“Vi har mest hjemlengsel til de stedene vi aldri har kjent.”
Carson McCullers

Vi har alle kjent på lenselen. Lengselen etter noe mer. Lengselen etter noe vi ikke helt vet hva er. Kanskje kjenner vi den uten å kunne sette eksakte ord på den, den bare er ….

Det fasinerer meg og jeg vil bruke noen blogger til å synliggjøre for meg selv, og kanskje også deg hva den er eller kan være.

«Uendelig kjærlighet»

Jeg synes å ha elsket deg i tallløse former, tallløse ganger …
I liv etter liv, i tidsalder etter tidsalder, for alltid.
Mitt trollbundne hjerte har laget og gjengitt tjedet av sanger,
som du tar som en gave, bærer det  rundt halsen i dine mange former,
I liv etter liv, i tidsalder etter tidsalder, for alltid.

Når jeg hører gamle krøniker om kjærlighet, bærer de gammel smerte,
en gammel historie om å være fra hverandre eller sammen.
Når jeg stirrer på og inn i fortiden, til slutt kommer du frem,
kledd i lys fra en polstjerne, bryter gjennom mørkets tid.
Du blir et bilde på hva som er husket for alltid.

Du og jeg har fløtt her på elven som kommer fra kilden.
I hjertet av tid, i kjærlighet for hverandre.
Vi har lekt ved siden av millioner av elskere,
Delt den samme sjenerte sødmen fra møtet, de  fortvilte tårer av farvel,
Gammel kjærlighet, men i former som fornyer og fornyer seg for alltid.
Rabindranath Tagore

Når noe skjer, trigger det meg og vekker minner. Det oppstår usikkerhet, og jeg har valget mellom å trekke meg bort eller bli værende med hele meg.

Assosiasjoner til det som har vært kan være begrensende, ja til tider direkte lammende. Det kan gi meg fysiske og mentale opplevelser som er fullstendig irrelevant for dagens omstendigheter. Kort sagt, de skiller meg fra nåtiden og kastet meg inn i en smertefull fortid.

Uansett hva triggeren kan være, så var det da. Det som er nå, innser jeg, trenger jeg ikke å se gjennom fortiden smerte.  Med denne forståelsen, kan jeg omgruppere og samle tankene mine. Jeg bearbeider min indre monolog fra «dette er et problem» til «dette var et problem.  Når jeg innse det, kan jeg gå videre.

«Hvis du går deg vill i en utløser som kaster deg inn i en smertefull hendelse, ta et dypt åndedrag og husk: vi kan ikke endre at vi har blitt såret før, men vi kan velge ikke å lide nå.»
Tiny Buddha

Speilet lyver aldri. Jeg ser meg i speilet, rolig, og sier høyt eller inni meg i fullt alvor: «Hei, hva kan jeg gjøre for deg i dag?» jeg blir alltid overrasket over hvor dønn ærlige svar jeg får. Denne øvelsen  har endret livet mitt til det bedre fordi jeg tar svaret jeg får på alvor. Prøv det du også.

Fortiden  inneholder mye livsvisdom. Tidligere usikkerhet er en påminnelse om å lære og vokse og endre meg. Tidligere erfaringer, så foruroligende de enn kan være, kan bidra til å forme hvem jeg er når jeg ser dem i et positivt lys.

Når  jeg konfronterer et gammelt sår, er jeg snill mot meg selv. Jeg bytter ut nedgraderinger av den jeg er med kjærlighet og tilgivelse. Jeg tilgir den yngre og ukloke meg.

Spøkelser fra fortiden kan dukke opp igjen og plage meg når jeg minst venter det. Når disse øyeblikkene går over, har jeg muligheten til å skape en bedre og mer moden reaksjon. Bevisstheten min skiller fortid fra nåtid. Jeg trenger ikke å tillate fortidens smerte å infiltrere nåtiden.

«Fortiden er over. Det som  skjedde, skjedde. I dag er en ny dag  og friheten kommer fra å se dagen med nye øyne. Den kommer fra å gjenkjenne hva som skjer i sinnet, og deretter velge å frigjøre tankene og følelsene våre. Vi  fortjener alle å ha fred, men ingen andre kan gjøre det for oss.»
Deschene

Å være menneske er å søke. Jeg har en brennende lengsel etter noe som kan fylle meg med noe udefinert, noe jeg lengter etter i mitt innerste vesen, noe jeg ikke kan sette ord på. Jeg leter og leter i bøker,  hos kloke hoder, i relasjoner, i å eie og alt jeg kan tenke meg inneholde noe av det jeg søker … Bare for å finne ut at svaret ikke helt var svaret. Det jeg trodde jeg trengte, var ikke det jeg trengte.

Denne delen inne i meg som alltid har det den trenger i tankene kan ikke gi meg svar fordi jeg søker på feile steder. Snarere viser den seg å være grunnlaget for misnøye. Og jeg trekker meg skuffet tilbake og forventer ingenting lenger. Det er en tilstand av  å ikke erkjenne hvem jeg er og hvor rikdommen jeg søker finnes.

Jeg tenker at du har det slik akkurat nå!

«Du vet at du er på riktig spor når du ikke lenger er interessert i å se deg tilbake.»
Ukjent

Det er enkelt å bruke unnskyldninger for å gjemme meg for livet, for intimitet, for følelser, for følsom sårbarhet, for uløste sår rundt kjærlighet, og for erfaringene som utspiller seg fra øyeblikk til øyeblikk. Det er så lett å nekte, stenge ute, undertrykke, og forlate ekte følelser av smerte, sinne, skuffelse og sjalusi fordi de synes  uakseptable, eller er et uønsket bevis på min egen uverdighet.

Andre ganger har jeg uttrykt følelsene mine ved å hengi meg, identifisere meg med og smelte meg sammen med dem i dem tro at jeg skaper kontakt, mens jeg unnviker de ødeleggende energiene som syder under overflaten.

Jeg innser mer og mer at jeg ikke finner fred, tilfredshet, glede, styrke, eller fryktløshet, alt som jeg med hjertet  ønsket jeg hadde, utenfor meg. Det er bare ikke der. Jeg har gått gjennom tusenvis av vonde opplevelser, og forstått at det  er noe i meg som ikke vet hva det ser etter, selv om det sier det vet det!

Det er bare mitt innerste vesen i kjærlighet som fører meg mot det livet jeg drømmer om. Jeg må jobbe med mitt selvverd. Jeg må jobbe med troen på meg selv.  For at jeg skal være rakrygget, være karismatisk, vise trygghet og være stolt av den jeg er, må jeg finne inn til dypet av meg selv. Jeg gir slipp på alle lag av frykt, ego og gamle mønstre som hindrer selvverdet  å vokse. Det er ikke  omstendighetene rundt meg som har skylden for livets mange tunge stunder. Det er jeg som har ansvar for å bli min egen beste venn.  Jeg gir slipp på alle oppfatningene jeg har av meg selv som liten, uverdig eller mindre enn andre.

Sårbarheten som oppsto  i oppveksten min, er en del av hvordan jeg forholder meg til andre. Det var visse følelser som ikke var trygt å vise frem. De utløste angst hos dem jeg var glad i, eller på annen måte førte til at de trakk tilbake kjærlighet, hengivenhet og tilpasning til meg. Som lite barn, var det en handling av godhet og kreativitet å unnvike og koble meg fra det jeg ikke var i stand til å fordøye. Vi er skapt til å gjøre alt som er mulig for å opprettholde bånd til våre omsorgspersoner, selv om et slikt bånd kan være mistilpasset eller ikke tar hensyn til den vi  er, eller til et felleskap til andre utenfor den nærmeste kretsen som tross alt inngir en viss form for trygghet.

Hva er det du forteller deg selv hver eneste dag som hindrer deg i å vokse  og gi støtte til de positive kreftene som bor i deg? Hvilke negative tanker tillater du deg å tenke?

Jeg er nødt til å be deg reflektere over disse spørsmålen. Du trenger, akkurat som jeg, sårt til å finne svaret. Svaret har du inne i deg om du våger å åpne opp inn til hjertet ditt.

Fred i sinnet og med meg selv finner jeg bare inne i hjertet mitt. Hjertet eier freden som stilner lengselen jeg har kjent på og ikke forstått. Det viser meg at jeg eier det alt sammen allerede. Dette udefinerbare som jeg søkte er kjærlighet. Og jeg eier kjærligheten. Den er en del av det jeg er. Akkurat som det er en del av deg.

«Ikke la la andre menneskers meninger forvrenge din virkelighet. Vær tro mot deg selv. Vær modig nok til å forfølge dine drømmer. Vær deg uten unnskyldninger!»
Dr. Steve Maraboli

Jeg trodde det var sikkerhet jeg var ute etter, for å få bekreftelse, slik at sårbarheten ville brenne ut. Men jeg innser at jeg er en lysende, enorm og  uendelighet av kjærlighet. Der kan lengselen finne en trygg vei inn.

Lenge, helt frem til i dag har jeg brukt strategier av fornektelse for å unnlate å finne inn til hjertets stemme. Det har skapt aggresjon og en følelse av forlatthet, og en følelse av å ikke kjenne meg levende, tilkoblet, og virkelig  i stand til å åpne opp og knytte meg til andre. Ingenting var slik jeg lengter etter. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke følte meg verdig kjærlighet, hvorfor jeg ikke visste innerst inne at jeg var elsket og elskelig akkurat som jeg er.

«Din kamp er din styrke. Hvis du kan motstå å bli negativ, bitter eller kjenne på håpløshet, vil til slutt, dine kamper gi deg alt.»
Bryant McGill

Det er bare i intim og direkte kontakt med min sårbarhet, i alle dens former, at jeg  kan forstå denne livgivende kraften og sannheten, slik at jeg kan være i stand til virkelig å ta sjansen på å leve ut ekte kjærlighet. Så lenge jeg brukte bortforklaringer for å unngå intimitet og kontakt med dypet i  mitt eget væren, så lenge det var en måte jeg kunne unngå å leve livet slik det er ment å leves, opplevde jeg en ensomhet dypest inne, frakoblet, og skilt ut fra kjærligheten.

Selv om det ikke er lett, forstår jeg at det er gjennom sårbarhet, følsomhet, og total åpenhet at kjærligheten er i stand til å gjøre bruk av kroppen min, psyken min og ømheten min. Jeg ærer lengselens brann som raser i meg, for den er en link til utfoldelse av ren bevissthet og kjærlighet.

Derfor vil jeg aldri gi slipp på kjærligheten. Jeg gir ikke slipp på å sende deg varme og gode energier. Jeg vet at det gir deg styrke, håp og en livsbejaende lengsel etter kjærligheten som også brenner i deg. Du trenger ikke lete lenger  eller trekke deg unna. Den er rett der du er, inne i hjertet ditt. Det er bare å si at du er villig, og hjertet åpner seg opp i all sin magiske og blendene fullkommenhet. Og slipper kjærligheten frem.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/