«La ditt håp, ikke din smerte, forme din fremtid.»
Robert H. Schuller

Ærefrykt hva er det, undrer jeg?

Kanskje du har følt det når du står på toppen av et fjell og skuer ut over verden. Kanskje det skjer det når du tenker på storheten i universet på en stjerneklar natt, eller du retter blikket mot himmelen og beundrer fullmånen. Kanskje du føler det når du møter blikket til en du har kjær. Og mest av alt når du oppdager alt som bor inne i deg.

I leksikon står det ærefrykt er en følelse av dyp ærbødig respekt, med fryktblandet beundring eller undring.

Psykologer sier at følelsen av ærefrykt spiller en stor rolle for helse, lykke og velvære.
Det spiller en rolle i hvordan og hvorfor mennesker kommer sammen og i fellesskap samarbeider med hverandre.

Ærefrykt, defineres også som følelsene vi føler som svar på noe stort som går utover vår eksisterende referanseramme på ett eller annet område, og får oss til å forandre vår oppfatning av denne referansen.

«Det er hvordan vi reagerer når vi ser noe nytt eller uvanlig på en interessant måte som ikke passer med vår forståelse av verden,»

Amie Gordon, PhD, forsker i Emosjoner

Og det endrer oss.

Et viktig skille mellom ærefrykt og andre følelser, som inspirasjon eller overraskelse er at ærefrykt får oss til å føle oss små. Og det er bra for oss, sier forskere. Vi bruker mye tid på å tenke på hva som skjer i vår verden og hva som påvirker oss direkte. Ærefrykt endrer det, noe som får oss til å se på oss selv som et lite stykke av noe større.

Det er ingen perfekt formel for hva som kan fremkalle ærefrykt, fordi det er forskjellig for hver enkelt av oss.

Det er noe du kan gjøre for at du kan oppleve ærefrykt oftere:

• Gå ut i naturen.
• Gå ut av komfortsonen din.
• Se opp. Ta inn steder og lyder rundt deg. Og se bort fra distraksjoner som forstyrrer deg.
• Ha et åpent sinn.
• Se innover i deg selv.

En del av opplevelsen av ærefrykt er følelsen av litenhet som gjør at vi kan forandre syn på hvem vi er, eller se oss fra en annen innfallsvinkel.

Det er funn som tyder på at opplevelser av ærefrykt fører til endringer i hjernevirksomhetens mønstre. Mønstre som er nyttet til å være mer villig til å ta risiko og være mer komfortabel med usikkerhet.

For å føle mer ærefrykt, vil jeg engasje meg i verden med et åpent sinn, se etter muligheter, stille spørsmål og ikke minst se etter det umulige.

For meg har livet endret seg etter at jeg begynte å oppsøke situasjoner som kan gi meg en følelse av ærefrykt. Det merkelig er at jeg har funnet følelsen på de mest utenkelige steder.

I natt fant jeg følelsen av ærefrykt i mørket.

«Hvorfor mørke? Mørket beskytter meg. Det lar meg skjule deler av meg som jeg er for redd til å se. Det skjuler dem til jeg er klar til å møte det som kjennes så uovervinnelig. Jeg trenger aldri å bære det jeg ennå ikke kan bære, eller føle det jeg ennå ikke er klar til å føle. Jeg forstår at det som skjuler seg i mørket, er bare skapt av forlatte deler av meg.

Disse tapte og skremte delene vil alltid komme tilbake til meg. Mørket søker meg! Det vil hjemsøke meg, følge meg uansett hvor jeg går. Jeg kan ikke løpe fra det, for det er alt i meg, alle de forlatte delene av mitt store hjerte, de som trenger hjelp, lengter etter tilhørighet, gråter etter inkludering i et større meg.

Når jeg stopper og snur meg mot mørket, og bare ser hardt nok når jeg er klar, og ikke et øyeblikk før, når jeg bare ser hardt nok, og gjennom kjærlighetens øyne, ser jeg … meg selv. Ikke mørke, men livet. Ikke ødeleggelse, men absolutt trygghet.

Jeg ser mine egne vennlige øyne som smiler tilbake til meg, et trygt sted midt i det som sårer og smerter. Redningen er i mørket, likevel ser jeg og redningen er i meg! Jeg er hel, jeg har alltid vært hel. Ingenting å frykte.

Jeg overgir meg til mørket, puster det inn og jeg kjenner den mest ekstraordinære kraften, kjenner det mest blendende lyset! Hvorfor mørke? Så jeg er beskyttet mot min egen enorme kraft. Til jeg er klar …

Magisk, ikke sant og alt jeg kjenner er ærefrykt over livets utrolige tilskikkelser. Tenk at mørke kan vær en slik velsignelse og gi meg så mye kjærlighet. Derfor elsker jeg mørket. Det rommer alt jeg er. For dette kjenner jeg stor ærefrykt.

Det indre livet mitt er bare mitt. Det gir glede og nytt mot til triste dager. Fantasien gjør alt mulig. Det er det som er så fint med drømmer. De fører meg langt avsted, bort fra hverdagens tunge bører, til stedet der alt er mulig. Der skatten under regnbuens fot er gjemt. Jeg jubler av glede. Så lenge jeg kan drømme er det alltid et håp. Jeg kjenner slik ærefrykt for livet.

Ofte skjer det mest forunderlige og magiske eventyr. Det jeg ikke trodde var mulig. Det fyller meg med ærefrykt og undring. Dette vakre diktet som jeg kom over ved en tilfeldighet, sier alt som skal sies i så henseeelse.

«Sen vår
Komme inn etter år,
etter hav, og skygger av åser og lyder av løgner,
etter tap og føtter på trapper,
etter å ha lett, feilet og glemt,
snudde jeg der og tenke å finne
ingen unntatt de jeg kjente.
Til slutt så jeg deg
sitte i lyset,
ventende allerede,
du som jeg hadde hørt og drømt om
siden begynnelsen,
for hvem mer enn en gang
jeg hadde åpnet døren for
og trodd at du ikke var langt unna.»
W.S. Merwin

Noen ganger, midt i vanskelige tanker og følelser, går jeg tilbake, blir bevisst hva som skjer i meg, ved at jeg skaper rom og observerer de vanskelige tankene og følelsene mine. Fra mitt innerste indre, vet jeg at jeg ikke er disse tankene og følelsene. Det kjennes godt og fyller meg med ærefrykt til livet.

Noen ganger, midt i vanskelige tanker og følelser, ser jeg på tankene og følelsene mine med nysgjerrighet. Jeg trenger å føle mer, ikke mindre. Det er så lett å bli følelseskald. For å føle meg levende igjen, går jeg nærmere. Jeg trenger inn i sorg, frykt, glede, ønsker og lengsler. Jeg omfavner dem alle med pusten min, med oppmerksomhet, med hjertet.

«Noen ganger trekker jeg pusten, noen ganger puster jeg ut.
Tar det rolig. Øker farten.
Reiser meg, faller.
Mislykkes. Kommer meg opp igjen.
Vet ikke hva i all verden jeg skal gjøre.
Stopper. Begynner igjen.
Smiler av mine feil.
Er her. «

I dag morges våknet jeg til en magisk vakker himmel rett før soleglad. Det gjorde meg glad, og full av undring og ærefrykt for livet. Tenk at himmelen kan være så vakker et lite kort øyeblikk, før den igjen blir sitt rolige beskjedne og avstemste seg igjen. Slik er også jeg og du, fulle av spennende vakre fasetter. Det handler om å fange det rette øyeblikket.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/