«Hvis du ikke kan tro på mirakler, så tro på deg selv. Når du vil ha noe sterkt nok, la ddin indre drivkraft dytte deg videre for å få det til å skje. Noen ganger vil du løpe inn i murvegger som er satt der for å teste deg. Finn en vei rundt dem og vær fokusert på drømmen din. Der det er vilje er det en vei.»
Isabel Lopez

Denne bloggen skrev jeg for flere år siden. I dag trenger jeg å dele den igjen, både for min egen del og kanskje også for din …..

Har du noensinne gitt opp rett før du krysset målstreken?

Når jeg tenker etter har jeg gjort det opp til flere ganger. Ikke i viktige saker, men jeg kunne ha fullført om jeg satte inn litt vilje og krefter. Men jeg gjorde det ikke. Hva er det undrer jeg som har vært årsaken til disse tilbaketrekningene i siste liten. Rett før mållinjen? Heldigvis skjer det skjelden nå, men før, da……..

«Lytt, puster du bare litt, og kaller det et liv?»
Mary Oliver

Det handler ikke om noe annet enn min egen frykt for livet, og at jeg ikke er god nok eller fortjener alt det vil gi meg. Det er så mye enklere å trekke meg tilbake og fortelle meg selv at det ikke var for meg. Jeg må nøye meg med det nest beste, eller det andre ikke vil ha.

Da trenger jeg sjekke pusten min for å være sikker på at jeg lever. Det er når jeg forsøker alt jeg kan å gjøre meg mindre enn jeg er, fordi jeg er redd for at noen skal legge merke til meg. Da tror jeg at jeg er tryggest. For noe tull. Det er jo akkurat når jeg glemmer å puste at livet er på det farligste. Det burde jeg vite, men likefullt glemmer jeg det litt for ofte.

Det er selvfølgelig når jeg er på mitt mest sårbare at  jeg  puster så stille og overfladisk som mulig. Tenk om noen skulle komme til å høre meg?

Men livet er ikke et tryggt sted uten utfordringer, uventede situasjoner eller smertefulle opplevelser. Det kan være ganske utfordrende til tider. Da trenger jeg å ta dype åndedrag slik at jeg kan stå støtt som den jeg er. Tenk hva jeg går glipp av når jeg gjemmer meg for alt livet så raust gir meg, all den livreddende skjønnheten og gleden som omgir meg. Om jeg bare hadde våget å strekke meg etter det.

«Vi er helt alene
Unike uttrykk av livet
Aldri gjentatte bølger av bevissthetens hav
Intim med vår egen førstehånds erfaring
Når vi avviser vår ensomhet
Når vi vender oss bort fra vårt unike perspektiv
Føler vi oss ensomme
Selv i en folkemengde
Selv på en fest
Selv når vi er omgitt av en milliard bølger eller flere
Men når vi omfavner vår ensomhet
Når vi verner nærhet av vår egen pust
Føler vi oss ikke lenger ensom
Eller isolert, frakoblet, adskilt
For vi husker vår oseaniske natur
Vårt udelte nærvær
Jeg er hva du er
Du er hva jeg er
Og det er kjærlighet
Og det er uforklarlig nærhet
Selv på avstand
Og så vi er alene, sammen
Sammen, alene
Bølger av samme havet
Vi beveger oss  som ett
Man kan være den mest ensomme
Men det kan også være
det mest befriende»
Jeff Foster

Derfor puster jeg dypt, et langt pust ut før jeg trekker pusten inn med ny frisk og livgivende luft. Slik åpner jeg opp mot det magiske livet jeg har fått.

Og så endrer alt seg, i meg og rundt meg. Livet kjennes magisk og vidunderlig igjen.

Hvorfor endrer det seg? Det er fordi jeg våger å stole på hjertets stemme,  og er villig til å endre og justere meg etter det jeg hører.  Da kommer gleden og kjærligheten tilbake til livet mitt umiddelbart.For litt siden hadde jeg noen timer der jeg syntes alt var galt. Jeg tvilte på meg selv og alt jeg står for. For å være ærlig kjente jeg meg både ensom og som en taper. Jeg spiste det ene kjekset etter det andre og syntes at det kunne jeg i alle fall unne meg når alt annet var mot meg.

Du kjenner sikkert til følelsen. Stakkars, stakkars meg. Og bedre ble det ikke da jeg gikk på vekta. Kjeksene ga tydelige spor der…..

Det er ingen god følelse og jeg var klar over at den var destruktiv, og at jeg ikke ville ha det slik. Bak all smerten var jeg likevel klar over, at det jeg følte ikke var sant. Det var en slags selvmedlidenhet for å trøste meg selv, fordi livet ikke gikk min vei. I alle fall ikke i det tempoet som jeg hadde sett for meg.

Jeg begynte å tvile på alt. På alt jeg hadde tilegnet meg av kunnskap og evner den siste tiden. Tenk om alt var en illusjon. Tenk om jeg lurte meg selv fordi jeg ikke hadde noe annet å konsentrere meg om.

«Nei og atter nei», sa jeg til meg selv. Men det hjalp bare litt. Jeg tvilte…..

Når jeg er lei meg, eller trenger å tenke over et eller annet problem går jeg alltid ut. Det gjorde jeg denne gangen også. Og hva fikk jeg oppleve. Den mest magiske morgenstunden jeg noensinne hadde opplevd. Himmelen var vakkert farget rød, og speilte seg i vannet langs stranden jeg gikk på.  Det var mer enn magisk. Jeg  kjente en dyp lykkefølelse og fred. Jeg løp rundt, og jublet og snakket høyt med meg selv. Full av takknemlighet og glede over hvor vakker verden var.

For meg ble opplevelsen et svar, og ga meg en visshet om at jeg alltid er ivaretatt.

Alt det triste og leie forsvant momentant. Hvem kunne vel være lei seg når skaperverket viste meg noe så vakkert. Plutselig forsto jeg at det ikke handlet om å leve med tankene i fremtiden, men nyte hvert øyeblikk her og nå. Fremtiden kommer med alt den har å by på, uansett hvor mye jeg bekymrer meg over den. For meg burde øyeblikket være mer enn nok. Lykken handler om nå, ikke en tenkt eller ønsket fremtid. Blir jeg for opptatt med fremtiden vil jeg ikke se all skjønheten som finnes rundt meg overalt. Da  blir jeg så fanget i det som ikke er, at jeg glemmer det som er. Og jeg vil være her med hele meg.

Jeg fikk tatt noen vidunderlige bilder med isfigurer mens solen skinte sitt varme lys på dem. En magisk morgenstund. Selvtilliten kom tilbake som om jeg hadde skrudd den på med en bryter. Tenk at solens og naturens skjønnhet kan skape slik magi og forandring i oss mennesker. Det er et under større enn noe.

«Finn tilbake til motet ditt. Gå for det du tror på og som du vet du må gjøre nå, uten å la tvilen din få stoppe deg. Det vil bli til  velsignelse.»

Det var tanker som dukket opp i sinnet mitt og jeg forsto at de inneholdt  et viktig budskap til meg.

 Er det ikke fantastisk at jeg skulle få et slikt budskap akkurat da jeg trengte det som mest. Alt det vonde handlet rett og slett om at jeg var redd. Jeg hadde mistet motet og var redd for at jeg dummet meg ut i forhold til det jeg formidler til andre. Men livet kommer ikke med sikkerhetsnett om vi vil oppleve det til fulle. Trekker jeg meg tilbake og tviler, går jeg glipp av all magien. Da hadde jeg ikke dratt til stranden og opplevd den vidunderlige morgenhimmelen. Da ville jeg ha vært inne, bak tett sammentrukne gardiner og tenkt negative tanker.

Hvor bortkastet ville ikke det ha vært. Det eneste som ville ha skjedd var at jeg fikk bekreftet hvor dum jeg var, og dermed gravd meg enda lenger ned i selvmedlidenhet og frykt. For det jeg fokuserer på, det blir jeg.

Det handler om å ta frem motet, og våge å kaste meg utfor stupet uten sikkerhetsnett. Livet vil ta imot meg. Det vet jeg jo.

Alternativet er så mye verre. Hvor ille er det ikke å stenge meg inne og tenke negative tanker. Det skaper bare enda mer fortvilelse, og fjerner meg mer og mer fra det jeg drømmer om.

Heldigvis er det svært sjelden jeg har det slik, at jeg synes dørstokken ligger på tvers og alt er mot meg. Så lenge jeg stoler på hjertets kraft, og at det vil lede meg på riktig vei, har jeg ingenting å frykte. Jeg kan gå frimodig ut i livet og nyte alt det så raust sjenker meg.

Jeg skriver dette i dag fordi jeg vet at du også har det slik noen ganger. Husk på hvor verdifull du er. Du trenger ikke tvile på deg selv og din egen kraft. Du er mer enn god nok som du er. Nyt livet, og lev hver dag i hvert eneste magiske øyeblikk. Du vil garantert finne dem.  Det er bare å åpne opp hjertet ditt for all skjønnheten som omgir deg. Husk at det du fokuserer på, det blir du. Du har både mot og vilje til å leve det livet du drømmer om. Det er helt og holdent opp til deg.

Så våg, og hopp.

Livet tar imot deg med åpne armer!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/