Jeg gjorde det beste jeg kunne.
Jeg gjorde alt jeg var i stand til å gjøre.
Jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra omstendighetene.
Som noen kanskje har fått med seg har jeg et spiseproblem. Det kunne vært større, men for meg har det vært en belastning. Det har fått meg til å tvile på meg selv og min egen styrke. Vekten har gått både opp og ned. På det verste veide jeg 30 kilo mer enn idealvekten skulle tilsi. Pr. i dag er dette gapet 15 kilo. Jeg har lest mange bøker om emnet og prøvd mange forskjellige dietter for å bli slankere. I lange perioder, ja år greier jeg det, men så mister jeg grepet og vekten siger langsomt oppover igjen.
Akkurat nå er jeg i en periode der jeg har klart å snu vektpila nedover igjen. Det kjennes magisk.
Jeg vet at det handler om livsstilsendring og om å like meg selv slik jeg er uansett overvekt eller ikke. Mange av bloggene mine handler om nettopp dette temaet. Jeg bruker kroppen min og trimmer ved å gå tur hver dag. Jeg har fokus på et riktig kosthold, men så plutselig faller jeg for fristelsen og gafler i meg….. Når skjer det? Når jeg er sliten og kanskje litt lei meg for noe. Det er denne kombinasjonen som gjør at jeg ikke klarer å holde fokus. Det er da jeg trøster meg med feil og for mye mat.
Jeg vet at det handler om hvilke kraftige eller underliggende følelser som er i bevegelse gjennom meg, hvor koblet jeg er til pusten min, kroppen min, sannheten min, veien min, hvor rotfestet jeg er i øyeblikket, hvor tydelig jeg ser det som er viktig for meg, hvor mye smerte jeg er i, hvor åpne og rå sårene mine er, hvor mye motstand jeg føler, hvor snevert eller bredt perspektivet mitt er og hvor fanget jeg er i min egen historie.
Jeg har hatt en liten stemme inni meg som stadig rakker ned på det meste ved meg. Den har klaget over hvor udugelig, tjukk, og ubrukelig jeg er. Stemmen fortalte meg at jeg burde skamme meg.
Jeg har følt meg liten, stygg, tjukk, dum og kritisert meg selv i det uendelige. Jeg har følt meg ensom, hatt dårlig råd, og trodd at jeg ikke fortjente kjærlighet, og at jeg var mindre verdt enn andre fordi jeg mislyktes så ofte.
Er dette en unnskyldning? Nei, det handler om å ta fullt ansvar for det som skjedde. Likevel gi slipp på skyldfølelsen. Det handler om å tilgi meg selv. Å gi slipp på «det som kunne eller burde ha vært», og samkjøre det med «det som er», rotfeste meg selv i nået, det eneste stedet der virkelig forandring kan skje, nye svar kan vises, healing kan begynne.
Heldigvis verdsettes jeg ikke i hvor mye jeg veier, at jeg ikke får til alt, eller om jeg misslykkes i noe. Jeg vet at jeg alltid har gjort mitt beste ut fra det bevissthetsnivået jeg handlet ut fra.
I dag våger jeg å ta sjanser som gjør vondt, men som fører til at jeg vokser meg sterkere. Jeg våger å gå inn i meg selv og jobbe med alt som er vanskelig. Slik bryter jeg mine egne destruktive mønstre og møter min egen skam til den slipper taket på meg.
Så lenge jeg lytter til hjertet mitt, tar på alvor hvor grensene mine går og er tro mot meg selv vil jeg vokse som menneske. Jeg vil lytte til andre når de deler sin smerte. Sier unnskyld, hvis det er hensiktsmessig. Men ikke for et øyeblikk tror jeg at fortiden kunne ha vært noe annerledes. Jeg er der jeg er, nå. Det er en ny dag, en ny begynnelse. Jeg er full av ny innsikt, med et nytt perspektiv. Jeg er mer ydmyk og har et mer tilgivende hjerte enn før. Jeg har en mer nysgjerrig holdning og jeg går inn i fremtiden, forankret i et kjærlig nærvær, åpen for nye muligheter.
Jeg trenger ikke sammenligne meg med andre. Jeg er takknemlig for alt jeg har, i stedet for å fokusere på det jeg har mistet eller ikke fikk. Jeg våger å følge hjertet mitt mer enn noensinne.
Jeg erfarer at slagene livet ga, styrker meg. Det er ikke farlig å være ekte i den jeg er, å være redd, eller skamfull. Jeg takker for utfordringer som har gitt meg mange sommerfugler og klumper i magen. Det er gjennom dem jeg utvikler meg.
Er det så farlig om jeg ikke er perfekt og at kroppen min noen ganger tar over styringen. Jeg går ikke lenger i kjelleren når badevekta viser for mange kilo. I alle fall ikke lenge.
Jeg krever ikke noe av meg selv med ord som måtte, burde eller skulle lenger. Jeg er den jeg er og vet at all endring kommer innenfra. Jeg er god nok. Jeg kan si nei, selv om ikke alle liker meg eller er enige i valgene mine.
Hva gjør jeg?
Hvordan?
Noen ganger er det bare å gi slipp.
Jeg prøver å se overvekten min i et større perspektiv. Få litt avstand til den, som om jeg sitter rolig på et solrikt fjell og ser ned på en dal som inneholder overvekten min. Jeg puster ut og slapper av og lytter til hjertet mitt: Hvordan er tilknytningen til de ekstra kiloene? Vil jeg virkelig kvitte meg med dem? Jeg er tilstede i disse refleksjonene og lar svarene synke inn.
Det er nyttig å gjøre det konkret. For eksempel ved å legge en liten stein i hånden og tenke på det jeg er så knyttet til. Holde på det vanskelige, la mine ønsker og tanker om det renne gjennom bevisstheten min, føle på kostnadene knyttet til det, og når jeg er klar, åpne hånden og slippe den. Jeg åpner opp til følelser av lettelse, frihet og innsikt. Jeg kan også bruke min egen form for bønn, og utforske tilknytningen til spiseproblemet mitt, kommunisere intensjonene mine om å gå videre, og så gi slipp på det.
Jeg har fortsatt et ønske om å gå ned i vekt, men jeg føler meg ikke lenger drevet, tvunget, fanget, identifisert med det. Jeg godtar meg selv slik jeg er. Jeg har overgitt meg og på en sunn måte har jeg gitt opp. Jeg gjør plass for skuffelse eller sorg som er naturlig når jeg gir slipp på det som har vært viktig for meg. Det er normalt å føle meg trist etter et tap. Etter en stund, blir det mindre og mindre i bevisstheten min og jeg går videre til det spennende livet som venter meg.
Mye godt vil fylle den plassen som er blitt åpnet opp av det jeg har gitt slipp på. Det kan være mer tid, frihet, energi, fred, kreativitet, eller kjærlighet. Selvfølgelig, det er mange ting verdt å forfølge, inkludert neste åndedrag, men jeg kan skape en sunn innsats samtidig som jeg gir slipp på tilknytningen min til resultatet. Jeg lar meg overraske, både av det som erstatter det jeg har gitt opp, og av kraften i å gi slipp generelt.
Vet du jeg tror faktisk at ved å gi slipp på behovet for å bli slankere, vil kiloene forlate meg i sitt eget tempo uten å ha min oppmerksomhet. Det kjennes godt. Jeg er ikke kiloene mine, men det bankende og varme hjertet som strekker seg ut og omfavner livet i ren og ekte kjærlighet. Livet kjennes igjen magisk og jeg fylles med håp og forventning til fremtiden.
«Hvis du gir litt slipp, vil du ha litt lykke.
Hvis du gir mye slipp, vil du ha mye glede.
Hvis du gir helt slipp, vil du være helt fornøyd.»
Ajahn Chah
Synnas verden 
