Forventninger til livet begynner med meg

«Vi tar alle dårlige beslutninger noen ganger, men verre enn å ta dårlige beslutninger er å straffe deg selv for dem. Suksess er ikke noe som skjer over natten, og noen ganger er det å falle, ment å være en del av læringsprosessen. Ha tålmodighet og tillit i prosessen.»

Yehuda Ber

Jeg leste nettopp en tankevekkende skildring om hvordan det er å være gammel av den kjente amerikanske forfatteren Louise L. Hay. Hennes sterke syn på det å leve fullt ut, selv da hunvar blitt gammel, fikk meg til å reflektere over mitt liv.

Hvordan ser jeg på meg selv ?

Som med alle andre aspekter av livet, blir det som jeg mentalt aksepterer og tror sant for meg. Det er på tide å tenke over mine oppfatninger om meg selv.  Jeg har lært at ved å endre det jeg tenker, kan jeg forandre livet mitt. Så jeg vet at jeg alltid kan gjøre livet til en positiv, levende og sunn opplevelse. På mange måter akkurat som Louise . Hay, føler jeg meg yngre enn jeg noensinne har gjort. Det skyldes i stor grad at jeg ikke lenger føler presset med å tilpasse meg standarder pålagt av samfunnet.

Jeg er fri til å gjøre det jeg vil. Jeg trenger ikke lenger godkjenning for det jeg gjør og er. Jeg bryr meg heller ikke om hva andre sier om meg. I stedet nyter jeg livet mye oftere enn før. Gruppepress har definitivt blitt mindre viktig. Med andre ord, for første gang i mitt liv, setter jeg meg selv først. Og det kjennes godt.

Det er ikke lenge siden at jeg tillot andre å diktere hvordan jeg skulle være. Den gang var det viktig, fordi jeg ønsket å passe inn og ikke skille meg ut, eller vekke fordømmelse.

Jeg uttrykker hvem jeg er.
Jeg uttrykker hva jeg trenger.
Jeg uttrykker mine ønsker.
Jeg uttrykker min lidenskap.
Jeg uttrykker min hensikt.
Jeg uttrykker min medfølelse .

Jeg vet hvem jeg er.
Jeg vet hva jeg vil.
Jeg vet hva jeg gjør.
Jeg vet hvor jeg skal.

For jeg elsker meg.
Jeg liker meg.
Jeg er stolt av meg.
Jeg respekterer meg.
Jeg er klar over hvem jeg er.
For vi er ett.

Perennial Soul

Det har jammen vært på tide at jeg endelig har endret måten jeg betrakter meg selv på.  Jeg har tatt kontroll over  tankene mine. Stort sett lykkes jeg med det.  Jeg ser meg selv som en vital, livlig, sunn, fullt levende kvinne. Jeg har for første gang i livet, fred med den jeg er.  Jeg tenker som så, at jeg er ung og vakker … uansett alderen min. Skjønnhet kommer fra hjertet, og har lite med det ytre å gjøre. Jeg tenker nye og annerledes tanker hver dag.

Jeg har fått  muligheten til å bidra til samfunnet vårt, og  samtidig gjøre verden til et bedre sted for barnebarna mine.   Det er et stort ansvar, og jeg bidrar så godt jeg kan med hele meg. Livet mitt kjennes som en herlig opplevelse. Jeg har ingen begrensninger. Jeg tar meg tid til å leke med mitt indre barn. Jeg mediterer, går turer,  skriver blokk, tar bilder av det jeg opplever i naturen og jeg liker å tilbringe tid alene. Latter er en stor del av livet mitt. Jeg holder ikke noe tilbake. Jeg leve hver dag til det fulle. Jeg har god tid. Dagen i dag er den eneste jeg vet er min. Hva morgendagen bringer vet ingen. Uansett vet jeg at den vil gi meg magiske, gode opplevelser og oppfyllelse av mine innerste drømmer.

Selvsagt kjennes ikke hver dag like magisk ut. Jeg faller tilbake til til de gamle negative tankmønstrene mine. Heldigvis blir de sjeldnere og sjeldnere og når de kommer klarer jeg å riste dem av meg raskt. De er bare, som en påminnelse om hvor viktig det er å se positivt på livet.

 Denne bloggen er skrevet med bakgrunn i noen vakre dikt og andre innspill som har fanget min oppmerksomhet de siste dagene. Gjennom disse små innspillene har jeg blitt enda mer bevisst min egen verdi. Alt jeg er, om jeg bare våger å vise det fram.

Her er et vakkert dikt om å være sterk.

Å være sterk er ikke å aldri falle,
å alltid vite eller alltid kunne.
Å være sterk er ikke å alltid orke le.
Å hoppe høyt eller å ville mest.
Å være sterkt er ikke å løfte tyngst,
å komme lengst eller å alltid lykkes.
Å være sterk er å se livet som det er,
å akseptere sin makt og dra nytte av den.
Å falle til bunns,
å slå seg hardt, men alltid kommet tilbake.
Å være sterk er å våge å håpe
når ens tro er svakest.
Å være sterk er å se lys i mørket
og alltid kjempe for å nå dit ..

Marie Fredriksson

Det gir meg trøst og mot til å fortsette på min egen vei. Så lenge jeg har håp og mot, vil jeg finne veien ut av ethvert mørke som truer meg. Noen feiltrinn definerer meg ikke. Jeg reiser meg, og går frimodig videre. Jeg må ha tro på at det nytter.

«Tro er å kunne kjenne meg vel til mote, ha en god følelse før jeg kan se helt til slutten, før jeg kan se stien. Det er det jeg virkelig må jobbe med. Jeg må finne ut hvordan det er å kjenne meg vel, ha godfølelsen før jeg ser stien. Min bekymring er en følelse. Det er en del av veiledning som sier meg at denne tanken ikke vil hjelpe, denne tanken er ikke hjelperen, denne tanken er ikke å hjelpe.

Derfor:  Jeg bør endre denne tanken, eller jeg vet at det er galt å tenke denne tanken, eller denne tanken er upassende. Denne tanken er ikke hjelperen. Dette fokuset gjør at jeg skaper en energifrekvens som holder meg borte fra å fokusere på det jeg virkelig ønsker, så det som  har inne i meg,  ikke kan flyte lett.

Det jeg har inne i meg er: Er en vibrasjonstilstand av velvære som er en forløper for alle positive bevegelse fremover av alt som er. Det er som en innkapslet, kondensert og rett frem kilde. Det er ren positiv energi. Det er lagertanken. Det er ankeret. Det er prøvesteinen. Det er stedet hvor alle drømmer og ønsker og håp holdes inntil jeg finner vibrasjonene som er rettet inn mot dem. Det er den evige brønnen av velvære som jeg har fylt rikelig opp på veien til min fysiske opplevelse.»

Abraham Hicks

Jeg har funnet et spennende dikt.

For meg vekker det fantasien, det inviterer meg til å tenke det umulige, det uventede, det som er frigjørende. Det kjennes som det inviterer meg inn i noe som til nå har vært skjult for meg. Det  inviterer meg til å huske noe jeg ikke har kjent før. Det spinner et eventyr av magi rundt meg. Livets små og store hendelser er alltid fulle av magi når jeg våger å se etter under alt det ytre.


Tenk på måter du aldri har tenkt før hvis telefonen ringer, tenk på den som om den bærer et budskap større enn noe du noen gang har hørt, større enn hundre linjer med Yeats. ( stor irsk poet)

Tenk at noen kan ta med en bjørn på døren, kanskje såret og forstyrret, eller forestill deg at en elg har steget ut av innsjøen, og han bærer på sine gevir, ditt eget barn som du aldri har sett.

Når noen banker på døren, tro at han er i ferd med å gi deg noe stort, fortelle deg at du er tilgitt, eller at det ikke er nødvendig å arbeide hele tiden, eller at det er besluttet at hvis du legger deg ned, vil ingen dø.»

Robert Bly

Hva er det som skaper meg som menneske med alt jeg er på godt og vondt? Det er mest av alt det jeg har fått med meg hjemmefra, fra den tiden jeg var liten. Mye av det jeg har med meg er godt. Andre ting er vondt, og er noe jeg ikke ønsker å minnes. Like fullt er det en del av min bagasje.

«Jeg tror at jeg aldri kan forlate hjemmet. Jeg tror at jeg bærer skyggene, drømmene, frykten og dragene i hjemmet under huden, ytterst i øyekroken og muligens i brusken ytterst i øreflippen.

Hjemme er det ungdommelige området der et barn er den eneste virkelige levende innbygger. Foreldre, søsken og naboer, er mystiske åpenbaringer, som kommer, går, og gjør merkelige ufattelige ting i og rundt barnet,  områdets eneste stemmeberettigede borger.

Jeg er overbevist om at folk flest ikke forlater barndommen uskyld. Vi finner parkeringsplasser og hedrer våre kredittkort. Vi gifter seg og våger å få barn, og kaller det å vokse opp.  Jeg tror det vi gjør er å vokse oss gamle. Vi bærer opphopningen av år i kroppene våre og på våre ansikter, men generelt er vårt virkelige selv, barna inne i oss, fortsatt uskyldige og sjenerte som magnolia.

Vi kan opptre sofistikert og verdslig, men jeg tror vi føler det tryggest når vi går i oss selv og finner hjem, et sted hvor vi hører hjemme, og kanskje det eneste stedet vi virkelig er hjemme.»

Maya Angelou

Det er kanskje derfor at det oft er så vanskelig å møte andre med et åpent sinn. Det er så mye som er skjult for andre. Alt det vi bærer på innerst i sjela vår, i hjemmet vårt. Jeg er sikker på at i den grad jeg klarer å invitere andre inn i mitt hjem, til min sjel, vil dragene og demonen forsvinne, og det finnes bare kjærlighet igjen.


» Hva forventer du i retur?

Hvis du bærer sinne og bitterhet, hva forventer  du i retur?
Hvis du er kritisk og fordømmende, hva forventer du i retur?
Hvis du gir kynisme og mistenksomhet, hva forventer du i retur?
Hvis du viser forakt og mangel på respekt, hva forventer du i retur?
Hvis du er slem og ondskapsfull, hva forventer du i retur?
Hvis du gir rom for misunnelse og sjalusi, hva forventer du i retur?
Hvis du tilbyr apati og likegyldighet, hva forventer  du i retur?
Hvis du antar knapphet og mangel, hva forventer du i retur?
Hvis du mangler retning og formål, hva forventer du i retur?

Men

Hvis du bærer kjærlighet og forståelse
Hvis du gir ros og medfølelse
Hvis du har formål og visjon
Hvis du kommer med lindring og nestekjærlighet
Hvis du viser folkeskikk og høflighet
Hvis du er omsorgsfull og rettferdig
Hvis du tilbyr støtte og pleie
Hvis du antar overflod og rikelig for alle
Hvis du omfavne livet med all kraft
Hvis du strekker deg ut til alle andre

Hva forventer du i retur?»

Allan Wilson

Jeg vet at det ofte kan være vanskelig å gi med hele meg. Ofte vil jeg gjerne holde noe tilbake, fordi om jeg skulle tape spillet, vil jeg sitte igjen med tomhet og smerte. Før jeg kaster meg ut i det ukjente, det som jeg drømmer om, men ikke våger,  finner jeg alle tenkelige grunner for at det jeg tror på, ikke vil lykkes.

Det gjelder på alle livets områder. Dette diktet som er skrevet av den kjente irske poeten William Butler Yeats (1865 – 1939) sier hvor bittert livet kan være når drømmer ikke går i oppfyllelse.



«Aldri gi hele ditt hjerte, til kjærlighet
Det er neppe verdt å tenke over
for  en lidenskapelig kvinne som synes sikker.
Hun drømmer aldri om
at den blekner fra kyss til kyss;
For alt som er herlig er ikke annet
enn en kort, drømmende, varm glede.
O, aldri gi hjertet direkte,
for hun kan si med sine glatte lepper,
at hun har gitt sitt hjerte til spillet.
Og hvem kan spille det godt nok.
hvis døv og stum og blind av kjærlighet?
Han som gjorde dette kjenner kostnadene,
For han ga hele sitt hjerte og tapte.»

W. B. Yeats

Slik vil jeg ikke ha det. Jeg velger å stole på livet. Så lenge jeg er sann mot meg selv og stoler på intuisjonen min kan jeg ikke feile. Det er når jeg kaster meg inn i noe av frykt for alternativet, eller når jeg ikke er ærlig med meg selv at det jeg trodde var sant, ofte viser seg å være feil. Livet speiler min angst tilbake til meg gjennom alle jeg møter. Derfor  har det for meg vært viktig å finne inn til den jeg er, uten gamle stengsler av falskhet og angst for ikke å strekke til.

Jeg er glad for å finne at den samme pessimistiske poeten også har skrevet et nydelig kjærlighetsdikt til sin kvinne.

Jeg føler det akkurat slik, når jeg skriver bloggene mine. Jeg gir av meg selv, og håper at det blir tatt imot med varme.


«En poet til sin elskede

Jeg gir deg med ærbødige hender
bøkene fra mine utallige drømmer;
Hvit kvinne som lidenskapen har lutret
slik tidevannet bærer den due-grå ​​sanden,
og med hjertet mer gammelt enn hornet

Det rant fra den bleke ilden av tid:
hvit kvinne med utallige drømmer,
Jeg gir deg mitt lidenskapelige rim.»

W. B. Yeats

Uansett er det vanskelig å ha tro på meg selv, og at jeg er god nok. At jeg kan klare det jeg har satt meg fore. De er så mye jeg holder igjen for å gardere meg. Jeg må ta skrittet ut i den ukjente og bryte muren jeg omgir meg med. Denne muren som er komfortsona mi. På alle tenkelige måter sier jeg til meg selv at det livet jeg lever, er det jeg ønsker meg. Det som er utenfor er forlokkende, men det er ikke gull alt som glitrer. Jeg  vet hva jeg har, men ikke hva jeg får.

Hvor mange ganger i yngre år har jeg ikke våget meg ut i livet og tapt. Jeg tapte fordi jeg ikke kjente spillereglene, og fordi jeg ikke var god nok i egne øyne.

Slik tenker jeg ikke lenger. Jeg er god nok. Jeg fortjener alt det beste som livet kan by på. Det er bare for meg å strekke meg ut etter det, og kreve min rett …. Jeg våger å ta skrittet fullt ut.

«Noen ganger føles det som om livet helt står stille, og dette som du er i, er ikke det du ønsker.

Du føler deg så svak, så fortapt og så feig …

Hvordan føles det den dagen du tør å ta et skritt.

Det åpner nye muligheter og du får perspektiv, og plutselig, kan du se hvordan du ønsker at livet skal være.

Og når du ser tilbake når du har fått en distanse, ser du at det vanskelige var kilden til en ny sjanse.»

Siv Andersson

I dag har jeg fokusert på å støtte dem som trenger en utstrakt hånd for å komme gjennom sorg og vonde opplevelser. Gjennom det jeg gir av meg selv til andre, vokser jeg i visdom og kjærlighet. Det er så sant at det er gjennom å gi at jeg får ….

«Jeg ser for meg et menneske, en venn som sitter i en mørkt brønn. Mørket symboliserer sorg og tap over alt som ikke gikk slik denne vennen hadde drømt om, og kanskje til og med hadde forventet.
Mørkt, ensomt og redd. …
Det er en stige rett ved siden av. Stigen er et symbol på håpløsheten.
Jeg klarer ikke å finne ut hvorfor denne vennen ikke vil klatre opp stigen, og gå ut i livet. Sannheten er at det er opp til meg å klatre ned stigen, så mange ganger som det tar. Sitte ned sammen med vennen min og gi slipp på alle forventninger. La han/ henne få snakke om alt som trenger å bli satt ord på, mens jeg lytter.
En dag vil min venn og jeg  klatre ut av brønnen på en stige av håp.
De av oss som lever i lyset må ikke glemme dem som ikke gjør det.
En annen gang er det du og jeg som trenger å bli hjulpet opp fra brønnen.»

Fritt etter Angie Cartwright

Det passer så fint å avslutte med denne vakre historien. Du har gjerne hørt den før. Uansett er den vel verd å lese. Den er så vakker og sier så mye om hva vi kan gjøre for hverandre. Alle har vi noe vi kan bidra med overfor andre.

Kahlil Gibran er kjent for å si …….

«Det er noen som gir med glede, og det er denne gleden som er deres belønning.


Her komme historien jeg ønsker å dele med deg:


«To menn, begge alvorlig syke, bodde på det samme sykehusrommet.

Den ene mannen fikk lov til å sitte oppe i sengen sin en time hver ettermiddag for å hjelpe til med å drenere væske fra lungene sine. Hans seng var ved siden av rommets eneste vindu.

Den andre mannen måtte tilbringe all sin tid flatt på ryggen.

Mennene snakket i timevis.

De snakket om sine koner og familier, deres boliger, deres jobb, at de hadde avtjent militærtjeneste, hvor de hadde vært på ferie.

Hver ettermiddag, når mannen i sengen ved vinduet kunne sitte oppe, fordrev han tiden med å beskrive for romkameraten sin alt han kunne se utenfor vinduet.

Mannen i den andre sengen begynte å leve for den ene timen hvor hans verden ville være utvidet og berikes av all aktiviteten og fargene fra verden utenfor.

Vinduet lå rett overfor en park med en nydelig innsjø. Ender og svaner lekte på vannet mens barn seilte sine modellbåter. Unge elskere gikk arm i arm blant blomster i alle farger og en fin utsikt over byens horisont kan bli sett i det fjerne.

Ettersom manne ved vinduet beskrevet alt dette i utsøkte detaljer, ville mannen på den andre siden av rommet lukke øynene og forestille seg dette pittoreske synet.

En varm ettermiddag , beskrev mannen ved vinduet en parade som gikk forbi. Selv om den andre mannen ikke kunne høre bandet – kunne han se det for sitt indre øye slik herremannen ved vinduet portretterte det med beskrivende ord.

Dager, uker og måneder gikk. En morgen kom sykepleieren med vann til deres bad, bare for å finne den livløse kroppen til mannen ved vinduet. Han hadde dødd fredelig i søvne.

Hun var trist og ringte sykehusets portør for å ta kroppen ut.

Så snart det virket hensiktsmessig, spurte den andre mannen om han kunne få flytte til sengen ved vinduet. Sykepleieren var glad for å gjøre overgangen lettere for han, og etter å ha sørget for at han var komfortabel, forlot hun ham alene.

Sakte, smertelig, støttet han seg opp på en albue for å ta sin første titt på den virkelige verden utenfor. Han anstrengte seg for å snu seg sakte for å se ut av vinduet ved siden av sengen.

Den sto overfor en tom vegg.

Mannen spurte sykepleieren hva som kunne ha ledet hans avdøde samboer til å beskrive slike fantastiske ting utenfor dette vinduet.

Sykepleieren svarte at mannen var blind og kunne ikke engang se veggen.

Hun sa: » Kanskje han bare ønsket å oppmuntre deg.»

Epilog :
Det er en enorm lykke i å gjøre andre glade, til tross for vår egen situasjon. Delt sorg er halv sorg, men lykke når den deles, er dobbel lykke. Hvis du ønsker å kjenne deg rik , bare tell alt du har som penger ikke kan kjøpe»


Opprinnelsen er ukjent

«I dag er en gave, det er derfor den kalles nå.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.