Åpne opp

«Jeg løfter deg og du løfter meg, og vi skal begge reise oss opp sammen.»
John Greenleaf Whittier

Drømmer kan gjenspeile en virkelighet, fysisk eller mentalt.   Ofte bærer de med seg et skjult budskap. Et budskap som jeg ofte ikke forstår før jeg  lar drømmen fylle meg i våken tilstand. Budskapet lar seg tolke om jeg er villig til å åpne meg for det som ligger gjemt rett under overflaten. Intuisjonen leder meg alltid i riktig retning. Noen ganger forstår jeg ikke budskapet med det samme. Det må modnes i meg, eller ytre omstendigheter, som oppstår etter en tid, viser meg betydningen.

Denne vakre sangen som  «Lillasjel» delte på veggen sin i dag, synes jeg passer perfekt til budskapet mitt i dag. Tilfeldighet … det tror ikke jeg.

 

I natt våknet jeg av en drøm som var ganske spesiell. Jeg vet at den angår deg eller deg. Derfor henvender jeg meg til deg når jeg skriver om drømmen og hvordan jeg tolker den. Kanskje du forstår enda litt mer av den enn det jeg gjør.

Jeg sto utenfor døren din og du ba meg inn. Det kjentes rart fordi  du ville aldri ha bedt meg inn i virkeligheten. Langt mindre ville jeg ha vært i nærheten av der du bor. Det var et mysterium som jeg grunnet på, mens jeg sto der.

Søsteren din var med først i drømmen som en vag skikkelse. Hun dukket opp uten noen presentasjon. Hun bare var der. Hun hadde vanskeligheter med å la oss være alene, og fulgte etter oss og kommenterte alt du viste meg. Du på din side, overså henne fullstendig. Trolig var du lei av søsterlig innblanding.

Først kom jeg inn i hagen din. Den var uferdig og trengte mye stell. Du visste ikke hvordan du skulle få inn materialene du trengte for å opparbeide en vei inn til huset, fordi det var så liten plass der. Det var tydelig at arbeidet hadde stoppet opp. Jeg ga deg noen råd og klarte bare så vidt å holde tilbake et tilbud om hjelp. Intuitivt forsto jeg at skulle jeg hjelpe deg, måtte du be meg om det. Ellers kunne det virke nedlatende og påtrengende. Jeg ville absolutt ikke gjøre noe som kunne få deg til å avvise meg igjen. For det hadde du vennlig, men bestemt gjort et utall av ganger før.

Søsteren din løp rundt oss og kommenterte hele tiden.

Hun ville absolutt ta oss med opp til den eldste søsteren din som bodde rett overfor deg. Du ga etter for maset hennes, trolig for å få fred og bli kvitt henne. Huset til den eldste søsteren din lå på en høyde og hun kunne derfor se ned på deg, følge med på alt du gjorde. Jeg forsto at det var viktig for lillesøster at jeg møtte henne. Mellom linjene oppfattet jeg at hun trengte godkjenning fra storesøster. Godkjenning til å slippe meg inn i huset ditt. Akkurat som hun hadde noe med det. Jeg så hvor irritert du var på henne. Det var tydelig at storesøster var kontrollerende og ville ha  et ord med i laget på alt som angikk familien og lillesøster fulgte opp alle hennes «påbud».

Huset på høyden hadde store vinduer og jeg  kunne se at et av rommene inneholdt mye rot. Det virket som alt som ikke var i bruk ble stuet inn der. For meg ga det et dårlig inntrykk som gjorde at jeg ble på vakt. Hvorfor fikk jeg assosiasjonen hvitkalket grav?

Storesøster var ikke hjemme.  Lillesøsteren din forsvant da storesøster ikke var der. Det virket som  hun pustet lettet ut, fordi nå slapp hun å stå til rette for at hun ikke hindret meg i å ha kontakt med deg.

Du ba meg inn. Alt syntes lettere da vi fikk være alene uten andres kommentarer og innblanding.

Jeg vet at alt dette skal symbolisere fortiden, ikke i dag. Da du viste meg hagen din la jeg merke til at du manglet terrasse og at huset, i alle fall på en side manglet maling. Det så også ut som du holdt på å skifte bordkledning. Du hadde nettopp satt inn nye store vinduer for å gi godt lys inn i huset.  Jeg oppfattet at det var et forsøk på åpenhet og et ønske om å leve ekte og ærlig, ikke etter andres pådyttede regler.

Terrassen står ferdig i dag og huset er malt.  Det så jeg i drømmen. Derfor handler drømmen om noe du har lagt bak deg, i alle fall delvis. Den formidler noe som har påvirket livet ditt og hvorfor det har blitt som det er.

Det virket som du fikk energi av å ha besøk av meg. Energi og tiltakslyst hadde vært fraværende lenge. Livet syntes ganske håpløst for deg. Det forsto jeg gjennom det du formidlet ordløst. Hvordan jeg visste det? Det vet jeg ikke. Jeg bare visste. Jeg forsto også at du ikke vær særlig selskapelig av deg, at du var mye alene og at jeg  burde føle meg beæret over å bli innvitert inn. Det uvanlige i innvitasjonen din var lett å forstå, fordi den ynste søsteren din var tydelig overrasket over den.

Samtalene mellom oss fløt lett og du viste meg hvordan du hadde  laget deg en arbeidsplass i stuen. Du hadde satt opp et skille som gjorde at du kunne arbeide uforstyret, men samtidig oppholde deg i stuens lune atmosfære.

På et tilstøtende rom hadde du en barneseng. Lenge hadde du hatt planer om å rydde på dette rommet. Min tilstedeværelse ga deg et dytt til å begynne å rydde. Jeg kunne høre at du drev og romsterte og  at du til og med hadde tatt frem symaskinen for å reparere den gamle madrassen i sengen. Da jeg så hva du holdt på med ble jeg overrasket. Hva skulle du med den gamle sengen? Du hadde ingen små barn lenger. Selv hadde du forlengt vokst ut av den. Dessuten luktet det stramt av madrassen. Ser du ikke at den er full av mugg, sa jeg. Kast den. Du fulgte rådet mitt og vi bar den ut sammen. Jeg kunne se at det gjorde deg godt å kvitte deg med sengen og madrassen. «Hvorfor har jeg ikke gjort det før?» sa du.

Du takket meg, og ga meg en varm og inderlig klem som varte lenge.  Det var som vi hadde kjent hverandre alltid. Det fantes bare nærhet og forståelse mellom oss. Kommunikasjonen gikk naturlig og vi samtalte om alt som lå oss på hjertet.

Du foreslo at vi skulle være mer sammen fremover, og spurte om vi ikke skulle gå ut å spise og feire vannskapet vårt. Jeg ville gjerne, men var usikker på om jeg var fint nok antrukket. Tull, sa du, selvsagt er du fin nok akkurat som du er.

Så våknet jeg ……

«Du ventet på det.
Du ventet på ham
og du ventet på henne
til at de skulle bestemme seg for å levere.
Du ventet på at øyeblikket skulle dukke opp
og avlaste deg fra å holde alt
på skuldrene dine. Nå er det opp til deg,
fordi å vente på  at andre
skal få det til å skje deg, er ikke sannsynlig.

Noen ganger når vi ikke lenger vil
tro på noe som vi virkelig kan stole på,
slutter vi å lete etter det
og i stedet opprette en sone
av komfort hvor vi trøster oss med
tapet av det vi aldri ble gitt
eller aldri tok risikoen med å finne ut for oss selv.

Å hindre ditt eget potensial
eller hindre din ekspansjon
og personlig vekst ved å forbli
i et selvpålagt hjemmested ut fra begrensninger
og gjøre deg liten er som aldri å plante
vakre blomster fordi du er usikker
på muligheten for å se dem blomstre.
Du er verdt å ta den nødvendige risikoen
for å bli aktualisert og blomstrende.

Du er verd å gjøre det for deg selv.»

Susan Frybort

Hvordan skal så alt dette tolkes. Jeg er sikker på at mye er selvinnlysende. Du forstår det umiddelbart.

For meg handlet det om å bli ledet. Gå villig og frimodig, fordi jeg vet at jeg blir ledet dit jeg skal være. Dit det er bruk for meg, og dit hjertet mitt finner ro og tilhørighet.

Så handler det om å ta imot det som blir tilbudt. Du kunne lett ha oversett meg og ikke innvitert meg inn. Jeg tror det handler om å være klar for det. Klar for å åpne opp for livet og en ny begynnelse, sammen med andre, sammen med meg.

“Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, det tristeste er disse: «Det kunne ha vært.”
John Greenleaf Whittier

Lillesøsteren i drømmen er en velmenede vokter som er tilstede for deg, men på feile premisser. Hun stoler ikke på at du kan ta selvstendige valg, og oppfører seg som en som ikke forstår at du er blitt voksen og kan ta dine egne avgjørelser. Hun er samtidig redd for hva andre vil tenke og har forlengst innordnet seg din storesøster. Det er storesøster som bestemmer, til tross for at hun  ikke er helt enig i det hun står for. Hun vil så gjerne være selvstendig og ta sine egne valg, men autoriteten er for sterk og hun bøyer seg motvillig etter storesøsterens forgodtbefinnende.

Vi har alle slike «søstre», det være seg fysisk eller mentalt,  som fremstår som voktere, og med mer eller mindre «pekefingre» som vet best.

Storesøster trodde hun var den som skulle ha kontrollen og bestemme. Hun hevet seg langt over de andre i familen. Hun var jo den med mest erfaring, mente hun. Strategisk hadde hun plassert seg slik at hun kunne ha kontroll over søsknene sine. Men det sto ikke bra til bak den flotte fasaden. Hun klarte ikke å skjule sin egen utrygghet og sitt egent indre rot. Derfor var det, for henne nødvendig å kunne herske over andre. Andre som tilsynelatende hadde innordnet seg, men som  i skjul gikk sine egne veier. Det gjaldt  i sær den yngste søsteren.

Du brydde deg ikke, men orker ikke ta en direkte kamp med «overmakten». Du levde ditt tilbaketrukne liv og stengte henne og alle andre mest mulig ute fra livet ditt.

Selv mistet du tiltakslysten fordi du hadde mistet troen på at livet var på din side. Du var bundet opp i  tidligere erfaringer og alt det negative som hadde hendt deg. Særlig det som hadde med tidligere mislykkede relasjoner, og ikke minst en tøff og vanskelig barndom. Du kjente deg totalt mislykket og så ikke alle de gode egenskapene dine. Det til tross for at de fleste andre så dem tydelig. Du gjorde det du kunne for å reparere og lege deg selv, men skjønte ikke helt hva som måtte til for å skape fred, og bygge bro over de gamle sårene og avvisningene du hadde opplevd.

Du ville så gjerne  møte livet med ny opptimisme og glede. Det handlet om å legge fortiden bak deg og starte på nytt. Det som var før, gjaldt ikke lenger. Det var her og nå du skulle leve, men det var så vanskelig for deg å gripe det og leve det ut i praksis.

Det er dette jeg opplevde at du strevet med å fatte under samtalen vår.

Kreativiteten og humoren din, som var så godt utviklet, hadde stagnert og du så ikke mulighetene som lå foran deg lenger.  Du hadde nærmest gitt opp dette livet. Så hva var det som lot deg åpne opp for nye muligheter ved å slippe meg inn?  Og dette til tross for motstanden i dine nærmeste omgivelser? Det er ikke lett og si, men jeg tror det handler om en indre prosess som gjorde deg klar for å åpne deg. Du hadde jobbet med deg selv og det som syntes så vanskelig å legge bak deg lenge.

Uansett hvor vanskelig det var for deg,  tok du i mot min utstrakte hånd og åpnet deg. Fordi du klarte å sette ord på det som var vanskelig, ble det lettere å bearbeide gamle sår og gi slipp på dem. Du gjorde det på egen hånd. Jeg var bare katalysatoren som fikk bidra ved å lytte.

«Ikke lenger foran eller bak
ser jeg på håp eller frykt,
Men takknemlig, tar jeg det gode jeg finner,
det beste av her og nå. «
John Greenleaf Whittier

Jeg var den som først ble sluppet inn fordi du hadde tillit til meg.  For min del, handler det i stor grad om min egen villighet til å bli brukt og ledet dit jeg var ment å skulle være. Det til tross for hvor usannsynlig det var at du noensinne ville slippe meg innenfor stengslene dine. Du hadde ikke sluppet meg inn tidligere. Ganske modig av meg, egentlig, når jeg tenkte på hvordan du hadde avvist meg før. Du hadde ikke vært klar for min utstrakte hånd og mitt ønske om å være din gode venn. Jeg hadde gitt opp håpet. Og så, på mirakuløst vis, innviterte du meg inn.

Sammen oppdaget vi hvor godt et fellesskap kan være. Hvor godt det var å kunne lene seg til  hverandre og stå sammen om å skape noe nytt for fremtiden. Din forsikring om at jeg var god nok som jeg var kjentes godt. Det gjorde meg trygg på at vi ville finne ut av det som var vanskelig så lenge vi sto sammen.

«Gleden du gir til andre er gleden som kommer tilbake til deg»
John Greenleaf Whittier

Jeg vet at du er underveis. Huset ditt er malt og terrassen din er ferdig. Du har funnet frem til ditt indre og vet hvor du kan finne støtte om du trenger det. Du er i ferd med å  ha funnet tilbake til deg selv slik du ønsker å fremstå. Du har møtt dine verste demoner, tatt oppgjøret med fortiden, være seg familie, eller relasjoner og står støtt i deg selv. Trygg på hvem du er. Selv har jeg fått være tilskuer til det alt sammen. Kanskje har jeg også bidratt litt. Det vet bare «vi». Magisk spør du meg.

Kanskje budskapet i denne drømmen kan være en dytt i riktig retning for deg også.  Livet er til for å leves her og nå.

Det handler om gjøre seg ferdig med det som var, ikke la det gro mugg rundt deg. Du trenger ikke frykte fremtiden, for du skaper selv det livet du ønsker deg her og nå. Jeg garanterer deg at det finnes mange som vil  stå ved din side og heie deg fremover. Kanskje til og med bidra med fellesskap og nærhet. Hvem vet.

Alt du må gjøre er å åpne døren og slippe livet inn.

«Vinduene i min sjel åpner jeg
vidt åpne mot solen.»
John Greenleaf Whittier

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forfatter: Synnøve Fauske Dale / Synnas verden

Når en dør lukkes, åpnes en annen. For meg er dette et viktig budskap. Jeg har i alle år jobbet som leder innen kommunal sektor. Arbeidsdagene har vært lange og oppgavene mange og spennende. Nå er det annerledes. Som "ung" pensjonist kan jeg bruke tiden som jeg vil. Jeg storkoser meg med å utvikle min evne til å uttrykke annet enn saksdokumenter. Jeg vil dele tanker, kunnskap og erfaringer som jeg har tilegnet meg gjennom et langt og brokete liv. Livet har ikke vært lett, men hvem har sagt at det skal være lett å leve. Jeg har opplevd store seirer og nederlag både personlig og profesjonelt. Jeg ser tydelig at alt som har hendt meg i livet har ført meg frem til der jeg er nå. Og jeg vil ikke være noe annet sted enn akkurat her. Jeg tror at alt "happens for a reason...."

2 thoughts on “Åpne opp”

  1. En helt utrolig drøm du har hatt, man kan kalle den en visjon, siden du husker den så klart og tydelig. Jeg kjente meg igjen i den, fikk litt frysninger da jeg leste om den kontrollerende storesøster. For mange år siden var jeg en slik person, som lot med føre av andre kontrollerende mennesker, men så skjedde det noe og jeg begynte å huske drømmene mine og forsto at det var noe jeg måtte innse for å snu på tilværelsen min. Denne drømmen din var fantastisk, livet er for kort til at vi skal bli kontrollert av andre. Vi skal leve det livet som er blitt bestemt fra begynnelsen av. Hva man tror på om det er en høyere makt eller en høyere velgjører, er ikke opp til oss å ta sikte på, men for meg har livet blitt å tjene, Ikke for meg selv, men for andre, ikke for egen vinning, men for at andre skal ha det bra. Min mor døde da jeg var 5 og 1/2 år gammel, jeg satt ved sengen da hun sovnet inn. De tre årene etter er slettet fra min hukommelse. før var jeg en som andre mobbet, så ned på og som kontrollerte hva jeg skulle gjøre og høre på overmakten. Den tiden er forbi. Nå er jeg blitt 68 år og lever ut det jeg selv har opplevd på en positiv måte, Naturens farvespill, hele året, jeg maler og gir bort. Strikker og gir bort :-) og har opplevd mirakler om man skal kalle det, det. Jeg tror at en indre kraft i oss selv gjør noe med oss, bare vi åpner for den , mitt motto har vert at alt har en mening. Men det finnes mennesker som ikke er enig med meg der. Tusen takk for en flott beskrivelse av drømmen din, jeg fikk en følelse av at Du har mange muligheter til å glede andre mennesker og løfte de opp fra sin negative holdning for å se og åpne seg for stillhetens ånd. :-) <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s