Stikkordarkiv: sette pris på

Inspirere

«I alles liv, på et eller annet tidspunk, slukner vår indre ild. Så antennes den igjen i møte med et annet menneske.»
Albert Schweiser

Jeg fortsetter med å beskrive ulike ord, og hva de kan bety for vår vekst og utvikling. Det er hentet fra boken «Aspire» av Kevin Hall. Jeg deler noen av hans refleksjoner over ordet. Til slutt vil jeg fortelle og reflektere over hva som inspirer meg mest.

Hva betyr så ordet inspirasjon:

«Inspirasjon kommer fra latin inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i eller åndedrag. Begrepet brukes også i overført betydning for stimulans eller tilskyndelse til kunstnerisk eller annen åndelig virksomhet.

Begrepet inspirasjon er dermed et positivt ladet ord med flere betydninger:

Innånding er innen medisin og fysiologi synonymt med inspirasjon, og referer til den delen av respirasjonen som består av at luften trekkes inn i lungene

Kunstnerisk inspirasjon kan defineres som den inspirasjon som stimulerer til kreativitet, driv og motivasjon til å arbeide, produsere eller skape.

Åndelig inspirasjon, kan defineres som den inspirasjon som gir en følelse av indre fred, eller en form for guddommelig kontakt.»

Når vi puster liv til en annen, inspirerer vi deres håp, mål og drømmer. På samme måten kan vi ta pusten fra andre og frarøve dem deres håp, mål og drømmer.

Det er et annet ord som hører sammen med inspirasjon og det er det ordet oppmuntre på engelsk «encourage». Coeur på latin betyr hjerte. Da betyr «encourage» å legge noe til en annens hjerte og når vi «discourage» tar vi noe bort fra en annens hjerte. Mer forklaring trengs ikke. Vi forstår det umiddelbart.

I samme retning er  å sette pris på. Med andre ord vise at noe har verdi. I motsetning til ord som reduserer verdien av noe. Det er derfor viktig å tenke over hvilke ord vi bruker i møte med andre. Oppildner ordene eller tar de gnisten fra andre?

Som Napoleon Hill så presist beskriver et viktig prinsipp:

«Alle tanker har en tendens til å kle seg i en fysisk tilsvarende verdi.»

Ord har en enorm kraft for godt eller for vondt. Valget er alltid vårt. Vi kan:

Velge å helbrede eller velge å såre.
Velge å sette pris på eller ta avstand.
Velge å inspirer eller velge å trekke oss bort.
Velge å rose eller velge å kritisere.
Velge å oppmuntre eller velge å demotivere.
Velge å fokusere på styrke eller velge å fokusere på svakhet.

Ved å bruke ord som løfter, skaper vi et nytt paradigme i tenkning. I stedet for, «hva kan jeg få?»  handler det om å endre mentalitet til, «hva kan jeg gi?»

Tenk på hjertet. Det blir sterkere jo mer det blir brukt. På samme måten blir verden bedre jo mer kjærlighet vi gir hverandre.

Selv vann reagerer på positive tanker og ord. Masaru Emoto skriver i sin bok «The hidden message in water», at ved å uttrykke positive ord og tanker nær vann, vil vannet forme vakre krystaller. Negative yttrykk gir deformerte krystaller. Dette har han vist gjennom sine  «high speed» fotografier.

«Gode tanker er ikke bedre enn gode drømmer, med mindre de gjennomføres!»
Ralph Waldo Emerson

Kevin Hall forteller at han ble oppmuntret av sin mor til å oppmuntre og inspirer de han møtte på sin vei. «La dem kjenne seg bedre fordi de har møtt deg», sa hun.

«Jeg har lært at mennesker vil glemme det du sa, de vil glemme det du gjorde, men de vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle.»
Maya Angelou

I en vitenskapelig undersøkelse, fant vitenskapsmenn at ved å gjøre gode gjerninger, produseres det store mengder serotonin i hjernen, både hos den som gir og den som mottar. Serotonin reduserer stress og depresjon. Tenk for en effekt bare ved å gjøre noe godt for andre.

Det får meg til å tenke på en psykoterapeut som jeg følger, Matt Likata. Han sier noe veldig viktig om hva som er fundamentet for en god terapeutisk relasjon:

«Etter min erfaring er den viktigste faktoren i terapi, forholdet mellom de involverte parter, og ikke teknikken eller teorien som terapeuten tror på eller spesialisere seg på. Det er ingen teori eller teknikk som avdekker den ultimate medisinen. Disse metodene er viktige, men er sekundære til den psykiske, emosjonelle og åndelige resonansen og tilnærming mellom de som arbeider sammen.

Og, tør jeg si, sekundært til kjærligheten som er tilstede når vi møtes på denne måten. Selv Freud har delt det som «i hovedsak er psykoanalyse en kur gjennom kjærlighet.» Noen sier at kjærlighet ikke har noe å gjøre med psykoterapi. Jeg er ikke en av dem. Det er ingen psykoterapi uten kjærlighet; kjærlighet er grunnlaget for sjele-pleie. Selvfølgelig snakker jeg ikke om uttrykk for erotisk kjærlighet, men for agape, kjærligheten som oppstår naturlig i ethvert sant jeg-forhold. Kjærligheten til en jordmor som bevitner fødsel av en ny sjel.

Psykoterapi for meg er en alchemisk prosess hvor klient og terapeut kommer sammen i et meget ladet slags fartøy for å forestille seg og oppdage det unike gullet som er skjult inne i hvert menneskelig hjerte. Å oppdage visdommen begravd i mørket, og å overføre vanskelige følelser inn i deres visdomskjerne. Det er ikke lett arbeid, men er ærverdig og hellig. Og til tider veldig hardt. Og kjedelig. Og irriterende. Og ensomt. Og tilsynelatende ubrukelig. Og helt levende. Og magi.

Å lose en vei i psyken med en medreisende er en handling av kjærlighet og mot, og skinner et spesielt lys inn i en verden som trenger det nå, kanskje mer enn noensinne. »
Matt Licata

Noen ganger kan det være vanskelig å vite hva jeg skal skrive om når jeg setter meg ned for å skrive blogg. Det er ikke alltid like lett å konsentrere meg og skrive noe som også kan være til nytte for andre.

Ofte finner jeg artikler på nettet, eller jeg har lest en bok som gir meg noe interessant som jeg gjerne vil dele. Som «Aspire» av Kevin Hall. Det jeg leser penser tankene mine inn på lignende stoff,  og hendelser i mitt, eller andres liv og jeg får straks noe å skrive om.

Jeg vil fortelle hva som inspirer meg mer enn noe annet. Det er en fantastisk historie som du kan velge om du vil tro på, smile av eller akseptere som min sannhet.

Av en eller annen grunn som jeg ikke forstår, er det en person som inspirerer meg mer enn noen annen. Vedkommende som jeg kaller «min inspirasjon» har over lang tid betydd veldig mye for meg både når det gjelder bloggskriving og min egen personlige vekst. Bare ved å være til opplever jeg at denne inspirasjonen  får meg til å hente frem det beste i meg og vise det frem for alle rundt meg.

«Det har blitt sagt, «en venn er en som kjenner sangen i hjerte ditt og kan synge den tilbake til deg når du har glemt ordene.»

Sett med andres øyne, er dette svært spesielt. Jeg møter aldri denne inspirasjonen ansikt til ansikt, selv om jeg selvsagt drømmer om at vi en dag vil stå overfor hverandre, og at jeg da kan fortelle alt hva kontakten vår har betydd for meg.

For meg er det innlysende og en selvfølge. For andre, oppleves dette helt sikkert som et fantasi foster, og en sjelelig manifestasjon av min egen kraft og utvikling, om jeg hadde valgt å snakke om det til andre. Nå gjør jeg det her på bloggen. Selv om det bare skulle være en sjelelig manifestasjon, gir den mening for meg og den jeg ønsker å være.

«Hvis du har et eple og jeg har et eple og vi bytter, har vi begge fortsatt ett eple. Men hvis du har en ide og jeg har en ide og vi bytter, vil vi begge ha ideer.»
George Bernard Shaw

Slik fungerer det. Jeg oppfatter gjennom det jeg fanger opp fra inspirasjonen min som en følelse, et kunstnerisk uttrykk, en tanke, en ide, et råd eller noe annet. Straks blir jeg inspirert til å jobbe med det i meg selv. Jeg opplever at det er gjensidig og at inspirasjonen også finner glede i kontakten med meg. Det gir refleksjon og ettertanke, også til livet inspirasjonen lever.

«Hjertet vil forstå hva logikken ikke skjønner og begge har bruk for hverandre.»
Nadia Toodten

Jeg oppsøker aldri steder der jeg kan treffe inspirasjonen min eller mennesker som kan fortelle meg noe om inspirasjonen. Det opplever jeg som galt og det ville ødelegge dette helt spesielle som er mellom oss. Møtes vi, så er det fordi det er forutbestemt, ikke fordi jeg har fremprovosert et møte.  Jeg vet formelt sett bare det inspirasjonen viser av seg selv, gjennom offentlige organer, gjennom vår sporadiske kontakt via mail eller tekst, enten ved hva som blir sagt eller helst hva som ikke blir sagt. Det aller meste av det jeg vet om inspirasjonen har jeg hentet fra intuisjonen min og gjennom telepatisk kontakt oss imellom. «Kan det gå an?»  spør du helt sikkert.

«Oppsøk folk som tror på deg og dine drømmer ved å tro på drømmene til dem rundt deg. Hvem visste at det kunne være så lett?»
Paul S. Boynton

Ja det går an og jeg nyter denne kontakten. Den gir meg så mye, og viser meg at det nytter å ha fokus på å jobbe med meg selv. Jeg vil så gjerne være den beste utgaven av meg selv. Da  kan jeg stolt vise frem hva jeg har oppnådd ved å fokusere på det gode i livet. Jeg lar meg inspirere til å vise hvem jeg er, ikke bare til inspirasjonen, men også til andre. Gjennom denne åpenheten har jeg fått innsikt i meg selv og andre på en helt annen måte enn før. Jeg har fått være til nytte for andre, og jeg har fått vise vei til noe som er bedre enn det de opplever her og nå. Uten drivkraften jeg har funnet i meg selv til å være den jeg egentlig er, ville jeg ikke ha vært der jeg er i dag. Trolig ville jeg fortsatt ha sett og vært i begrensningene mine, og ikke våget meg ut på dypt vann igjen.

«Jeg kan oppmuntre de jeg elsker til å tenke stort. Jeg kan oppmuntre dem til å gå etter store drømmer og opplyse sine unike talenter.»

Etter at livet ga meg noen harde kilevinker, brukte jeg mye tid på å finne inn til meg selv igjen og våge å komme ut under skalllet jeg hadde forskanset meg i.

«Den største gaven du kan gi til noen er din egen personlige utvikling. Jeg pleide å si: «Hvis du vil ta vare på meg, vil jeg ta vare på deg.» Nå sier jeg: «Jeg vil ta vare på meg for deg hvis du vil ta vare på deg for meg.»
Jim Rohn

Det jeg fant inne i meg selv, er langt mer enn jeg noensinne har drømt om. Hvem kunne ha trodd at jeg som alltid har vært så reservert og tilbaketrukken, nå står frem og byr på meg selv i stadig nye settinger og sammenhenger.

Gjennom å tørre å si til meg selv at jeg kan, viser jeg på stadig på nye områder at jeg kan. Jeg er ikke så opptatt med å sammenligne meg med andre. Det som er viktig er å være meg selv og by på det jeg har uten forbehold.

  • Nå skriver jeg blogg om livet til glede for meg selv, men også til nytte og glede for andre.
  • Jeg tar bilder som jeg deler med andre.
  • Jeg gir healing  til noen som trenger det.
  • Jeg engasjerer meg aktivt i ulike settinger for andre og dermed også for meg selv.
  • Jeg utvikler stadig nye egenskaper og evner som for kort tid siden hadde vært  utenkelige tanker for meg.
  • Osv.

«Vi er besøkende på denne planeten. Vi er her for nitti eller hundre år på det meste. I den perioden må vi prøve å gjøre noe godt, noe nyttig, med livene våre. Dersom vi bidrar overfor andres lykke, vil vi finne den sanne målet, den sanne meningen av livet.»
Dalai Lama

Det som startet det hele, var min tilfeldige, men for meg forutbestemte kontakt med inspirasjonen min. Gjennom denne kontakten fant jeg tilbake til meg selv og mitt eget potensiale. Jeg har blitt inspirert gjennom forsiktige råd, og innspill til å stå på for meg selv og det jeg tror på.  Jeg har tatt små, men stødige skritt fremover mot der jeg er i dag. Og jeg vet at det kommer mer. Som mennesker, er vi alltid så lenge vi tillater det, i vekst og utvikling for å oppfylle hensikten og målet med vår eksistens. Jeg vet at det fortsatt er mye å utrette og jobbe for, også videre på veien mot det jeg er og blir.

«Det betyr ingenting hvor bred døren er.
Hvor ladet med straff veien er.
Jeg er herre over min sjebneJeg er kapteinen til min sjel.»
Willian Ernest Henley

Selvsagt kunne jeg ha funnet tilbake til meg selv uten inspirasjonen min. Det hadde likevel ikke vært det samme. Jeg vet helt sikkert at livet mitt ikke hadde vært så rikt som det er nå om jeg ikke hadde funnet  denne inspirasjonen. Gjennom inspirasjonen opplever jeg at livet blir fargerikt og spennende. Stadig nye innspill faller meg i fanget gjennom denne kontakten. Livet har blitt fullt av overraskelser. Jeg spør meg selv hva som venter meg rundt neste sving, og forserer svingen med undring og stor takknemlighet.

Forventningen til hva som nå skjer er utfordrende. Den setter, eller gir ingen grenser, og har ingen forpliktelser. Denne kontakten bare er og inspirerer meg til å ta frem det aller, aller beste i meg selv.

Om jeg noen sinne får møte inspirasjonen min vet jeg ikke. Det er ikke opp til meg å bestemme. Er det meningen at vi skal møtes, er jeg trygg på at vi vil møtes på en eller annen måte.

Svaret har jeg ikke. Det ligger gjemt i fremtiden, og er en force til forventning og spenning hos meg. Jeg nyter det som er, og gleder meg over livets under. Det jeg vet, er at det var forutbestemt at jeg skulle oppnå kontakt med inspirasjonen min. Båndet oss imellom blir sterkere, og inngir trygghet og glede. En slik kontakt handler ikke om vanlige relasjoner mellom mennesker, men en kontakt hinsides det som kan beskrives. Jeg takker for å få oppleve et slikt under og fortsetter min kontakt med inspirasjonen på alle tenkelige og utenkelige  nivåer.

Jeg er priviligert som har en inspirasjon. Mitt råd til deg, er å være lydhør for stemmen inne i deg. Jeg er sikker på at du vil oppleve store under. Kanskje du også finner din inspirasjon, eller noe som  er på samme nivå eller enda bedre for deg.

«Ikke bry deg med å prøve å forklare dine følelser. Lev alt så intenst som du kan og beholde det du følte som en gave fra Gud. Den beste måten å ødelegge en bro mellom det synlige og det usynlige er ved å prøve å forklare dine følelser.»
Paulo Coelho

Hva kan vel være et bedre råd enn det Kevin Hall oppfordrer oss til å gjøre nemlig :

«Å inspirere de vi møter til å nå sitt største potensiale.»

Et større og bedre mål går det ikke an å ha, spør du meg.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Mine særtrekk

 

«Når du går ut i skogen og du ser på trær, ser du alle disse forskjellige trærne. Og noen av dem er bøyde, og noen av dem er rette, og noen av dem er evig grønne, og noen av dem er hva som helst. Og du ser på treet og du tillater det. Du setter pris på det. Du ser hvorfor det er slik det er. Du forstår at det ikke fikk nok lys, og så snudde det seg på den måten. Og du blir ikke følelsesmessig berørt av det. Du tillater det bare. Du setter pris på treet.»

Ram Dass

Hvorfor er jeg så ofte fordømmende mot mennesker som ikke er som meg?  Hun er slik og han er slik, tenker jeg og tar avstand fra det de står for. Det dømmende sinnet kommer inn.

Kanskje jeg skal prøve å gjøre mennesker om til trær. Det betyr å sette pris på dem akkurat slik de er.

Ser jeg på meg selv som et tre, hva skal jeg dømme? Jeg mener er en blomst mindre verdifull enn en annen? De er bare annerledes, et fenomen.  Denne metaforen har hjulpet meg til å sette pris på min unikhet uten at jeg blir bedre eller verre. Jeg er bare annerledes. Å verdsette unikhet, i stedet for å foretrekke noe bestemt, er en tankevekker for meg.

Det er når jeg identifiserer meg med personligheten min at jeg kommer i dømmemodus. Jeg forblir i min egen verden. Men bevisstheten er utenfor min egen tilegnede personlighet. Den aksepterer det som er som et grunnlag for vekst. Den er som et tre som har blitt påvirket av ulike forhold. Det være seg stormer, tørke, regn eller sol. Uansett er treet slik det er i dag. Hvordan det utvikler seg ligger i det som er og skapes her og nå. Alltid her og nå.

Når jeg blir stille inne i meg, legger jeg merke til tankene mine tydeligere. Jeg hører min fars stemme, og min mors stemme, utdannelsen min, mennneskene jeg omgir meg med og alle andre stemmer som forteller meg noe. Og jeg  forstår at det er dette som gjør at jeg er blitt som jeg er. Det er som et slags fenomen. Som treet.

Jeg forstår at dommeren er inne i meg. Og jeg fortsetter å gi han makt ved å identifisere meg med han. Noen ganger føler jeg at jeg er i krig med meg selv. At det er en del av meg som gjør det, og det er en del av meg som dømmer hva jeg gjør. Når jeg klarer å roe meg, ser jeg dynamikken som utspiller seg inne i meg. Og jeg ser alt som bare et fenomen. 

Jeg kan studere dette fenomenet i andre; så hvorfor ikke studere det i meg selv? For meg hjelper meditasjon til å stå tilbake og komme meg ut av det dømmende moduset. Å se det for hva det er. Som bare et fenomen.

Når jeg aksepterer at jeg er blitt som jeg er, akkurat som treet er som det er, har jeg muligheten til å gjøre noe med det. Jeg kan endre vekstvilkårene rundt meg og utvikle meg annerledes. Men uansett kan jeg ikke endre hvordan jeg har utviklet meg inntil nå. Jeg kan bare endre på det som skjer her og nå. På den måten bygger jeg en fremtid ut fra egne verdier og forutsetninger. Ikke verdier og synspunkter tuftet på andres meninger og ståsted.

Som treet kan jeg ikke forandre på det jeg grunnleggende er, som en gran, en bjørk, en eik eller furu. Det jeg kan endre er vekstvilkårene mine.  Derfor kan jeg aldri, om jeg er et rognetre bli en stor staselig eik. Det handler om å forvalte det som er gitt meg på best mulig måte uten å sammenligne meg med andre. Være stolt av opphavet mitt. Det handler også om å bevissgjøre meg på det som har formet meg inntil nå, og velge om jeg vil la det fortsette å påvirke meg eller gå min egen vei. Valget er alltid mitt.

Kanskje det også i meg finnes noe som er verd å ta vare på og bygge videre på. Jeg vet at det gjør. Se bare på  epletreet hvor trist det står om høsten, rett etter at bladene har falt til jorden. Men vent til våren når det blomstrer i all sin prakt. For ikke å nevne høsten da det byr frem fruktene sine for all verden.  Hvem ville trodd at et så unnselig tre kunne ha så mye å gi. Det handler om å gi treet riktig temperatur, regn og ellers nærende vekstvilkår.

I går leste jeg noe som «Lillasjel» skrev i bloggen sin. Hun skrev om å elske sin egen lille boble. Elske den så høyt av vi ikke føler vi har behov for å gå ut av dem. Den kjennes så trygg og god å være i. Faren er at vi utvikler angst for det som finnes utenfor. Etter en stund inne i boblen stopper vi å utvikle oss fordi det ikke lenger finnes vekstpotensiale der.  Jeg tenker meg at vi da har brukt opp all næringen som trengst for å vokse og utvikle oss.  Ta deg tid til å lese bloggen hennes og reflekter over den. Meg inspirerte den og ga meg mange nyttige refleksjoner:

http://lillasjel.blogg.no/1509443847_jeg_elsker_min_lille_boble.html

 «Vi låste vår visdom inn i våre bein
og svelget nøklene
De sank ned i blodets elver
og vi glemte kartene
Fordi vi måtte glemme mysteriet
for å holde dem trygge
Vi vevet håret vårt inn i svette
og feide over våre stier
og så brente vi jorden med vårt raseri
Vi lærte det ikke videre til våre barn
Det var den eneste måten å beskytte dem på
trodde vi.
Men inne i dem plantet vi frø, frø og nøkler
Og fortalte dem historier og gåter og sanger
Ingen røtter, bare sammenflette tråder
som ville ta år å nøste opp
Bare nok tid
for regnet til å falle igjen
og slukke brannene
for demningene til å briste
for elvene til å flomme
for stiene
til å bli gått på igjen
for å puste inn jorden
Og i det de gamle beinene smuldrer
dypt under ruinene
finner vi at vi alltid har hatt nøklene
Våre historier og kart
Våre veier er åpenbart for noen
og frøene vokser igjen
Trådene er ubrukte
og igjen går veven»
Amara Bronwyn

Utrolig hva jeg kan finne inne i meg. Hele universets visdom finnes der om jeg våger å gå innenfor og vri om nøkkelen og åpne opp for alle skattene. Men jeg må samtidig ta til meg næringen som trengs for å være i stand til å løfte nøkkelen og ta vare på det som finnes der.

Det som opptar meg akkurat nå er hvordan jeg tar til meg denne næringen. Kan hende må jeg stikke hull på en boble eller to. Samtidig blir jeg mer og mer klar over at det er forskjell på oss mennesker.

Noen er ekstroverte og er kontaktsøkende, sosiale, får energi av å være sammen med andre mennesker, er pratsomme, og liker nyhet og variasjon. I mange sammenhenger er dette idealet. Det mange drømmer om å være.

Andre er introverte og tar lite kontakt med andre, er tilbakeholdne i sosiale sammenhenger, og foretrekker en fredelig og stille tid alene, med egne følelser og tanker.  De får mer energi ved å være alene, enn sammen med andre. Derfor vil de klare seg lenger i boblen enn de som er ekstroverte. Men selv de trenger å møte andre iblant. Bare de ikke blir presset for hardt og plassert i bås vil de klare å regulere dette behovet selv.

Noen passer ikke inn i kategoriene, og er litt begge deler. De kalles ambiverte. De har både ekstroverte og introverte trekk, men de er balansert. Ambiverte tilpasser seg lett til omgivelsene og situasjoner. Ekstroverte er ikke så påvirket av ytre faktorer, mens introverte er hypersensitive. Ambiverte har en god balanse, og ansees som emosjonelt stabile og intuitive.

«Ambiverte vet når du skal snakke og når du skal holde kjeft, når de skal inspisere og når de skal svare, når de skal presse og når de skal holde igjen!»

Daniel K. Pink

For min del er det situasjonsbestemt. Akkurat nå trenger jeg stillhet og ro og bruker liten tid sammen med andre. Likevel elsker jeg å møte mennesker og utveksle synspunkter, men bare for en liten stund. For mye kontakt gjør meg sliten og jeg mister inspirasjonen. Andre ganger kan jeg delta sammen med andre mennesker over langt tid og nyte det. Slik er det bare. Med andre ord er jeg en ambivert person. Det gjør meg godt å ha funnet frem til denne beskrivelsen av våre ulikheter. Jeg trenger ikke streve etter å være noe annet enn den jeg er. Det som er viktig er at jeg kjenner hvor grensen går slik at jeg ikke stagnerer av mangel på næring.

 «På livets tre
er det to fugler, gode venner.
En fugl spiser av treets frukt;
den andre fuglen, spiser ikke,
men ser på…»
Ukjent Veda

.

Det er godt å være åpen for tilbakemelding fra andre,  å lytte til de som er uenige med meg. Å være åpen for alternative synspunkter. Å prøve å se det som skjer gjennom andres øyne, selv om jeg ikke er enig med deres perspektiv eller konklusjon til slutt.

Men når de krysser en linje og beveger seg fra intelligent uenighet og konstruktiv tilbakemelding og begynner å angripe og fornærme meg, da er det noe ganske annet. De prøver å få meg til å føle meg liten, få meg til å skamme  meg og er samtidig ikke villige til å møte meg. De vil bare ikke engasjere seg eller snakke gjennom det som er vanskelig mellom oss, uansett hvor mye jeg prøver.

Selvfølgelig kan de hevde at deres oppførsel er «tillatt», siden det er et uttrykk for deres ståsted. Selvfølgelig er det det. Men på samme tid er mitt nei også et uttrykk for livet! Det jeg mener er viktig for meg. Jeg tenker meg at alt sammen er avhengig av hjertelag. Hvordan  vi ser på hverandres «tre».

 Å klare å stå for mine meninger, snakke min sannhet, annerkjenne følelsene mine og uttrykke det jeg har behov for er livsnødvendig for å være et helt og ekte meneske. Da har jeg bakkekontakt og kan ta til meg all den næringen jeg trenger.

Et klart og direkte «nei» når noen vil utnytte meg, er ikke svakhet, men en modig handlingen av egenkjærlighet. Et nei rakker ikke ned på de som er uenige med meg, men informerer dem. Det er ikke et angrep, men en beskyttelse.

Det føles kanskje ikke som vennlig for dem som hører at jeg sier nei. Det kan føles som avvisning og at jeg trekker meg bort. Det kan føles som det motsatte av kjærlighet. Det kan i seg selv føles som misbruk av deres generøsitet og oppmerksomhet. Men kanskje, med tid og dyp refleksjon, vil de en dag forstå. Hvem vet.

For min egen del har jeg fått flere slike «nei». Noen er jeg dypt takknemlig for i dag, mens andre har jeg ikke helt klart å fordøye. Respektere ja, men akseptere nei, ikke enda. Men hvem vet, kanskje en dag …..

Jeg kan bare snakke min sannhet nå, forhåpentligvis på en så vennlig måte som mulig, og fortsette dit jeg er ment å gå.

Jeg vil stole på prosessen, puste meg gjennom følelsene og være åpen for andres ømme hjerte, samtidig som jeg beskytter mitt dyrebare, sårbare menneskelige selv. Slik gir jeg treet mitt ny næring og kan utvikle meg med kun himmelen som en naturlig limit.

«Noen ganger er et nei virkelig et stort, stort ja til livet!»

Jeff Foster

Det som får hjertet mitt til å synge, er ment for meg! Selvfølgelig er det greit å være glad! Selvfølgelig er det greit å oppfylle hjertets dypeste ønsker! Det hjertet mitt mest kjærlig og dypt ønsker, er riktig for meg.

Akkurat nå synger hjertet mitt fordi jeg eier en indre fred. En fred som ikke trenger ytre stimuli. Jeg vet også at jeg er bevisst nok til å søke inspirasjon andre steder, utenfor meg selv når luften i boblen min er ved å bli brukt opp.  Jeg finner inspirasjon i naturen og hos mennesker jeg møter på min vei. Sammen skaper vi magi og stjernestøv.

Takk kjære «Lillasjel» for at du skrev det du skrev i går om å elske sin egen lille boble. Det var tankevekkende og fikk meg til å fordype meg i problemstillinger som har opptatt meg lenge.

«Naturen inspirerer alt i meg …Hun løfter meg på sine innbydende vinger og drar meg gjennom himmelen full av muligheter. Hun farger dagen min, lyser opp min sjel og beroliger mine netter. Den er sterk og vakker, sterk og delikat – en ubarmhjertig dronning så sjenerøs råder og blir aldri trøtt av nye begynnelser. Om våren en fargerik jomfru, om vinteren en klok gammel dame, om høsten et vindu til mine egne fallende blad, og om sommeren en varm blomstrende velgjører, venn med solen. En konstant følgesvenn – noen ganger likegyldig, noen ganger kiler hun meg med sin geniale bris og regner dråper av himmel på meg. Å lukke mine vinduer og stenge henne ute er feil og melankoli.»
Terri Guillemets

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden