«Det er ikke hva andre sier, tenker og mener om meg som betyr noe. Det er hva jeg sier, tenker og mener om meg selv som er avgjørende for min utvikling og vekst. Jeg og ingen andre. Jeg er best på å være meg og jeg er unik.»

Temaet i bloggen i dag vil aldri bli utdatert. Derfor deler jeg noe jeg skrev for år tilbake. Fortsatt har jeg eierskap til det jeg skrev den gangen:

Jeg velger å dele tanker i dag om min mest sårbare side fordi jeg tror at det jeg skriver er ganske representativt for flere enn meg. Kanskje det kan hjelpe deg som strever med din selvfølelse til å finne frem til din styrke, slik jeg har funnet frem til min. Derfor deler jeg med deg noe av min prosess for å finne fred og styrke i meg selv …

Jeg trodde at jeg endelig har jobbet meg frem til å kunne si at jeg har en god selvfølelse, men der tok jeg feil «gitt ….»

I går var en av de dagene da jeg trakk alt jeg har jobbet frem og endelig har begynt å tro på i tvil. Jeg syntes ikke synd på meg selv. Likevel mistrodde  jeg min egen verdi og mine evner til å kunne fange andres oppmerksomhet.  For å være ærlig, så syntes jeg bitte lite grann synd på meg selv også. Heldigvis er det ytters sjelden jeg har slike dager.

Grunnen til at jeg opplevde alt så vanskelig i går, kommer av at jeg i det siste har fått flere negative tilbakemeldinger på meg selv og min person. Noe fra andre, og noe i form av selverkjennelse etter å ha opplevd min egen feilbarlighet og utilstrekkelighet i ulike situasjoner. Jeg ble smertelig klar over sider ved meg selv som jeg ikke er stolt over.

Jeg er opptatt av hvordan andre mennesker har det, og det jeg ønsker  fremfor noe annet, er å gi og dele av meg selv. Jeg ser hvor verdifulle andre mennesker er, og jeg ønsker av hele mitt hjerte å være der for dem og kunne bringe glede og kjærlighet inn i livene deres.

«Måtte du finne ro og stillhet.»
Hugs Lee

I går tenkte jeg på hva andre ser i meg. Hva er det å like hos meg? Jeg som strever så med mine egne indre krefter og alt jeg ikke er. Jeg opplever meg selv som annerledes og utenfor den vanlige normen av hvordan et menneske skal være.

Jeg ser andre og deres store iboende egenverdi. I min iver  glemmer jeg å ta med i betraktningen hva de får når de velger å være sammen med meg. Kan det jeg representerer og er, være nok til at jeg klarer å fange deres interesse over tid, også i medgang,  eller vil jeg for alltid være hun som stiller opp i vanskelige tider og det er det …

• Jeg som er full av skjulte hemninger og begrensninger som  noen ganger ødelegger det jeg aller helst vil gjøre og være. Hvordan kan noen tenke seg å være sammen med en slik person om de visste hva jeg ikke våger å delta .
• Jeg som i ren impulsisivitet skyver andre mennesker bort fra meg fordi jeg ikke klarer  å legge bånd på min iver og mitt engasjement.
• Jeg som har altfor dårlig  impulskontroll og tålmodighet.
• Jeg som er altfor åpenhjertig og skremmer mennesker bort fra meg fordi de ikke klarer å forholde seg til min ærlighet.
• Jeg som er redd for å vise mine aller mest sårbare sider fordi jeg da ikke tror at noen vil oppfatte meg som en person de vil ha rundt seg.
• Jeg som setter mine verdier foran behov og ikke firer en tomme uansett.
• Jeg som har negative sider som få eller ingen vet om.
• Jeg som sjelden får oppmerksomhet utover det å være hjelperen, og den sterke som kan brukes som hoggestabbe.
• Jeg som …. listen fortsetter ….. .

«Motsetninger er det som får  kjærligheten til å  vokse. Konflikter tillate kjærligheten å forbli ved vår side.»
Paulo Coelho

Gjennom mange år har jeg hatt liten tro på meg selv, og ikke opplevd meg selv som et menneske med like stor verdi som andre. Jeg har brukt ulike metoder for å skjule min usikkerhet, og jeg har lurt de fleste. Det er i alle fall det jeg tror er tilfelle.

Fordi jeg ikke ville ha det slik, har jeg brukt tid og krefter på å jobbe med meg selv og finne frem til min egen verdi. Som regel opplever jeg at jeg har lykkes. Jeg finner stor glede  både i mitt eget selskap og å være sammen med andre. Opplevelsen av at jeg har funnet inn til kjernen av meg selv, og at  jeg kjenner meg selv, får meg til å være trygg og sikker i de fleste situasjoner.

«Beklag aldri at du er sensitiv eller følelsesmessig. La dette være et tegn på at du har et stort hjerte og ikke er redd for å la andre se det. Å vise dine følelser er et tegn på styrke.»
Birgitte Nicole

I går raknet dette bildet jeg har laget av meg selv sønder og sammen en liten stund. Heldigvis for det. Jeg kjente på følelsen av forlatthet og alenehet. «Hvem bryr seg vel om jeg lever eller dør,» tenkte jeg. «Jeg er dømt til å for alltid å være utenfor det gode selskap og kun bli verdsatt for det andre kan dra nytte av og bruke meg til, ikke som  den jeg er som menneske og kvinne.»

Følesene overveldet meg og jeg hadde mest lyst til å forsvinne langt bort og aldri komme tilbake.

«Den mest effektive måten å forberede et møte med meg selv på, er å møte uten annen agenda enn å ha rom for uendelig med  medfølelse og forståelse.»

Heldigvis har jeg lært meg teknikker som er gode å ha når dagen møter meg, slik den gjorde i går, med en rett venstre som traff meg på mitt mest sårbare punkt. Faktisk kjentes det som en fulltreffer, et riktig «knock out» på selvfølelsen min.

De siste dagene har jeg vært opptatt av å styre tanker og det å kunne begynne på nytt med blanke ark. Flere av bloggene mine  handler om nettopp det. Likefult er det ganske annerledes å skrive om det, enn å være midt ute i stormen og kjenne på min egen utilstrekkelighet. Det er i slike stunder at jeg får prøvd ut om det jeg så kjekt skriver om fungerer når livet virkelig bryter imot og alt synes å rotte seg sammen mot meg

Når jeg opplever dagen slik jeg gjorde i går, så tenker jeg at uansett hvor ille denne dagen har vært, er alternativet  som er å ikke være en del av den, så mye verre. Det får meg alltid litt mer rolig. Om kvelden når jeg går til sengs takker jeg for at denne nitriste dagen er over. og for det den har lært meg.  Så sover jeg godt og våkner opp klar for en annen dag og en ny begynnelse.

Jeg kan med hånden på hjertet fortelle deg at det virket. I dag kjenner jeg meg mye bedre. Etter en god natts søvn uten drømmer, våknet jeg opp til mitt vanlige selv, full av glede og takknemlighet. Det er bare noen få områder som jeg kjenner at jeg må jobbe mer med for å riste av meg opplevelsen av å være mindreverdig.

Følelsene er fortsatt i meg, men nå som et svakt ekko langt borte fra. Det er det jeg ikke mestrer som jeg vet at jeg burde ha mestret som stikker meg, samt min verdi som menneske utover det å være til nytte.

Jeg snakker til meg selv som en venn og forteller hva jeg ville ha rådet andre som opplever det samme som meg til. «Greit nok det,»  tenker jeg. «Men for meg er det annerledes bare så du vet det. Mine hemninger er så dumme og lite atraktive at ingen vil synes at jeg er interessant og spennende og være sammen med om de visste.»

Så sier jeg det som tynger meg høyt og det hjelper. Da hører jeg selv hvor dumt det lyder og hvor latterlig det er at noen ikke vil like meg på grunn av det jeg har kvinnet meg opp til å si høyt. Jeg vil  uten tvil sette like stor pris på et menneske, selv om det har noen begrensninger. Hvem har ikke det. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke sliter med noe.

La gå da at jeg aldri vil bli en selskapsløve eller en som er midtpunkt i selskaper.  Det betyr da ingenting så lenge jeg kan få sitte i en krok sammen med en som ønsker en fortrolig samtale og utveksle erfaringer om livet og det som møter oss på veien. Jeg er ingen sofistikert person, men en helt alminnelig livsglad kvinne som trives best når jeg kan dele og øse av mine livserfaringer med andre. Det være seg på den fineste restaurant, i selskap eller på tur ute i naturen.

Resultatet er for meg det samme. Deling av det som er verdt å leve for. Det er gleden og meningen med livet. Litt humor skader heller ikke. Den setter farge på tilværelsen og hjelper meg til å se det positive og komiske i enhver situasjon. La gå da at jeg ikke svinger meg på dansegulvet, kaster meg utfor slalombakker, svømmer på dypet eller har penger på bok.

Etter mange år har jeg funnet ut at jeg må velge mine slag og hva som utfordrer meg. Jeg kan ikke jobbe med alle sider ved meg som ikke er perfekt.  I alle fall ikke på en gang. Å være perfekt er heller ikke et mål i seg selv. Det må ha en mening og en hensikt – å bli en bedre, tryggere og mer autentisk utgave av meg selv. Når jeg klarer å sette ord på det som er vanskelig  for meg, så ufarliggjør jeg det. Slik får jeg bukt med angsten og frykten for å være annerledes, for ikke å strekke til i møte med andre, for ikke å være kvinne nok.

«Uvisshet skaper kaos, mens å vite gir sinnsro.»
Tomas G

For  å kunne skrive alt dette om meg selv, må jeg være ganske trygg. Jeg tror at vi alle når vi opplever noe som blir tungt og overveldende, for en stund, faller tilbake til noe vi ikke fullt ut mestrer i livene våre. Vi forstørrer det, og setter merkelapp på alt det vi  tror eller vet at vi ikke helt får til. Denne merkelappen definerer vi som den vi er. Alt det andre som er positivt og bra har vi fullstendig vendt ryggen til. Det gjelds ikke lenger i det øyeblikket vi opplever tapet av noe vi gjerne skulle eid eller vært.

«Fremtiden avhenger av hva vi gjør akkurat nå.»
Mahatma Gandhi

Ved å skrive dette har jeg fått enda mer avstand til de negative følelsene mine. Jeg kjenner at selvfølelsen igjen stiger. Jeg kan le av min  nedvurdering av meg selv. Tankene mine går til alle de positive tilbakemeldingen jeg har fått som menneske den siste tiden. Jeg vet med meg selv at det som av og til dukker opp i tankene mine som selvfordømming, kun er flyktige gjenferder fra langt tilbake. De viser seg alltid når de finner en mulighet til å skremme meg.

I dag har jeg lyst til å skremme tilbak og si «BØØØØ – æda, bæda, dere skremmer ikke meg lenger!»

«Ikke alle som vandrer er fortapt.»
R.R. Tolkien

Noe jeg har lagt merke til, er hvor lett det er for hjernen min å legge negative tanker til negative tanker. Tanken lager ofte et drama som feller og begrenser meg. Ved å styre tankene min inn i positive tankemønste og positivt selvsnakk finner jeg tilbake til den jeg er. Jeg velger min egen vei og styrer tankene i samme retning.

«Uansett hva vi planter i underbevisstheten vår og gir næring gjennom repetisjoner og følelser, vil en dag bli en realitet.»
Earl Nightingale

Skal jeg skape endring i livet mitt og oppleve at jeg er like god som andre, krever det at jeg er villig til å tenke annerledes og nærme meg livet på en annen måte  enn jeg har gjort før. Det handler om gjenntatte forsøk og ikke å gi opp. Målet har jeg klart foran meg som en motivator. Jeg forserer hindre, og går  fremover med glede og stor innsats. Skal jeg lykkes, handler det om å finne lidenskapen i målet, og velge handlinger som er full av nettopp denne lidenskapen. Da er jeg overbevist om at jeg kan beseire hva det skulle være. Det handler også om å være lydhør for min indre guide og ikke ta valg før jeg er sikker på at det kjennes rett for meg.

Om jeg noen ganger tar feil retning, og faller tilbake til å nedvurdere meg selv og den jeg er, så er det bare å reise meg opp igjen. Jeg børster skitten og støvet av meg og sier lystig; «På an igjen,» som den bergenseren jeg er.

«Hvis du vil ha noe ut av livet som du aldri har hatt, må du gjøre noe du aldri har gjort. Mange mennesker er skyldige i å bli begeistret over et prosjekt i startfasen, og deretter la sin iver blekne fordi de ikke ser umiddelbare resultater. Andre er inkonsekvente i sin tilnærming og er aldri belønnet fordi de ikke er flittige.»
Ukjent

Nå tar jeg på meg turskoene og kaster av meg alt tungsinnet ute i den vakre, befriende naturen. Den gir stillhet og ro. I naturen finner jeg tilbake til den indre balansen, jeg trenger for å leve et rikt og godt liv.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden