«Jeg kan ikke leve uten deg».
«Du gjør meg hel».
«Uten deg er jeg ingenting».
«Forlat meg aldri».
Jeg har fritt oversattt disse vakre tankene fra Jeff Foster sine tekster... :
Jeg er sikker på at du har hørt dette før. Kanskje mener du også at det er slik det er. Det er bare ikke slik kjærlighet er.
Kanskje du i din uskyld, kjøpte løgnen og tok den som sannhet. Du var så redd for å være alene. Hvorfor så redd for å være alene? Jeg tenker at det er fordi du aldri har funnet glede i din egen alenehet og funnet trygghet der.
Jeg kan garantere deg at ingen kommer for å redde deg bort fra tomrommet inne i deg. Ingen prins på hesteryggen. Ingen Julie. Ingen «spesiell person». Ingen som vil ta bort smerten din, følelsene dine av tomhet, følelsene av separasjon og forlatthet som har vært med deg siden du var ung. Ingen vil kunne føle og bearbeide følelsene dine for deg. Ingen kan leve og dø for deg. Ingen har muligheten til å holde deg i ånde permanent. Ingen kan eie deg eller eies.
Din andre halvdel, som gjør deg hel finnes ikke utenfor deg, men dypt inne i deg. Den lever som ditt eget tilstedeværen, brenner som solen inne i deg.
Mange ser etter kjærlighet. Eller de prøver å holde fast på en kjærlighet som ser ut til å unnvike dem. Eller de føler at de har mistet kjærligheten, og prøver å få kjærlighet tilbake, løper fra ubehagelige følelser av tilbaketrekning, finner seg med flere drømmer, løper lenger og lenger bort fra seg selv, i jakten på noe de aldri vil nå. De drømmer fortsatt om deres «ene spesielle person» som vil gjøre dem hele, gi dem et liv med psykologisk sikkerhet, som er den perfekte moren eller faren de aldri hadde.
Selvfølgelig er det ikke kjærlighet. Det er frykt, en presserende flukt bort fra ensomhet.
Hvis du kan finne eller miste det,
hvis du kan være «i» det eller «ute» av det,
hvis det kan bli gitt til deg eller tatt bort,
hvis du må kjempe for det, be om det, manipulere deg selv eller andre for å få det,
hvis du føler at du må bli verdig til det,
hvis det gjør vondt, så er det sinnets versjon av kjærligheten.
Det er løgnen.
For hvis du elsker, er du til stede. Det er det.
Hvis du elsker noen, er du til stede med dem. Like tilstede med dem som du er med deg selv. Like tilstede som solen på himmelen, til tross for skyene, stormene, det stadig skiftende været.
Ikke forveksle kjærlighet med ønsker. Ønsket kommer og går. Det brenner sterkt, eller flammen slukner. Men ønsket er ikke konsistent, som kjærlighet.
Ikke forveksle kjærlighet med tiltrekning. Tiltrekning er vakker, men den ebber ut, og stiger og faller som havbølgene. Den endres med årstider, dager, timer, øyeblikk. Den er ikke alltid tilstede, som kjærlighet.
Ikke forveksle kjærlighet med varme, behagelige følelser, selv om du har følelser av å være «forelsket». Behagelige følelser blir smertefulle. Kjærlighet er ikke nytelse eller smerte, det er ikke ekstase eller å ha det vondt; Den varer, til og med når lykken blir til fortvilelse.
Ikke forveksle kjærlighet med at det haster å eie noen eller bli besatt. Kjærlighet er ikke forelskelse. Kjærlighet er ikke eiertrang eller er tvangsmessig. Kjærlighet klamrer ikke. Kjærlighet eier ikke noe; den er vektløs, formløs. Kjærlighet sier ikke, «jeg trenger deg for min lykke, min tilfredshet, mitt liv». Nei, kjærlighet er synonymt med frihet, med et vidt åpent hjerte, med viljen til å føle hver følelse, tenke hver tanke.
Den farligste myten er at en annen kan «gjøre» deg lykkelig. Nei nei. Lykke, sann lykke, den slags lykke som ikke kan kjøpes eller selges eller pakkes inn, er identisk med din egen tilstedeværelse, som ingen kan gi deg, og ingen kan ta bort. Hvis du ser etter en annen for lykke, vil du alltid være avhengig dem, alltid være redd for å miste dem, og frykt og vrede vil være under din «kjærlighet». Du vil tilpasse deg for å tilfredsstille dem, undertrykke dine tanker og følelser, lukke øynene for sannheten og leve i fantasi og håp. Du vil gjøre deg selv ulykkelig for å vinne deres kjærlighet, holde dem, kontrollere dem. Du vil gjøre deg ulykkelig og prøve å gjøre dem lykkelige … eller tvinge deg til å være lykkelig. Det er ikke kjærlighet, det er avhengighet til en person. Det er frykt maskert som «romantikk». Det er løgnen.
Men under hver avhengighet er lengten etter å komme hjem. Finn den dypeste følelsen av å være hjemme i deg selv. Gjør kroppen din til ditt hjem, pusten din, magen din når den stiger og faller akkurat nå. Finn din jording i følelsen av å være i live. Tilbring tid med andre som nærer deg, som hjelper deg til å føle deg levende, som viser empati med deg og kan verdsette dine dyrebare følelser. Når du ikke prøver å vinne kjærlighet, når du ikke drar fra dine egne ubehagelige følelser, har du råd til virkelig elske og bli elsket.
Inviter andre inn i din kjærlighet, la dem bli, la dem gå, bøy deg for deres vei og gå med eget mot. Men tro ikke et øyeblikk på løgnen om at frelse ligger hvor som helst, bortsett fra i hjertet av ditt utsøkte nærvær, stedet som du ikke trenger å bli reddet fra. Stedet der du berører livet og blir berørt i retur, øyeblikk for øyeblikket …
For du er den ene, din egen største elsker, partner, venn, guru og mor.
Og så kan du si til deg selv:
«Jeg kan ikke leve uten deg».
«Du gjør meg hel».
«Uten deg er jeg ingenting».
«Forlat meg aldri».
For meg gir det mening å identifisere meg med det Jeff beskriver. Mitt forhold til andre blir mer ekte og nært. Hvorfor? Fordi vi møtes som likeverdige i egen kraft. Slik kan vi elske og sette pris på hverandre slik vi er, uten å kjenne på et ytre eller indre krav om endring for å bli verdsatt. Faktisk tror jeg at jeg vil endre meg langt raskere i en slik setting, fordi det ikke handler om å tilfredstille andres krav, men et indre ønske om å finne frem til den beste versjonen av meg.
Magisk, spør du meg.
Vårt eneste virkelige ønske
«Vi forestiller oss at vi ønsker …
et objekt, et stoff, en tilstand,
en aktivitet, en opplevelse, en person,
et «mål».Det vi virkelig ønsker
er følelsen av hvile
som kommer fra «å være der».Det vi ønsker
er lettelse fra ønsket selv!Vi søker å avslutte vår søken,
lengter etter å avslutte vår lengsel,
venter på å avslutte vår venting.Lider skuffelse etter skuffelse og innser at ikke noen ytre «ting» noen gang virkelig kan avslutte syklusen med å søke.
Ingenting utenfor oss selv
kan gjøre oss lykkelige.Disillusjonert, utmattet fra søket, synker vi tilbake til vår nåværende opplevelse, hviler dypt i dens varme omfavnelse.
Og vi innser endelig –
det er alt vi noen gang ønsket
i utgangspunktet!
Oss. Her nå.Vi var alltid så nær.
Vi så bare
i feil retning,
det er alt.»Jeff Foster
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 