Den blå lengselen

Våkne opp til invitasjonen
«Slik nattens mørke gir etter for den lyse sangen fra daggry, så lokker din sjel deg til å vike for lyset og våkne. Lengsel er stemmen til din sjel, den kaller deg  til å være fullt tilstede i livet ditt: å leve til fulle det ene livet som er gitt deg. Rilke sa til den unge poeten, «Lev alt.» Du er her på jorden nå, men du glemmer så lett. Du reiste langt for å komme hit. Drømmen om livet ditt har blitt drømt fra evigheten. Du hører til i en stor omfavnelse som oppfordrer deg til å ha mot til å hedre uendeligheten som sover i hjertet ditt. Når du lærer å lytte til og stole på visdommen fra din sjels lengsel, vil du våkne til invitasjonen fra den gode tilhørigheten som bebor det sjenerøse dypet av din skjebne. Du vil bli klar over mirakelet av tilstedeværelse i og rundt deg.»
John O’Donohue

Lengsel er noe merkelig. Den fyller alt i meg. Igjen blir jeg bedt om å gå bakenfor …. dypere inn.

Selve lengselen er blå. Noen sier at den er mørkerød. Da er det en lengsel med stor lidenskap i seg. Men selve grunnfargen er blå.

«Verden er blå på kantene og i dypet. Dette blå er lyset som har gått tapt. Lys i den blå enden av spekteret reiser ikke hele strekningen fra solen til oss. Det spres blant molekylene i luften, sprer seg i vann. Vann er fargeløst, grunt vann synes å ha fargen til det som ligger under det, men dypt vann er fullt av spredt lys, desto renere vann jo dypere blå. Himmelen er blå av samme grunn, men det blå på horisonten, er det blå landet som synes å oppløses inn i himmelen, en dypere, drømmelignende, melankolsk blå, blå på de fjerneste delene av de stedene hvor du ser milevis, den blå avstanden. Dette lyset som ikke berører oss, ikke reiser hele strekningen, lyset som blir borte, gir oss skjønnheten i verden, alt som er i fargen blå.»
Rebecca Solnit

Jeg blir beveget av den blå horisonten, horisonten som er så langt borte som jeg kan se. Det er de blå fjellene i synsranden som skiller himmel fra landskapet. Fargen til denne avstanden er fargen på en følelse, fargen på lengsel, fargen på det som er der borte sett herfra, fargen på hvor jeg ikke er. Og fargen til der jeg aldri kan gå. For det blå finnes ikke milevis unna på horisonten, men i den atmosfæriske avstanden mellom meg og fjellene.

Slik er det med lengselen også. Den fyller et tomrom mellom det jeg lengter etter og meg. Men er det virkelig det jeg så gjerne vil ha? Er det kun en luftspeiling og forsvinner det straks jeg nærmer meg? Er det selve lengselen jeg er på jakt etter?

Kan jeg se over avstand uten å ville fylle den, kan jeg eie lengsel på samme måte som jeg eier skjønnhet, ja som det blå som jeg aldri kan eie? For noe av denne lengselen vil, som den blå avstanden, bare bli flyttet, ikke lindret ved anskaffelse og ankomst, akkurat som fjellene opphører å være blå når jeg når dem og det blå i stedet farger det som er bakenfor.  Noe er alltid langt unna.

«Lengsel», sier poeten Robert Hass, «er full av uendelige avstander.»

Blå er fargen til lengselen etter det jeg aldri når.

Er lengsel et problem som skal løses? Fokuserer jeg på det jeg lengter etter og hvordan jeg skal klare å få tilfredsstilt lengselen min? Hva med selve følelsen av lengsel, må den alltid konkretiseres? Hva om jeg ved å endre perspektiv, dyrker følelsen av lengsel på sine egne premisser, siden den er like knyttet til meg som blå er for distanse?

Den blå avstanden kom med tiden, med oppdagelsen av melankoli, av tap, det udefinerte i lengsel, av kompleksiteten i terrenget jeg forserer, og med års erfaring med å jakte på den blå horisonten. Hvis sorg og skjønnhet henger sammen, så kanskje modenhet gir meg, ikke … noe udefinerbart, men en estetisk sans. En sans som lindrer tapene livet har gitt meg. Da vil jeg på merkelig vis, også eie skjønnheten i det fjerne, og dermed også lengslene mine.

«Uten hastverk, men uten hvile.»
Johann Wolfgang Goethe

For meg handler det om å kanalisere kreftene i det jeg lengter etter til noe positivt, noe som gir meg glede og innhold i livet. En lengsel som lar meg jakte luftslott langt borte i utopia, slik at jeg glemmer å leve blant det som er nært og kjært er destruktivt, og vil bare gi meg sorg og et avstumpet liv. Livet skal leves her og nå, ikke langt der fremme som kanskje ikke engang er det det ser ut som.

«Noe har vi har bare så lenge de forblir tapt, noe er ikke tapt bare så lenge det er langt borte.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.