Vårkveld i mars
«Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.Bølger av nederlag og savn
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.»
Inger Hagerup.
Det er en herlig tid vi går i møte. Våren rasler med sin innkomst. Ja noen dager kjenner jeg dens milde klare pust i nakken. Andre dager gjør vinteren alt den kan for ikke å miste grepet over dagen. Natten har den enda oftest i sin hule hånd.
Jeg gleder meg over alle de små vårtegnene. Snøen som smelter i skråningene. Terrassen som er tom for snø. Alle de små spirene som langsomt strekker seg mot lyset. Slik er det med hjertet mitt også. Det åpner seg og tar inn alle inntrykkene av vårens magiske tilsynekomst. Mens det åpner seg, kjenner jeg en blanding av forventning, smerte og lengsel. Men mest av alt glede. Slik er det helt sikkert også for knoppene når de presser seg gjennom jordens mørke, og våger seg ut i livet etter en lang og mørk vinterdvale.
Knoppene drives av en trang like stor som livet. Ja de eier livet selv. Uten denne urkraften ville ikke våren tilsynekomst gitt oss slik glede, forventning og håp. Et håp om sommer, som med sin varme trøster, og lindrer både smerte og savn. Den som med sin frodige fargeprakt, og duft omslynger meg med varm glede og kjærlighet. Men uten våren vil jeg aldri oppleve sommerens sødme, eller høstens vakre fullbyrdelse.
Våren er håpets og forventningens tid. Den minner meg om det som har vært. Den gir meg løfter om fremtidige gleder. Den lar meg nyte de stadig varmere solstrålene og åpner det forfrosne hjertet mitt med sin milde omfavnelse. Den drar meg frem i lyset og smelter isen fra nesten glemte sår.
Jeg blir minnet på et av de vakreste diktene jeg vet om. Det er dette:
«Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.»
Karin Boye
Har du det også slik? Våren slipper nesten glemte følelser frem i dagen. Den feier inn i de mest bortgjemte krokene og slipper lyset til. Lyset som åpenbarer både noe jeg så gjerne vil skjule, men også noe jeg har forlagt og glemt at jeg eier. Er det ikke magisk? Hjertet mitt fylles med forventning. Til hva vet jeg ikke. Når jeg kjenner etter, er det bare livet som viser meg hva som bor i meg og vil ut. Det er en lengsel og et håp om at drømmer vil bli virkelighet, at hjertet ditt åpner seg og slippe meg inn. Er det ikke magisk å leve i forventning om at noe er i ferd med å skje? Noe større enn oss alle. Det er kjærlighetskraftens magiske omfavnelse.
Ønsker deg en magisk vår. Nyt den.
Besøk siden min på FB, Synna sverden.
Synnas verden 
