Å være god nok …..

«Jeg er nok. Jeg er full av gnist og medfølelse. Jeg virkelig ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Jeg elsker hardt. Jeg praktiserer vennlighet. Jeg er ikke redd for sannheten. Jeg er lojal, eventyrlysten, støttende, og overraskende. Jeg er et menneske. Jeg er nok. Jeg gjør feil, men jeg eier dem, og jeg lærer av dem. Og noen ganger gjør jeg mange feil. Men jeg er nok. «

Molly Mahar

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. For meg gjorde det godt å lese den på nytt og oppleve hvor langt jeg har kommet siden jeg slet med all verdens problemer. Jeg kjente meg så visst ikke  «enough» eller god nok.

Kanskje det jeg skrev kan være litt til hjelp for deg i dag, hvem vet ….

Her er det jeg skrev:

«Selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe.  Det er gjennom andre barnet forstår seg selv. I forlengelse av dette vil jeg påstå at det er avgjørende å bli likt av viktige personer i oppveksten for å lære å like meg selv og derigjennom etablere en god selvfølelse. Dessverre opplever ikke alle den omsorgen og anerkjennelsen de fortjener, og så går det  utover selvfølelsen. Har jeg  skader på selvfølelsen, lider jeg  ofte under en opplevelse av å være  defekt eller ha skam.

God selvfølelse er fornemmelsen av å være verdt noe i mitt personlige, sosiale og profesjonelle liv. Det stammer fra en følelse av at jeg har blitt elsket og respektert som barn av familie, venner og på skolen. En oppvekst preget av respekt, aksept og suksess fostrer en god selvfølelse.

Motsatt vil en oppvekst preget av kritikk og avvisning fostre en følelse av at det jeg foretar meg ikke er akseptabelt og videre at det ikke går an å beundre, like og anerkjenne meg som person. Som voksen kan det hende jeg føler meg usikker på en eller flere av områdene; intime forhold, sosiale situasjoner eller arbeid som følge av negative og sviktende tilbakemeldinger i oppveksten.»

Fritt etter Young og Klosko

I dag våknet jeg tidlig og bare visste at jeg skulle skrive om det å ikke oppleve meg selv som god nok. Det er et vanskelig tema fordi det tilkjennegir så tydelig min egen sårbarhet.

Følelsen er velkjent og har fulgt meg i alle år.

Heldigvis er det ikke slik lenger. I dag har jeg en annen opplevelse av hvem jeg er, selv om jeg også i dag kan kjenne på den vonde følelsen av utilstrekkelighet. Særlig når jeg blir utfordret på hvem jeg er og mitt eget verd som menneske. Da er det lett å gå tilbake til de gamle tankemønstrene igjen og kjenne på at ingen liker meg, ingen bryr seg om meg – jeg er ikke god nok.

  • Følelsen av å bli lagt merke til og så bli avvist, fordi jeg ikke var god nok var tung å bære. Da var det best å holde meg i bakgrunnen, slik at ingen la merke til meg.
  • Jeg  var ikke pen nok.
  • Jeg var ikke flink nok.
  • Jeg var ikke verd å elske.
  • Jeg er ikke nok.
  • Skjellsord brente seg fast i hodet mitt, fordi jeg fikk  dem slengt etter meg, men mest fordi det var slik jeg beskrev meg selv.
  • Det å føle at jeg ikke strakk til, hverken for andre eller meg selv gjorde at jeg hadde mange komplekser, både for kropp, personlighet, og så klart alt jeg var og tenkte.

«Lav selvtillit er noe av det mest uattraktive ved en jente, or so i’ve heard. Selv de ganger jeg er styla og stæsja opp til det ugjenkjennelige ser jeg fortsatt den stygge andungen, og når jeg ikke klarer å føle meg som en nydelig svane er det meg som andungen alle andre vil se også. Jeg krymper sammen når venninene mine en etter en blir sjekka opp eller flørter med noen. Er dette alt jeg vil være, en grå mus som er der for at de jeg er glad i skal føle seg bedre? Jeg vil være modig.»

Pia

Hva er det som gjør at jeg og mange andre opplever  eller har opplevd oss så utilstrekkelige som mennesker? Jeg tror at det  for min del har sin bakgrunn fra barndommen. Det vil også psykologene være enig med meg i. Jeg kan blant annet henvise til Young og Klosko.  Kanskje  noen gjorde noe vont mot meg. Jeg  ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – jeg fikk en skade.  Selv etter at jeg ikke opplevde det samme som da jeg var liten, fortsatte jeg å skape lignende situasjoner hvor jeg ble dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor jeg ikke var  i stand til å nå mine innerste mål. Negative grunnleggende opplevelser styrte måten jeg tenkte, følte, handlet og relaterte meg til andre på. De satte i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

For mitt vedkommen kan jeg ikke huske noen spesielle situasjoner som kan ha påført meg en så lav selvfølelse.  Jeg har grunnet på dette og kommet frem til at det ikke er så viktig. Mine foreldre var gode foreldre. Jeg var eldst og jeg tror at mine foreldre,  som hadde helt forskjellig utgangspunkt da de møttes, trengte tid for å finne sin form sammen. For meg som var et sårbart og følsomt barn, ble antagelig denne prosessen dem imellom for tøff. I tillegg, hadde nok min fars, noe uforutsigbare sinne de første leveårene mine en betydning, før også han klarte å få styr på sinnet sitt.

Som voksen har jeg  gjenskapt de mest skadelige forholdene fra barndommen  – uten å være meg  det bevisst!  De ble til rigide og ureflekterte handlingsmønster.

Når selvfølelsen var skadet, følte jeg meg mislykket. Å være mislykket involverte en følelse av utilstrekkelighet overfor relasjoner, resultater og arbeid. Det var en følelse av å være mindre suksessrik, begavet eller intelligent, enn de jeg var sammen med og målte meg opp mot.

For meg har det ført til at jeg har ført en kamp mot meg selv og hele verden for å motbevise denne følelsen. Jeg har utrettet store ting for samfunnet og nådd mange mål til beste for andre. Jeg har først nå, i ettertid sett at det har vært min egen utlistrekkelighetsfølelse som menneske, som har vært drivkraften. Jeg skulle bevise for alle at jeg var god nok, mens jeg innerst inne ikke følte meg god nok i det hele tatt.

Opplevelsen av å være ”defekt” eller skamme meg, handler dypest sett om en fornemmelse av noe grunnleggende galt. Ofte opplevde jeg at jo nærmere andre kom inn på meg, desto større sjanse var det for at de ikke ville komme til å like meg. Innerst inne har jeg hatt en stilltiende ide eller stemme som fortalte meg at jeg ikke var verdt å elske. Gjennom en slik lav selvfølelse, hadde jeg levd et liv hvor jeg  skammet meg over den jeg var.

Det handler om å etablere en indre monolog eller dialog med meg selv. Jeg overførte den dialogen jeg mente å ha med menneskene i min barndom, til meg selv. En slik indre dialog er vi som mennesker helt avhengige av for å regulere følelser og forstå hvem vi er. Negative, kritiske, engstelige eller dømmende mennesker rundt meg i barndommen har vært en form  for forgiftning som jeg ble utsatt for. Som voksen slet jeg med denne giften, i form av dårlig selvfølelse og en følelse av å ikke strekke til.

Heldigvis har jeg kunnet jobbe med disse følelsene.  Det var ikke så vanskelig da jeg oppdaget og forsto dette. Jeg kunne bevisst gå inn for å endre mitt eget selvbilde. Skammen over å kjenne meg så utilstrekkelig  har vært en altoppslukende følelse som hemmet livskraft og selvutvikling i mange år.

”Skam”  refererer til mine egne private følelser av å bære på skam,  ha dårlig samvittighet og en invaderende følelse av å være utilstrekkelig. Skam er det jeg har følt når mine mangler eller defekter kommer for en dag.  Som en konsekvens har jeg gjort mye  for å holde defektene skjult.

Ofte var det ikke noe som andre kunne legge merke til umiddelbart, fordi det var inne i meg, i mitt innerste selv. Jeg  følte meg  uverdig kjærlighet. Jeg bygget opp en fasade som ingen kunne se gjennom. …  Ofte  følte jeg at det var noe galt med meg – noe hemmelig – som, hvis det ble kjent, ville gjøre meg totalt uakseptabel og føre til at andre mislikte meg. Til tross for denne følelsen, har jeg aldri klart å definere eller sette fingeren på det ”hemmelige”. Det var som om det ikke fantes ord som passet. Det var bare en diffus følelse eller grunnstemning.

Jeg har trodd at det var bare slik jeg var, og forsøkt alt jeg kunne å skjule det. Slik forsøkte jeg å utsette det uunngåelige øyeblikket da noen kom  nær nok innpå meg til å oppdage hvor ”udugelig” jeg egentlig var. Ofte følte jeg at ingen kunne like meg dersom de så den stilltiende ”skammen”.

Jeg godtok ikke at andre faktisk satte pris på meg og ønsket å være sammen med meg. Isteden forsøkte jeg å forstørre, legge merke til, og samle beviser på at andre avviste meg og ikke likte meg. Jeg våget ikke å hevde meg selv eller markere meg som den jeg var. Det å bli sett var skummelt, nettopp fordi jeg var redd for at noen skal legge merke til mine mangler og min utilstrekkelighet.

Derfor trakk jeg meg i mange år  bort fra andre. Det jeg har opplevd gjennom livet har vært med på å forsterke denne følelsen av å ikke høre til. Jeg var jo så annerledes. I jobbsammenheng klarte jeg å kompensere denne følelsen, gjennom min kamp for andres verd. Jeg forso ikke at det samtidig var mitt eget verd jeg kjempet så sterkt for. Privatlivet mitt, derimot var  preget av denne, min innerste opplevelse av at ingen likte meg, fordi jeg ikke var verd å elske.

Hvordan oppstår slike negative følelser som jeg har båret på?  Jeg har gått til litteraturen for å finne mulige forklaringer og her er hva jeg fant.

Young og Klosko sier: (Heldigvis har jeg bare opplevd litt av dette selv.)

  • Noen i familien min var ekstremt kritisk, nedsettende eller straffende overfor meg. Jeg ble ofte kritisert eller straffet for mitt utseende, oppførselen min eller uttalelsene mine.

  • Jeg ble ledet til å oppfatte meg selv som en skuffelse for en av foreldrene.

  • Jeg ble avvist eller ikke vist kjærlighet av en eller begge av foreldrene.

  • Jeg ble fysisk eller emosjonelt mishandlet av et familiemedlem eller en annen sentral person i livet ditt.

  • Jeg fikk ofte skylden for det som gikk galt i. Med andre ord fikk jeg ofte rollen som syndebukk.

  • Jeg fikk ofte høre fra omsorgspersoner at jeg var slem, verdiløs eller udugelig.

  • En av foreldrene mine forlot hjemmet, og jeg gav meg selv skylden.

Når min egenart ble undertrykt,  reagerte jeg med å gjøre det som ble forventet av meg. Her overtok jeg andres impulser og drifter, men fikk etter hvert en følelse av fremmedhet fordi det ikke var den jeg var. Jeg ble ”overkjørt” og falt inn i andres roller.

Det er viktig å være bevisst på at slike negative handlingsmønstre kan sitte dypt i personligheten, men at det er fullt mulig å endre dem.

Det er nettopp det jeg har jobbet med, meg selv for å endre meg. Det er hardt arbeid og tar tid  fordi grunnleggende tankemønstre gjennom et helt liv er så rotfestet og har preget alt jeg var og sto for i veldig lang tid.

Hvordan endret jeg slike negative tanker om meg selv. Igjen har jeg fått råd og veiledning gjennom Young og Klosko.

  • Jeg har  forståelse for barndommens opplevelser av feil og skam. Jeg føler det sårede barnet inni meg.

  • Jeg undersøker om jeg takler følelsen av skam gjennom unnvikelse eller ved å stenger andre mennesker ute, altså holde dem på avstand.

  • Jeg forsøker å stoppe atferden som får meg til å vike unna eller trekke meg tilbake for å skjule den iboende følelsen jeg har.

  • Jeg overvåker mine følelser av feil og skam og prøver å finne ut hva de inneholder.

  • Jeg vurderer hvor reelle og alvorlige mine opplevde feil  egentlig er. Hva er det jeg skammer meg for?

  • Jeg starter med å endre på de feilene  som det går an å gjøre noe med.

  • Jeg prøver å være mer oppriktig i nære forhold og våger å si litt mer om mine følelser og opplevelser.

  • Jeg aksepterer kjærlighet og omsorg fra mennesker som står meg nær.

  • Jeg tillater ikke at andre behandler meg dårlig eller ”skalter og valter” på mine vegne.

Når jeg innså at mine tolkninger av andre menneskers følelser, tanker og hensikter ofte var farget av mine egne erfaringer, eller negative opplevelser, ble det etter hvert tydelig at jeg reagerte med for eksempel uhensiktsmessig mye skam og tilbaketrekning, noe som førte til både angst og depresjon.

Opplevelsene lå dypt i meg, som en negativ stemme i dypet av mitt mentale lager. Det var sjelden jeg hørte hva denne stemmen sa helt eksakt, men da jeg slet med negative opplevelser, var det sannsynlig at denne ”stille stemmen” førte meg inn i stadig nye situasjoner som bekreftet og forsterket følelser av skam og utilstrekkelighet.

Kjenn din fiende er en viktig strategi i krigføring, og det er samtidig en viktig strategi når jeg ønsket å leve et rikere liv, og bli kvitt negative mønster og lav selvfølelse. Hvem var med på å skape eller underbygge den lave selvfølelsen jeg slet med? Da jeg klarte  å sette noen ord på dette, gjerne skrev det ned, ble jeg mer oppmerksom på meg selv.  Gjennom en slik prosess oppdaget jeg  at den dårlige selvfølelsen ikke nødvendigvis var en egenskap i meg, men noe jeg var blitt fortalt.  Motgiften var en dypere forståelse og innsikt i meg selv og hvordan psyken fungerer.

I dag vet jeg med sikkerhet at jeg er godt i gang med denne prosessen. Å sette ord på følelser har vært en viktig del av denne jobben for meg.  Gjennom bevissgjøring av hvem jeg egentlig er, har jeg klart å riste av meg noen av handlingsmønstrene fra barndommen. Jeg er fortsatt sårbar for hva andre tenker og mener om meg, men jeg lar meg ikke lenger styre av denne følelsen. Jeg vet at jeg er god nok og at jeg bare gjennom å vise meg frem som den jeg er kan motvirke alt det som har tynget meg ned, og forhindret livsutfoldelse og glede i nære relasjoner.

Jeg har hatt en inspirasjonskilde som har dyttet meg fremover, og alltid vært der for meg når jeg har trengt et oppmuntrende ord eller et råd. Uten denne støtten ville jeg fortsatt ha sittet fast i klisteret og opplevd meg selv som en som ikke hører til, men en som kan bli brukt som dørmatte for andre. For det vil jeg alltid være takknemlig for. Alle skulle hatt en slik inspirasjonskilde. Jeg er så glad for at jeg har funnet min.

Jeg har motet meg opp og satt ord på det jeg følte og tenkte både gjennom dialog med andre og i bloggen min. Det har vært både befriende og utviklende, men selvsagt ganske skremmende til tider. Gjennom skrivingen har jeg brukt tid på å sette meg inn i ulike måter å tenke på, og ulike måter jeg kan hjelpe meg selv til å bli den jeg innerst inne vet jeg er. Det har ført meg frem til uante muligheter, både som menneske og i møte med andre. Jeg har opplevd at jeg med min åpenhet har kunnet gi andre håp om, at også de kan komme seg ut av det som tynger dem.

Mange av oss bærer på ulik bagasje som vi helst skulle ha satt fra oss, og gått videre lett og ledig, klar for å oppleve livets gleder. Er vi ærlige både mot oss selv og de vi møter om våre «skavanker», vil vi oppdage at det ikke er farlig, men heller en berikelse som vil styrker samhørighet og dialogen med andre.

Jeg er overbevist om at åpenhet vil gjøre livet lettere og at vi da kan strekke ut en hånd til andre, og slik gi hverandre styrke og oppmuntring til å fortsette på veien mot livsmål og drømmer. Det er kanskje ikke det samme du sliter med som det jeg har gjort, men uansett er nøkkelen for fremskritt og glede, at vi lytter til hverandre med forståelse og kjærlighet i våre hjerter.

For vi er alle mennesker som er vel verd å elske, og dele våre tanker og drømmer med. Jeg vil veldig gjerne høre hva du tenker og drømmer om. Det du bærer på av negativ bagasje kan du kvitte deg med, med støtte fra meg eller andre. Det er i alle fall slik jeg har klart å sette fra meg mine tunge kofferter. Det kjennes så godt å reise uten all bagasjen jeg alltid har drasset på.

Kjærlig hilsen Synnøve

PS.

Det hender selvsagt fortsatt at jeg glemmer meg og plukker opp koffertene igjen. De er altfor tunge og jeg forsøker å kvitte meg med dem så raskt jeg kan. Noen ganger er jeg faktisk ikke klar over at jeg fortsatt sleper på dem. De har vært en del av meg i så lang tid.

Sammen kan vi helt sikkert klare å legge bagasjen fra oss. Det beste hadde vært å brenne den, mens vi  rastet rundt leirbålet. Herlig følelse, at det som tynget oss ned, kan gi oss både lys, varme og fellesskap. Og best av alt, vi vil aldri kunne slepe på den tunge bagasjen mer. Den er jo borte, blitt til aske.

I stedet er  den som et varmt og godt minne om byrder som førte oss sammen. Foran oss venter en fremtid uten noen form for bånd til det som har vært. Nået og fremtiden er det eneste som teller fra nå av, fri fra alt som var.

Her slutter det jeg skrev den gang.

Håper det jeg fortalte om min prosess for å bli hel, kan gi deg mot til å finne din vei ut i lyset. Nå er tiden inne  for å reise lett, åpent og ærlig, uten noe som hemmer oss fra å leve det livet vi er ment å leve. Magisk, ikke sant!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.