Barneår i kreativ utfoldelse

Store ånder har alltid møtt voldsom motstand fra middelmådige sinn.»

Albert Einstein

I dag vil jeg mimre litt om den gang jeg var liten. Uten tvil var jeg er kreativ ung dame som ikke lot meg stoppe av noe når jeg ville oppnå et eller annet.

Rart hvordan tanker om svunne tider bringer frem stadig nye miner om den samme tiden.

Uten tvil var jeg en «Emil type». Min far satte meg ikke i snekkerboden når jeg hadde gått over streken, men jeg kan fortsatt huske hvor sint han ble og at jeg ble ristet kraftig, ikke så rent få ganger. Ikke en eneste gang, vurderte jeg straffen jeg uvegerlig ville få før jeg satte i gang med det jeg hadde satt meg fore. Den indre drivkraften min overstyrte slike hensyn.

«Den som er med på leken får smake steken»

var min filosofi.

For meg var gleden over livet og min grenseløse nysgjerrighet og kreativitet det som telte. At de voksne ikke alltid forsto, var på ingen måte mitt problem.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk utfolde meg, og at det ikke ble satt stopper for kreativiteten og foretakslysten min av de voksne rundt meg. I stedet ble jeg oppmuntret til å være meg selv og ta initiativ. At det av og til gikk litt for langt, var bare en del av pakka. Og så er jeg overbevisst om at mine foreldre egentlig likte at jeg var full av initiativ.

Her er et lite utvalg av det jeg fant på. Jeg angrer ikke, men morer meg stort sett over de ulike episodene. Jeg er sikker på at denne kreative egenskapen har ført meg frem til mange seirer som voksen. Jeg har alltid vært kjent som en kreativ og uredd leder med utradisjonelle løsninger på organisasjon og problemløsning. I ettertid kan jeg likevel se at jeg nok kunne ha tjent på å tenke meg om en eller to ganger til før jeg tok en beslutning. Beslutningsvegrer har jeg aldri vært.

Jeg kan minnes at jeg satt under stuebordet og klippet håret mitt i Kleopatra frisyre. Jeg ville bli som henne. Min far hadde fortalt historier om hvor vakker hun var og hva hun hadde oppnådd. Det fasinerte meg og dermed ….. klipp, klipp …

Jeg var sjalu på min to år yngre bror. Løsningen var så klart å kvitte meg med han. Det gjorde jeg med å dytte han ned en bratt skrent mens han satt i barnevogna. Husker at vogna veltet og de voksne kom stormende til …..

Nabokona la alltid duker ut i vårsola for å bleke dem.  Hun var kjent for sine vakre hvite duker.  Dukene lå spredd utover marka som hvite fyrlys, eller for meg flekker av svunnen vinter, snø. Dermed grep jeg sjansen, ropte på to mindre unger og løp sammen med dem gledesstrålende mot dukene. Husker enda gleden da vi hoppet og danset på dem og ropte ut i glede, snø, snø, snø ….. de voksne ble ikke så glade!

Vi hadde mange kaniner og de var glad i blader fra trær. Dermed ribbet jeg tuntreet til naboen for alle bladene og ga kaninene mine et herremåltid. Naboen var ikke så glad …. Husker at jeg ble tvunget til å gå å be om unnskyldning. Jeg gjorde det, men jeg minnes at jeg ikke kunne se at det jeg hadde gjort var galt. Bladene ville jo vokse ut igjen og kaninene likte blader mer enn alt annet. Så da så ….

Min onkel hadde høner. Husker at jeg fikk lyst på kake og løste problemet på en ganske smart måte. Fant meg en stor rusten boks. Den fylte jeg med mange egg fra hønsehuset og blandet det hele med sagflis. Det ble en flott kake som jeg stolt tilbød de voksne. Forsto ikke at de ikke ville smake. Det smakte helt fortreffelig syntes jeg …

Eller da min mor var på klinikken for å føde min yngste bror. Jeg var 5 år og ikke særlig glad for at en fremmed skulle passe oss. Olaug var en ung slektning som senere i livet ble rektor på en sykepleierhøyskole. Hun ble en god leder, men med meg var det en annen sak. Husker at hun bakte brune sjokoladekjeks som smakte fantastisk godt. Uansett tror jeg at hun opplevde villstyrigheten min som ganske irriterende. Jeg tok med meg alle barna i nabolaget og gikk for å se på grisene på gården vi bodde i nærheten av. Olaug ble ikke særlig blid da hun fant oss i full gang med å steine grisene. Selvfølgelig anført av meg.

Den siste episoden jeg vil fortelle har jeg nesten glemt, men min yngste bror minnet meg på den og nå står alt klart for meg.

Som 11 åring flyttet vi fra Trengereid til Tertnes.  Det var over 4 mil med dårlig, men trafikkert vei mellom stedene. I dag kan vi kjøre den samme veien på ca. en halv time. Den gang brukte vi langt over en time. Nå er begge stedene innlemmet i stor Bergen, men ikke da. Vi flyttet fra landsbygda til et mer urbant sted. Jeg lengtet tilbake og ønsket at vi ikke hadde flyttet.

Jeg la planer. Kikket på kartet og visste hva jeg måtte gjøre.

Jeg fikk overtalt min bror på 6 og kameraten hans på 8 år til å dra på en liten sykkeltur. Min bror satt bakpå med meg og kameraten syklet på sin egen sykkel. Min bror var ingen lettvekter, så det var en anselig bagasje jeg hadde bak på. Dessuten var begge syklene gamle og uten gir.

Vi syklet og syklet. Veien var smal og kronglede full av hull. Enkelte steder var det stor trafikk. I sommersesongen var det mange biler fra utallige land langs veiene på Vestlandet. Jeg hadde ikke fortalt hvor vi skulle. Bare at vi skulle finne ut hvor langt vi kunne sykle. Vårt første mål var Arna. Det klarte vi med glans, selv om kameraten til min bror ble sliten. Jeg var helt sikkert enda mer sliten, men motivasjonen og drivkraften jeg hadde til å komme meg «hjem» var stor. På slutten, etter mange timer ble det tungt og jeg måtte fortelle hvor jeg hadde tenkt meg. Husker at jeg sa at det ikke var langt igjen til Trengereid. Der kunne vi besøke kjente og få noe å spise. Dessuten var det kortere vei dit enn hjem igjen. Dermed la vi i vei på nytt, og syklet og syklet…

Endelig var vi fremme. Forbauselsen var stor da de fant oss utenfor døren strålende fornøyde og stolte over hvor langt vi hadde syklet. Mat fikk vi, men også ganske mye kjeft. Hva  tenkte foreldrene våre? Var de redde for oss? Visste de hva vi hadde dratt?

Den gang hadde ikke alle telefon.  Det hadde ikke vi heller. Så den nærmeste jeg visste som hadde telefon der vi kom fra, var rektor på barneskolen, sjefen til  min far. Han ble oppring og lovet å gå hjem til foreldrene mine og fortelle hvor vi var. For han var det 30 minutters rask gange.

Landhandleren i bygda hadde stor varebil og han ble kontaktet  for å kjøre os hjem.  Han tok syklene våre bak i bilen sin, og kjørte oss hjem etter at vi hadde spist oss gode og mette. Maten til Martha, vår gamle nabo var det beste jeg visste om. Hennes mat smakte alltid bedre enn hjemme. Husker at jeg spurte min mor om hvorfor det var slik. Hun mente det kom av materialet i brødskuffa og spisskammeret …. For ellers var jo maten lik og kjøpt på samme sted.

Husker at min far ga meg kjeft og en formaning om aldri å finne på noe slik igjen. Tenk hva som kunne ha hendt. Det forsto jeg ikke. Vi hadde da bare syklet en tur og jeg hadde hatt full kontroll hele veien. …. Min bror fortalte at kameraten hadde fått husarest. Det syntes han var veldig urettferdig fordi det var jeg som burde hatt det. I den vurderingen er jeg faktisk ganske  enig med han. Jeg var ikke lett å motsi når jeg hadde satt meg noe fore. Hvilken sjanse hadde han hatt til å motsi meg. Han kunne selvsagt ha snudd og syklet hjem igjen etter en stund, men ville han ha funnet veien hjem? Neppe!

Barndommen har i stor grad formet meg til den jeg er i dag. Det blir tydelig for meg når jeg tenker på hva jeg har opplevd og hvilke valg jeg tok som barn.

Jeg var dristig, uredd, ofte ubetenksom men aldri ondskapsfull. Bortsett fra da jeg ville kvitte meg med en yngre bror. Skjønt jeg tror det var sjalusien som styrte meg i den situasjonen.  Faktisk har den lært meg at å handle i sjalusi ikke tjerner noen, og går mest ut over en selv.

Jeg er takknemlig for barndommen og at foreldrene mine ikke vingeklippet meg og tok fra meg spontaniteten og livsgleden. De lot meg få være den jeg var, og var stolte over datteren sin. Jeg fikk mye kjærlighet og varme. Min far fortalte historier mens vi barna satt rundt han, fjetret over den verdenen han åpenbarte gjennom eventyrene og «sogene» fra gamle dager.

Jeg var et glad og lykkelig barn. En venninne kom til min mor og lurte på hvorfor jeg alltid var glad og sang når jeg gikk for meg selv. Jeg var bare glad …. derfor sang jeg.

Jeg handlet som barn før jeg hadde vurdert alle konsekvensene. Som voksen kan jeg se at de samme egenskapene har fulgt meg gjennom hele livet. Hver dag trener jeg på å endre meg på dette området. Det hjelper å fokusere og ha fortiden som et bakteppe når jeg kjenner at jeg handler på impuls uten å tenke over hva utfallet kan bli. Uten å være redd for å miste noe av min egen særegenhet og spontanitet, vil jeg tjene på å tenke meg om noen ganger før jeg kaster meg ut i handling.

Diktet nedenfor fant jeg for litt siden. Det forteller hvor ille et liv uten den nærheten og toleransen jeg har opplevd, kan kjennes på et barnesinn. Å ta vare på de som er rundt oss er langt viktigere enn å løse alle verdens problemer. Dessverre kjenner jeg flere som har opplevd en slik barndom som diktet skildrer.

Det gjør meg trist, men samtidig takknemlig for min barndom.

Har jeg fulgt opp mine barn på en god måte?

Har jeg gitt dem verdier som styrker og bygger fundament til gode liv?

Hva prioriterer jeg?

Hva prioriterer du?

Far min

Far min kunne gle seg over spira som grodde,
men såg ikkje jenta som vaks.

Far min kunne trøyste hunden,
men såg ikkje tårene i andletet mitt.

Far min kunne varme mor sine hender,
men kjente aldri at mine var kalde.

Far min kunne byggja hus og hage,
men såg ikkje lengten min til heim.

Far min holdt taler til gamle og unge,
men fortalde ikkje meg ei einaste soge.

Far min bad bøner i kyrkje og ved bord,
men høyrde ikkje mine hjelperop.

Far min sørgde over Afrikas barn,
men kjende ikkje sorga mi.

Eg hugser fuglen far – med brotne vengjer.
Du stelte og strauk han.
Men aldri pakka du dyna rundt meg
eller strauk over håret mitt.

Far min var rik på penger og jord,
men fattig på varme til meg.

Det er for seint no far.
No kan du ikkje stryka dei strok du aldri strauk.
Du kan ikkje klemma dei klemmer du aldri klemde.
Du kan ikkje turka dei tårer eg turka sjølv.
Det er for seint no, far. For seint.

Svein Otto Aarland

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..