Tenk å kunne begynne hver dag med blanke ark. Uten å være knyttet til noe, verken godt eller dårlig. Bare være til og myte livet slik det kommer mot meg.

I går klarte jeg det ikke. Jeg bekymret meg over nær sagt alt. Kan ikke huske noen dag som i utgangspunktet var ganske grei, og likevel  lot meg  bli revet med i bekymringens uendelige spiral.

Jeg klarte ikke gjøre noe, bare så for meg det verst tenkelige resultatet på alt jeg var i ferd med å ta meg til. «Hvorfor skulle noe gå min vei?», tenkte jeg. Det er alltid noe som skjer som gjør at livet blir snudd opp ned, og helst på den verst tenkelige måten. «Hvorfor skal jeg fortjene å kjenne på hell, og at livet ikke har noe negativt bak neste sving for meg?»

«Du vil føle deg bedre hvis du legger merke til alt det gode i livet.
Legg merke til smilene til barna, sangene fra fuglene, kjærtegnene fra varmen fra solen, osv.. Disse godene er for deg. La dem berolige sjelen din og hente frem smilet ditt.»

Noe så tullete, men slik hadde jeg det. Det hjalp ikke hvor mye jeg sa til meg selv at det alltid ender godt på en eller annen måte. Jeg trenger bare ha tro på at livet vil meg vel, og så ordner det meste seg for meg. Ikke nødvendigvis slik jeg helst ville ha det, men merkelig nok slik det blir best for meg i det lange løp.

Men hvordan få og beholde en slik klokkertro og tillit til livet? Jeg er så utålmodig og forventer svar og løsning med en gang. Å leve uten å vite er tøffere enn tøffest. I alle fall i går.

Hva var det som var så vanskelig mer enn andre dager, lurer du gjerne på. Faktisk burde jeg ha vært glad og lykkelig fordi en tøff periode av livet mitt er i ferd med å ta slutt. Et nytt liv står for døren.

Det var det som overrasket meg. Jeg taklet ikke den nye friheten. Jeg så bare for meg alt som kunne gå galt slik at jeg falt tilbake til det som hadde vært.

For meg har det vært en stor tankevekker.

«Uansett hva som skjer med deg, har du alltid frihet i sinnet.
Det betyr at du alltid har frihet til å velge veien til kraft over veien med lidelse, å velge å være ett med alt som er heller enn å være alene.»

Jeg trodde at alt ville bli bedre, at jeg ville nyte friheten. Men jeg klarte ikke å nyte den.. Over lang tid hadde jeg vært nødt til å leve innenfor trange rammer. Forstanden gledet seg over det nye livet, men følelsene hang etter.  De klarte ikke å forstå at det var sant. De var redde for at jeg ikke ville takle  situasjonen og gli tilbake til det som hadde vært. Jeg var rett og slett skrekkslagen.

Det fikk meg til å assosiere to dikt som begge handler om en fri fugl og en som er innestengt i  et bur. På en måte har jeg vært innestengt i et bur over lang tid i deler av livet mitt. Nå er burdøren åpen og jeg skal prøve vingene mine. Jeg forstår godt burfuglen som ikke helt vet hvordan han skal te se ute i det fri, og derfor velger å forbli i buret.

Les de to vakre og rørende diktene og tenk over hvordan livet ditt kjennes. Er du i bur? Er du fri, men holder fortsatt på lenkene dine i redsel for alt det som venter deg om du våger å spre vingene dine? Tenker du på hva som kan skje om de ikke holder deg oppe? Eller tar du sjansen og oppdager at vingene bærer deg og fører deg ut i det frie livet?

Burfugl

«En fri fugl hopper
på baksiden av vinden
og flyter nedstrøms
til strømmen ender
og dypper sin vinge
i de oransje solstrålene
og våger å kreve himmelen.

Men en fugl som prøver
fra sitt trange bur
kan sjelden se gjennom
sine sprinkler av raseri
hans vinger er klippet og
føttene er bundet
så han åpner halsen for å synge.

Burfuglen synger
med en engstelig trille
om ukjente steder
men lengter likevel
og hans melodi blir hørt
på den fjerne åsen
for den innestengte fuglen
synger om frihet.

Den frie fuglen tenker på en annen vind
om myke passatvinder gjennom sukkende trær
om fete marker som venter på en daggrylys plen
og han kaller himmelen sin
Men en burfugl står på en grav av drømmer
hans skygge roper med et mareritt skrik
hans vinger er klippet og føttene er bundet
så han åpner halsen for å synge.

Burfuglen synger
med en engstelig trille
om ukjente steder
men lengtet likevel
og hans melodi blir hørt
på den fjerne åsen
for den innestengte fuglen
synger om frihet.»
Maya Angelou

«Den tamme fuglen var i et bur, den frie fuglen var i skogen.
De møttes når den tid kom, det var et dekret av skjebnen.
Den frie fuglen roper, «O min elskede, la oss fly til skogs.»
Burfuglen hvisker: «Kom hit, la oss begge bo i buret.»
Den frie fuglen sier, «Bak gitteret, er det plass til å spre ens vinger?»
«Akk,» roper burfuglen, «Jeg vet ikke  hvor jeg skulle sitte plassert på himmelen.»

Den frie fuglen roper, » Min elskede , syng sanger om skogsområder.»
Burfuglen synger, » Sitt ved min side, jeg skal lære deg talen til den lærde.»
Skogen fugl roper, «Nei , ah nei ! Sanger kan aldri bli undervist,»
Burfuglen sier: » Ve meg , jeg vet ikke sanger om skogsområder. »

Deres kjærlighet er intens med lengsel, men de kan aldri fly vinge mot vinge .
Gjennom sprinklene i buret ser de, og forgjeves er deres ønske om å bli kjent med hverandre.
De flagrer med vingene i lengsel , og synger «Kom nærmere, min elskede!»
Den frie fuglen roper : «Det kan ikke bli, jeg frykter de lukkede dørene i buret .»
Burfuglen hvisker, «Akk, mine vinger er maktesløse og døde .»
Rabindranath Tagore

Hvor mange er det ikke som har blitt såret av livet og velger å trekke seg bort fra det som kunne gitt glede og fellesskap. Men nei, de velger å forbli ensomme og i buret sitt. De tror ikke på at vingene vil holde gjennom neste storm. Det er lettere å forbli i de trygge, men du så kjedelige omgivelsene. De tror at de dermed ikke vil bli såret slik de ble før de stengte seg inne i buret sitt.

Hva er det som skjer når vi ikke våger å strekke oss etter gledene som tilbys oss? For meg er det klinkende klart. Vi sårer selvsagt de som strekker ut hånden og vil dele livets goder med oss. Men mest av alt sårer vi oss selv. Det er ikke lett å stå på terskelen til noe og så ikke våge spranget. Så sitter vi der full av vonde følelser og/ eller et liv fylt med aktiviteter og ikke med liv.

Det er den følelsen jeg kjente så sterkt på i går Jeg har våget, men bærer vingene mine? Jeg har vært helt åpen og ærlig om livet mitt i buret. Jeg er blitt forsikret at det er ok og at det ikke betyr noe for fremtiden min. Jeg kjenner på klumpen i magen og suget i brystet. Tenk om det ikke bærer …. Tenk om jeg aldri klarer å forlate buret. Det var så enkelt å være der. Valgene var tatt for meg og jeg måtte bare tilpasse meg de trange rammene. Det klarte jeg lett som ….

Men nå!

Klarer jeg å forholde meg til alt jeg må ta stilling til i det nye livet. Klarer jeg å holde meg unna fallgruvene? Klarer jeg å tilpasse meg og stole på meg selv og la livet møte meg slik det er uten rammene i buret? Alle disse spørsmålene kom uventet over meg i går. Jeg var ikke forberedt.

Hvorfor stoler jeg ikke på forsikringene om at alt er ok? At jeg ikke har noe å frykte? For meg er denne følelsen helt uforståelig, men likefullt var det den som fylte hele meg.

Hva er det verste som kan skje? Det er lett å svare på. At jeg mister det nye, at jeg må vente  og leve litt annerledes enn jeg la opp til. Det er da ikke farlig.

Jeg forsto at det er redselen for å miste kontrollen som tok meg. Jeg kjenner ikke resultatet på det jeg har satt i gang. Det bedrevitende og fordømmende egoet fortelta meg at jeg vil tape, at det ikke vil skje noe positivt. At jeg ikke skal stole på livet. Listen er uendelig over alt det jeg ikke ønsker som kan skje, om jeg våger.

Sønnen min ler av meg og sier; «Ja, men mamma, er det så farlig da. Det er ikke verdens undergang.» Det kjennes godt å lytte til en som ikke er  følelsesmessig engasjert. Det får meg til å reflektere og tenke over denne frykten som truer meg å lamme meg helt.

«Du må gjøre det som er riktig for deg.
Du må følge din egen veiledning
Du må lytte til din indre stemme.
Du må respektere dine egne behov.
Du må gå din egen vei. »
Dr Jeff Mullan

Det er det jeg må gjøre. Lytte til den indre stemmen min og våge å følge den. Egoet med alle sine formaninger kan ikke true meg tilbake til buret. Jeg vil være fri og våge å leve. Om jeg taper og blir satt litt tilbake, hva betyr vel det. Med øvelse vil vingene mine bli sterkere og klare selv de farligste stormer

Derfor tar jeg mot til meg og kaster meg ut i livet igjen. Live er magisk og jeg vet at det er på min side om jeg velger å stole på det.

Alt handler om tillit og tro på at de gode kreften som omgir meg er sterke nok tll å holde frykten og egoets nedlatenhet unna.

Om du har det slik noen ganger, er min oppfordring til deg. Ta mot til deg og lev det livet du kjenner er det du drømmer om å leve. Ikke hold deg selv tilbake på grunn av frykt for en ukjent fiende som forsøker å lamme deg. Den er bare en illusjon, det er egoet som prøver å beholde makten over deg. Velg med hjertet, velg magien, og la kjærligheten fylle deg. Da vil ikke frykten finne fotfeste og må gå sin vei.

Kom igjen. Vi kan gå sammen ut i det magiske livet. Kjærligheten vil vise oss veien.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/