«Panikk forårsaker tunnelsyn. Rolig aksept av fare får oss lettere til å vurdere situasjonen og se alternativene.»
Simon Sinek

Denne bloggen er en fortsettelse fra en annen blogg om å aksepere, men kan leses uavhengig av den:

https://synnasverden.net/2019/05/10/lykke-er-a-aksetere-det-som-er-del-1/

Jeg opplever ofte noe som kjennes verre på grunn av svakhetene og begrensningene mine. Denne opplevelsen kan også komme fra omgivelsene mine. Når jeg aksepterer at det er slik, støtter jeg denne opplevelsen, fremfor et bedre alternativ på hvordan det kan være, hevder mange. Slik er det ikke.

Aksept er ikke en erklæring om etisk godkjennelse eller noe jeg foretrekker. Når jeg aksepterer noe, sier jeg ikke at det ikke kunne vært bedre, eller at jeg ikke ville endre det hvis jeg hadde mulighet til det.

Å akseptere handler ikke om for, mot eller til og med en nøytral innstilling til hvordan noe burde ha vært. Jeg lar det bare være som det allerede er, uten å forestille meg at jeg har rett eller ansvar for å endre, kontrollere eller kreve at det var annerledes.

Selvsagt skal jeg engasjere meg i samfunnet og gjøre det jeg kan for å skape en bedre verden. Dette kan synes paradoksalt, men utgangspunktet er alltid aksept av det som er.

Blir jeg irritert, sint, engstelig eller lei meg når jeg oppdager at noe er utenfor min innflytelse? I så fall er det en god sjanse for at jeg ikke har blitt vant til at det er slik, har akseptert det som et livsfaktum eller et aspekt av å leve.

«Mye slutter å være forferdelige når jeg blir vant til det og lærer å håndtere det.»

Jeg har en iboende evne til gradvis å desensibilisere meg og vokse i forhold til alle slags utfordringer. Tenk bare på hvordan mange klarte å tilpasse seg forholdene i konsentrasjonsleirene under krigen. En dyd av nødvendighet om de ville overleve.

Ingen kan tvinge meg til å normalisere det som har såret meg. Men jeg kan begynne å tenke på det som mindre rart eller mindre usannsynlig, enn det jeg først tenkte. Jeg kan bli mer komfortabel med at det skjedde.

«Aksept ser ut som en passiv tilstand, men i virkeligheten bringer det noe helt nytt inn i denne verden. Den freden, en subtil energivibrasjon, er bevissthet.»
Eckhart Tolle

Aksept betyr egentlig ro i forhold til det som er og uansett måten det er på. For å være lykkelig, treger jeg som oftest å leve i fredelig sameksistens med det, til tross for at det er feil eller forskjellig fra det jeg forventer.

«Det er ikke bra, men jeg kan fortsatt være ok.»

Det er mulig å ha fred med noe, selv når jeg er i stand til å erkjenne at det ikke er bra for meg på mange måter.

Det betyr:

Ikke straffe meg selv over hvor ille det er.
Gi slipp på vanen med å reagere på det.
Ikke være så interessert i hvor ille det er.
Ikke forvente eller trenge noe fra det.
Ikke fokusere på å godta eller være uenig med det.
Føle meg rolig og komfortabel rundt det.
Bare la det være slik det allerede er.

«Disse årene i stillhet og refleksjon gjorde meg sterkere og minnet meg på at aksept skal komme innenfra og at denne typen sannhet gir meg makt til å erobre følelser jeg ikke engang visste eksisterte.»
Ricky Martin

Det krever øvelse å slappe av rundt noe som ikke er bra for meg, men det er verdt å gjøre det fordi det er en form for selvkontroll som lar meg håndtere det uten å kave meg opp.

«Jeg kan være glad, ikke for dette eller på grunn av dette, men til tross for dette».

Det kan hjelpe meg til å identifisere bestemte utløsere som utfordrer sjelefreden min, slik at jeg kan jobbe med å bli mer aksepterende. Hvis jeg for eksempel får panikk i visse situasjoner, kan jeg øve på å se det som, «det er ikke så ille».

Når jeg aksepterer noe, tillater jeg å kjenne meg vel i stedet for å ha en negativ reaksjon på det som er dårlig ved det. Min aksept er en forpliktelse overfor mitt eget forgodtbefinnende. Jeg gjør det også for å unngå å straffe meg, som svar på måten det er på.

«Man må akseptere smerte som en tilstand av eksistens. Man må se tvil og mørke som kostnader for å vite. Man trenger en sta vilje i konflikt, men tilstrev alltid til total aksept av enhver konsekvens av å leve og dø.»
Morris West

Derfor er det vel verdt å lære å akseptere. Det jeg gjør har svært lite å gjøre med det jeg faktisk godtar.

Alt jeg gjør er å nekte å straffe meg med det. Jeg unngår en tilstand av indre motstand. Motstand tapper meg for energi ved å skape stress og negative følelser. Følelser som vil gjøre livet mitt mer ubehagelig.

Aksept er evnen til å trene på å ikke være sint på noe jeg ikke kan endre. Det er noe jeg gjør for min egen sjelefred, selv om jeg selvsagt også er interessert i å påvirke verden rundt meg positivt.

«Det første skrittet mot forandring er bevissthet. Det andre skrittet er aksept.»
Nathaniel Branden

Når jeg slutter å bekjempe livet som det er og begynner å bli mer avslappet i forhold til det, vil jeg ofte oppleve positive overraskelser, for eksempel å se hvordan noe virkelig fungerer eller få bedre evne til å reagere konstruktivt.

«Bak skyene er himlen alltid blå»

For eksempel kan jeg jobbe med å bli venn med en gammel venn igjen. Likevel blir jeg avvist. Men en dag begynner jeg å tenke, «kanskje trenger det ikke å være så ille at det, skjedde?»

Jeg innser at en god venn aldri ville ha behandlet meg slik. Jeg har det faktisk bedre uten denne vennen. Det trenger ikke å være en tragedie i det hele tatt. Jeg lærer at å miste falske venner er som å miste vekt.

Ofte når jeg aksepterer det som er vanskelig, tar jeg meg i å si til meg selv, «på en merkelig måte måtte jeg ha den erfaringen for å lære den positive lærdommen jeg nå har fått fra livet». Jo mer jeg aksepterer, jo mer lærer jeg om meg selv og om livets mysterier.

Jeg kan lære å akseptere, selv om det er dårlig eller galt, ved å se på det som en del av den fasinerende historien om livet mitt. Min rolle i historien kan være en utfordrer, en overlevende, en student, en tilskuer, en frittstående observatør eller en helt, i stedet for det hjelpeløse offeret.

«Min lykke vokser i direkte forhold til min aksept, og i motsetning til mine forventninger.»
Michael J. Fox

Når noe går galt tenker jeg ofte på en historie som får en trist slutt. Men en bedre måte å se på slike situasjoner, er som en ny og helt annen historie som ennå ikke er skrevet. Det jeg tenkte på som historien, var bare et forspill til en annen historie som ikke trenger å være trist. Da skaper jeg magi!!!

Mange menneskers oppførsel kan aksepteres som en del av deres begrensede natur. Det er ingen grunn til at de skal gjøre noe som ikke er karakteristisk for dem. Det er ofte bedre å la dem å være slik de er og gjøre det de pleier å gjøre, selv om noe av det verken konstruktivt eller godt.

«Det jeg prøver å gjøre er å få en forandring i tankegangen slik at folk beveger seg fra et nivå av bare toleranse mot total aksept og til slutt å feire mangfold. Hvis dere kjenner dere komfortable med hverandre, spiller det ingen rolle hvilket nabolag vi bor i, vi kan fritt samhandle med hverandre. Det er en måte å¨tenke på.»
Najib Razak

Noen mennesker bjeffer, men de biter sjelden.

Åh, det er greit, det er bare han/ henne!»

Å godta andres feil, svakheter og begrensninger som en del av deres natur er mer realistisk enn å håpe på at de endrer personlighet. Alle karakterene i en film skal være som de er. Det er det som gjør historien om livet så interessant.

«Aksept er forskjellig fra apati. Det er viktig å streve for å være ditt beste selv, ditt sunneste og mest produktive, gledelige selv. Men det kommer til å være forskjellige svar for alle.»
Teri Hatcher

Utfordringen er å finne ut hva slags karakter de har og håndtere den. Jeg kan lære om andres natur ved å observere hvordan de reagerer, hva de er gode til og håpløse på, hva jeg sannsynligvis ikke kan forvente og hvordan jeg får det beste ut av dem. Det gjør jeg ikke ved å kreve noe fra dem.

Det samme gjelder for forhold. Jeg kan ofte akseptere det som skjer som en del av en bestemt situasjon jeg er inne i. Det som kan være galt, er likevel fornuftig når det ses som noe som kan skje i den typen setting.

Når jeg sliter med å akseptere, lider jeg kanskje av et slags «tunnelsyn» som fokuserer på det jeg ikke liker. Jeg må kanskje zoome ut og se det jeg ikke kan akseptere som en del av en mye større sammenheng. En sammenheng som jeg stort sett kan akseptere, til tross for feilen jeg har hengt meg opp i.

«Alt kommer med en pris»

Jeg kan ofte godta negative opplevelser i livet som prisen jeg betaler for å nyte de gode opplevelsene livet har å tilby, samt prisen for å lære. Og jeg kan ofte godta en annens feil som prisen jeg betaler for vedkommendes gode egenskaper eller en annen fordel vedkommende gir meg.

«Aksept av ens liv har ingenting å gjøre med resignasjon; det betyr ikke å løpe bort fra strevet. Tvert imot, det betyr å akseptere det som det kommer, med alle handicap av arvelighet, med lidelse, med psykologiske komplekser og urettferdighet.»
Paul Tournier

Jeg lever i en kultur der jeg stadig sammenligner meg med andre, viser meg på sosiale medier og blir utsatt for reklame som vil hameg til å tro at jeg trenger noe for å kjenne meg vel.

Det er alltid lett å tenke på det jeg ikke har, det jeg kunne ha hatt, det jeg burde ha hatt og så videre. Da vurderer jeg ikke hvor mye verre jeg kunne hatt det og å takker for vanskelighetene jeg ikke har opplevd.

«Å fokusere på det du ikke har, gjør at du føler deg trengende.»

Noen ville ha elsket å bytte plass med meg i dette øyeblikk, og å ha muligheten til å gripe de fremtidige mulighetene jeg har.

Det betyr ikke at mine problemer ikke eksisterer. Problemene er likevel ofte et resultat av en holdning, der jeg tar mer for gitt enn jeg kanskje har innsett. Det er verdt å huske på at mange har gjort det beste ut av verre situasjoner.

Det som skjer kan være sørgelig, men det betyr ikke at jeg alltid må være trist rundt det. På et tidspunkt kan jeg til og med se det i lys av følgende perspektiv.

«Livet er en komedie, feilfortolket som en tragedie»

Hemmeligheten ved å le av noe, er en måte å unngå å være redd eller la det få makt over meg. En god måte å ta noe lett på, er å endre språket jeg bruker når jeg beskriver det. Målet er ikke å forestille meg å være høyt hevet over alt, men å unngå å ta alt for alvorlig.

Jeg kan tenke på andres oppførsel som uhøflig, ekkel, forferdelig eller ondskapsfull, men jeg foretrekker ord som stygg, frekk eller desperat. Og hvis noen oppfører seg som en mobber, så foretrekker jeg heller ord som tosk, klovn, eller barn, heller enn å tenke på dem som «fiender».

Denne typen tenkning forvandler meg fra et hjelpeløst offer til en underholdt tilskuer som er i stand til å være løsrevet og i kontroll av hvordan jeg føler meg. Jo mer jeg kan le av ting, desto lettere er det å håndtere den måten andre allerede er, enn å forårsake frustrasjon ved å prøve å få dem til å forandre seg.

«Ethvert naturlig, normalt menneske, når det står overfor en form for tap, vil gå fra sjokk hele veien gjennom aksept.»
Elisabeth Kubler-Ross

En del av det å lære å ha et mer harmonisk forhold til tankene mine, er å øve på å se hver tanke som en interessant måte å se på det som er rundt meg. Dette gjør det mulig å unngå å bli trukket inn i tanker som sluker meg, omringer meg og kan bli hele virkeligheten min.

På en måte er sinnet som en filmregissør, hvis jobb er å komme opp med forskjellige ideer. Noen av disse ideene er som en film jeg blir sugd inn i av det som fortelles eller av atmosfæren filmen skaper. Men når en tanke ligner en skrekk film, så er det godt å minne meg på at det er bare en tanke.

En tanke kan skildre det som er sant, men som i film er det likevel bare noen som viser et kunstverk. Den gjør vanligvis mer enn å si sannheten. Den maler et bilde som spiller på følelsene mine.

«Bekymrende tanker er ofte propagandiserte versjoner av en viss sannhet»

En film viser vanligvis bare visse deler av hele historien, og vil ofte legge til funksjoner som mørke skyer som samler seg eller underbyggende musikk. Det jeg opplever er ikke bare et selektivt syn på fakta, men en pålagt følelsesmessig fortolkning. Tanker gjør noe lignende.

For eksempel er det lett å bli fortapt i en tanke som innebærer en unødvendig tragisk skildring og projeksjon av livshistorien min. Men så våkner jeg fra den nattsvarte forestillingen og legger merke til at virkelighet bare innebærer at jeg sitter i en stol, som ikke må være iboende tragisk.

«Aksept og toleranse og tilgivelse, det er livsendrende lærdom.»
Jessica Lange

En pause fra tenkning kan ofte hjelpe meg med å løsne opp og bli mer jordet, for eksempel:

Å fokusere på noe som skjer rundt meg nå.
Gå inn i en tilstand med fysisk fokus og observasjon.
 Gjøre en enkel oppgave uten at tankene mine går bort fra den.
 Distrahere fokuset mitt ved å gå en rask spasertur eller ta en dusj.
Puste roligt og dypt, med fokus på all luft i magen.
Fokusere på fysisk å føle bakken under føttene.
 Sense hvert større område av kroppen min, den ene etter det andre.

Det er ikke meningen å fjerne meg totalt fra tankene, da de ofte peker på virkelige bekymringer som er verdt å ta opp.

Jeg kan overleve en hvilken som helst reise så lenge jeg er villig til å ta den ett steg om gangen. Det er ofte bedre å roe meg, enn å fokusere på sinnets endeløse tanker om det jeg burde gjøre..

Tenker jeg for mye på det jeg vil gjøre i fremtiden, det jeg vil ha som jeg ikke har, eller hva som må byttes ut, forstyrrer det opplevelsen av her og nå.

«Jeg pleide å elske folk for hva de kunne være. Jeg trodde at kjærlighet var hvor vanskelig du prøvde og hvor mye du ofret og led. Det er ikke kjærlighet. Aksept er.»
Michael Learned

Det er ofte mulig å roe ned til det øyeblikket jeg er i, uten å bedømme det eller tenke på det som en del av livshistorien min. Det hjelper meg til å sette pris på livet på en mer spontan måte.

«Jeg er ankommet, jeg er hjemme.»

Thịch Nhất Hạnh

Dettte utsagnet er en måte å oppleve virkeligheten på som er mye mer rå og ufiltrert, enn det sinnet fortsetter å fortelle meg at livet handler om. Noen ganger kan jeg oppleve øyeblikket som en ren fysisk følelse og bli fornøyd med det, heller enn å fokusere på sinnets assosiasjoner.

Å praktisere en livsstil som er mindre mentalt reaktiv og mer jordet i den rolige opplevelsen av hvert øyeblikk, er en god måte å bli mer aksepterende. Det er også lykkefremkallende. Å leve her og nå er en viktig del av en sunn og balansert tilnærming til å leve. Utfordringen er å gi slipp på mange av mine indre reaksjoner.

Jeg kan se på livet som en film, med et våkent fokus på hva som skjer og også være oppmerksom på tankene mine i forhold til det, men uten å bli feid bort av disse tankene. Når jeg ikke lenger føler meg fanget av gamle reaksjoner, skaper jeg plass til noe nytt som kan vokse.

«Innstilling er at du aksepterer de naturlige lovene, eller din avvisning av de naturlige lovene.»
Stuart Chase

Når jeg sliter med å takle en situasjon, er det godt å minne meg på at det bare er midlertidig. Så smertefullt som det kan være, det jeg går gjennom nå er bare en flyktig følelse. Like umulig som det kan virke, vil det en dag bli et fjernt minne som jeg vil tillegge liten betydning.

«Dette skal også passere»

Alt kommer og går, og det jeg tenker på som viktig nå, vil jeg kanskje ha glemt i morgen.

Smerte vil alltid til slutt passere. Gleder er også midlertidige, noe som er en grunn til å glede meg over dem mens jeg kan, i stedet for å ta dem for gitt.

En dag kommer jeg til et sted hvor jeg ikke lenger trenger noe fra det som er nå. Jeg vil nesten ikke huske den jeg pleide å være, og kan til og med glemme hvorfor det var så vanskelig å akseptere.

Det er ikke alltid lett å tilpasse meg det som er negativt eller feil. Men det er fortsatt mulig å bli mer avslappet rundt det og utvikle en mer positiv holdning til tross for hvordan det er.

Jo mer jeg sliter med å akseptere en situasjon, jo verre ser den ut til å bli. Noen ganger må jeg bare legge den til på listen over det som kan aksepteres. Det kan ta tid, men det er fortsatt verdt å gradvis akseptere den for min egen lykke og ro i sinnet.

«Aksept av personlig ansvar kan ikke overvinne fristelsen til å tro at nå ikke tiden til å endre seg. «Nå» kan virke så vanskelig, og «senere» virker så mye lettere. Sannheten er at i dag er det alltid en bedre dag for endring enn noen morgendag.»
Henry B. Eyring

Besøk siden min på FB; Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/