeg omgir meg med og alle andre stemmer som forteller meg noe. Og jeg  forstår at det er dette som gjør at jeg er blitt som jeg er. Det er som et slags fenomen. Som treet.

Jeg forstår at dommeren er inne i meg. Og jeg fortsetter å gi han makt ved å identifisere meg med han. Noen ganger føler jeg at jeg er i krig med meg selv. At det er en del av meg som gjør det, og det er en del av meg som dømmer hva jeg gjør. Når jeg klarer å roe meg, ser jeg dynamikken som utspiller seg inne i meg. Og jeg ser alt som bare et fenomen. 

Jeg kan studere dette fenomenet i andre; så hvorfor ikke studere det i meg selv? For meg hjelper meditasjon til å stå tilbake og komme meg ut av det dømmende moduset. Å se det for hva det er. Som bare et fenomen.

Når jeg aksepterer at jeg er blitt som jeg er, akkurat som treet er som det er, har jeg muligheten til å gjøre noe med det. Jeg kan endre vekstvilkårene rundt meg og utvikle meg annerledes. Men uansett kan jeg ikke endre hvordan jeg har utviklet meg inntil nå. Jeg kan bare endre på det som skjer her og nå. På den måten bygger jeg en fremtid ut fra egne verdier og forutsetninger. Ikke verdier og synspunkter tuftet på andres meninger og ståsted.

Som treet kan jeg ikke forandre på det jeg grunnleggende er, som en gran, en bjørk, en eik eller furu. Det jeg kan endre er vekstvilkårene mine.  Derfor kan jeg aldri, om jeg er et rognetre bli en stor staselig eik. Det handler om å forvalte det som er gitt meg på best mulig måte uten å sammenligne meg med andre. Være stolt av opphavet mitt. Det handler også om å bevissgjøre meg på det som har formet meg inntil nå, og velge om jeg vil la det fortsette å påvirke meg eller gå min egen vei. Valget er alltid mitt.

Kanskje det også i meg finnes noe som er verd å ta vare på og bygge videre på. Jeg vet at det gjør. Se bare på  epletreet hvor trist det står om høsten, rett etter at bladene har falt til jorden. Men vent til våren når det blomstrer i all sin prakt. For ikke å nevne høsten da det byr frem fruktene sine for all verden.  Hvem ville trodd at et så unnselig tre kunne ha så mye å gi. Det handler om å gi treet riktig temperatur, regn og ellers nærende vekstvilkår.

I går leste jeg noe som «Lillasjel» skrev i bloggen sin. Hun skrev om å elske sin egen lille boble. Elske den så høyt av vi ikke føler vi har behov for å gå ut av dem. Den kjennes så trygg og god å være i. Faren er at vi utvikler angst for det som finnes utenfor. Etter en stund inne i boblen stopper vi å utvikle oss fordi det ikke lenger finnes vekstpotensiale der.  Jeg tenker meg at vi da har brukt opp all næringen som trengst for å vokse og utvikle oss.  Ta deg tid til å lese bloggen hennes og reflekter over den. Meg inspirerte den og ga meg mange nyttige refleksjoner:

http://lillasjel.blogg.no/1509443847_jeg_elsker_min_lille_boble.html

 «Vi låste vår visdom inn i våre bein
og svelget nøklene
De sank ned i blodets elver
og vi glemte kartene
Fordi vi måtte glemme mysteriet
for å holde dem trygge
Vi vevet håret vårt inn i svette
og feide over våre stier
og så brente vi jorden med vårt raseri
Vi lærte det ikke videre til våre barn
Det var den eneste måten å beskytte dem på
trodde vi.
Men inne i dem plantet vi frø, frø og nøkler
Og fortalte dem historier og gåter og sanger
Ingen røtter, bare sammenflette tråder
som ville ta år å nøste opp
Bare nok tid
for regnet til å falle igjen
og slukke brannene
for demningene til å briste
for elvene til å flomme
for stiene
til å bli gått på igjen
for å puste inn jorden
Og i det de gamle beinene smuldrer
dypt under ruinene
finner vi at vi alltid har hatt nøklene
Våre historier og kart
Våre veier er åpenbart for noen
og frøene vokser igjen
Trådene er ubrukte
og igjen går veven»
Amara Bronwyn

Utrolig hva jeg kan finne inne i meg. Hele universets visdom finnes der om jeg våger å gå innenfor og vri om nøkkelen og åpne opp for alle skattene. Men jeg må samtidig ta til meg næringen som trengs for å være i stand til å løfte nøkkelen og ta vare på det som finnes der.

Det som opptar meg akkurat nå er hvordan jeg tar til meg denne næringen. Kan hende må jeg stikke hull på en boble eller to. Samtidig blir jeg mer og mer klar over at det er forskjell på oss mennesker.

Noen er ekstroverte og er kontaktsøkende, sosiale, får energi av å være sammen med andre mennesker, er pratsomme, og liker nyhet og variasjon. I mange sammenhenger er dette idealet. Det mange drømmer om å være.

Andre er introverte og tar lite kontakt med andre, er tilbakeholdne i sosiale sammenhenger, og foretrekker en fredelig og stille tid alene, med egne følelser og tanker.  De får mer energi ved å være alene, enn sammen med andre. Derfor vil de klare seg lenger i boblen enn de som er ekstroverte. Men selv de trenger å møte andre iblant. Bare de ikke blir presset for hardt og plassert i bås vil de klare å regulere dette behovet selv.

Noen passer ikke inn i kategoriene, og er litt begge deler. De kalles ambiverte. De har både ekstroverte og introverte trekk, men de er balansert. Ambiverte tilpasser seg lett til omgivelsene og situasjoner. Ekstroverte er ikke så påvirket av ytre faktorer, mens introverte er hypersensitive. Ambiverte har en god balanse, og ansees som emosjonelt stabile og intuitive.

«Ambiverte vet når du skal snakke og når du skal holde kjeft, når de skal inspisere og når de skal svare, når de skal presse og når de skal holde igjen!»

Daniel K. Pink

For min del er det situasjonsbestemt. Akkurat nå trenger jeg stillhet og ro og bruker liten tid sammen med andre. Likevel elsker jeg å møte mennesker og utveksle synspunkter, men bare for en liten stund. For mye kontakt gjør meg sliten og jeg mister inspirasjonen. Andre ganger kan jeg delta sammen med andre mennesker over langt tid og nyte det. Slik er det bare. Med andre ord er jeg en ambivert person. Det gjør meg godt å ha funnet frem til denne beskrivelsen av våre ulikheter. Jeg trenger ikke streve etter å være noe annet enn den jeg er. Det som er viktig er at jeg kjenner hvor grensen går slik at jeg ikke stagnerer av mangel på næring.

 «På livets tre
er det to fugler, gode venner.
En fugl spiser av treets frukt;
den andre fuglen, spiser ikke,
men ser på…»
Ukjent Veda

.

Det er godt å være åpen for tilbakemelding fra andre,  å lytte til de som er uenige med meg. Å være åpen for alternative synspunkter. Å prøve å se det som skjer gjennom andres øyne, selv om jeg ikke er enig med deres perspektiv eller konklusjon til slutt.

Men når de krysser en linje og beveger seg fra intelligent uenighet og konstruktiv tilbakemelding og begynner å angripe og fornærme meg, da er det noe ganske annet. De prøver å få meg til å føle meg liten, få meg til å skamme  meg og er samtidig ikke villige til å møte meg. De vil bare ikke engasjere seg eller snakke gjennom det som er vanskelig mellom oss, uansett hvor mye jeg prøver.

Selvfølgelig kan de hevde at deres oppførsel er «tillatt», siden det er et uttrykk for deres ståsted. Selvfølgelig er det det. Men på samme tid er mitt nei også et uttrykk for livet! Det jeg mener er viktig for meg. Jeg tenker meg at alt sammen er avhengig av hjertelag. Hvordan  vi ser på hverandres «tre».

 Å klare å stå for mine meninger, snakke min sannhet, annerkjenne følelsene mine og uttrykke det jeg har behov for er livsnødvendig for å være et helt og ekte meneske. Da har jeg bakkekontakt og kan ta til meg all den næringen jeg trenger.

Et klart og direkte «nei» når noen vil utnytte meg, er ikke svakhet, men en modig handlingen av egenkjærlighet. Et nei rakker ikke ned på de som er uenige med meg, men informerer dem. Det er ikke et angrep, men en beskyttelse.

Det føles kanskje ikke som vennlig for dem som hører at jeg sier nei. Det kan føles som avvisning og at jeg trekker meg bort. Det kan føles som det motsatte av kjærlighet. Det kan i seg selv føles som misbruk av deres generøsitet og oppmerksomhet. Men kanskje, med tid og dyp refleksjon, vil de en dag forstå. Hvem vet.

For min egen del har jeg fått flere slike «nei». Noen er jeg dypt takknemlig for i dag, mens andre har jeg ikke helt klart å fordøye. Respektere ja, men akseptere nei, ikke enda. Men hvem vet, kanskje en dag …..

Jeg kan bare snakke min sannhet nå, forhåpentligvis på en så vennlig måte som mulig, og fortsette dit jeg er ment å gå.

Jeg vil stole på prosessen, puste meg gjennom følelsene og være åpen for andres ømme hjerte, samtidig som jeg beskytter mitt dyrebare, sårbare menneskelige selv. Slik gir jeg treet mitt ny næring og kan utvikle meg med kun himmelen som en naturlig limit.

«Noen ganger er et nei virkelig et stort, stort ja til livet!»

Jeff Foster

Det som får hjertet mitt til å synge, er ment for meg! Selvfølgelig er det greit å være glad! Selvfølgelig er det greit å oppfylle hjertets dypeste ønsker! Det hjertet mitt mest kjærlig og dypt ønsker, er riktig for meg.

Akkurat nå synger hjertet mitt fordi jeg eier en indre fred. En fred som ikke trenger ytre stimuli. Jeg vet også at jeg er bevisst nok til å søke inspirasjon andre steder, utenfor meg selv når luften i boblen min er ved å bli brukt opp.  Jeg finner inspirasjon i naturen og hos mennesker jeg møter på min vei. Sammen skaper vi magi og stjernestøv.

Takk kjære «Lillasjel» for at du skrev det du skrev i går om å elske sin egen lille boble. Det var tankevekkende og fikk meg til å fordype meg i problemstillinger som har opptatt meg lenge.

«Naturen inspirerer alt i meg …Hun løfter meg på sine innbydende vinger og drar meg gjennom himmelen full av muligheter. Hun farger dagen min, lyser opp min sjel og beroliger mine netter. Den er sterk og vakker, sterk og delikat – en ubarmhjertig dronning så sjenerøs råder og blir aldri trøtt av nye begynnelser. Om våren en fargerik jomfru, om vinteren en klok gammel dame, om høsten et vindu til mine egne fallende blad, og om sommeren en varm blomstrende velgjører, venn med solen. En konstant følgesvenn – noen ganger likegyldig, noen ganger kiler hun meg med sin geniale bris og regner dråper av himmel på meg. Å lukke mine vinduer og stenge henne ute er feil og melankoli.»
Terri Guillemets

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden