I dag våknet jeg tidlig. Ute er himmelen farget rosa nå rett før solen står opp. Luften kjennes klar og ren. Det kommer garantert til å bli en vakker dag.

I natt har jeg sovet godt, og da jeg våknet, husket jeg denne vakre drømmen som jeg vil dele med deg.

Jeg drømte at jeg hadde en drøm, en stor vakker drøm. Over lang tid hadde jeg brukt alle mine krefter på å realisere drømmen, men jeg fant den ikke og skuffelsene tårnet seg opp. Drømmen syntes uoppnåelig.

Så kom jeg på at jeg hadde mange skatter som sikkert kunne hjelpe meg til å realisere den vakre drømmen min, men hvor var disse skattene? «Langt inne i deg,» hørte jeg en stemme som minnet meg på det jeg hadde glemt. Jeg hadde gjemt dem  godt bort, men de var der. Det var bare å hente dem frem. «De var den beste utgaven av meg selv,» sa stemmen.

Jeg tok mot til meg og gikk inn i meg selv for å finne denne «beste utgaven av meg selv.» I mange år hadde jeg gjemt skattene lengst inne i hjertet mi. Jeg var så redd for at de ikke var bra nok. Av erfaring trodde jeg at dersom jeg viste dem frem, ville andre mennesker le av dem eller ta dem fra meg. For å beskytte meg selv og skattene mine hadde jeg derfor pakket dem godt inn i oppgitthet og skuffelse. Skuffelser over alt som ikke var slik jeg ønsket at det skulle være.

For å realisere drømmen min måtte jeg ta mot til meg og hente frem skattene mine og vise dem frem for alle. For meg kjentes det veldig tungt, og jeg visste ikke om jeg våget. Tenk om de ikke var vakre lenger, eller at de hadde gått ut på dato. Kanskje ville enda flere mennesker se ned på dem nå enn før, og le av meg som trodde at jeg hadde noe å vise fram.

Fordi jeg tenkte slik, gikk det lang tid før jeg tok mot til meg og søkte etter skattene mine. Jeg måtte grave dypt og lenge før jeg fant dem bak uforløste drømmer og annet tapt. De så matte og triste ut. Mange års forsømmelse hadde preget dem og gjort dem usikre på sin kraft og skjønnhet.

Slik de så ut, kunne jeg ikke slippe dem frem i lyset. Resolutt tok jeg pussekluten min og ga dem en omgang med kjærlige klapp og varsom håndtering over det hele. Jeg kjente kjærlighetskraften som berørte fingertuppene mine mens jeg strøk over dem med pussefilla mi. Det vibrerte varmt og nært under fingrene mine. Langsomt etter varsom håndtering vokste skattene mine frem under hånden min, og sto foran meg enda vakrere enn jeg kunne minnes at de var.

Hadde jeg gjemt unna slike vakre skatter? Hadde jeg glemt hvor vakre og kjærlige de var? Hadde jeg glemt for en stråleglans de omga seg med?

Ja, det hadde jeg glemt. Livets kamper hadde tatt fra meg evnen til å se med hjertet, og jeg så derfor ikke lenger hva som skjulte seg i det mørke dypet inne i meg. Når hjertet blir glemt blir alt mørkt. Slik var det blitt mørke inne i meg fordi hjertet var begravd sammen med alt som jeg ikke våget eller ville vise frem.

Drømmen min skinte så sterkt og tente en flamme i meg som var sterkere enn noe annet jeg hadde opplevd. Den leitet seg frem til hjertet mitt og vekket det opp igjen fra dets lange dvaletilstand. Heldigvis hadde det ikke tatt skade og opplyste mørket i meg slik at jeg kunne finne vei til de glemte, gjemte skattene mine.

Jeg ble så glad. Fordi hjertets lys ga meg mot, våget jeg å se på skattene mine. Jeg tok dem frem og så nå hvor vakre de var. Etter en omgang med kjærlig håndtering var de vakrere enn noensinne. Det merkelige var at de hadde utviklet seg, og var enda rikere og vakrere enn før. Fordi hjertet mitt brant med en slik varm og klar flamme, opplyste det alt rundt seg, inkludert skattene mine. De skinte om kapp med hjertet mitt og spredde sitt lys rundt meg.

Skattene og hjertet mitt viste vei ut av mørket jeg hadde omgitt meg med, ut av alt det negative som jeg hadde spunnet rundt meg som en rustning. Mot lysets kraft kjempet mørket forgjeves. Det spant sitt mangefargede og vakre lys inn i hver krok og bak hver stengte dør i meg og rundt meg. Jeg kjente meg så rik som hadde slike vakre skatter. Nå våget jeg å vise dem frem også. Fordi hjertets flamme var så sterk, jaget det frykten på dør. Det åpnet opp for alle mulighetene livet ga meg. Nå kunne jeg bruke skattene for å  oppfylle drømmen min.

Men slik gikk det ikke. Drømmen min er fortsatt en drøm. Det gjorde meg trist og jeg vurderte på nytt om jeg skulle begrave hjertet mitt i mitt indre, i mørket. Uten hjertets flamme ville alt bli mørkt igjen, og skattene mine ville miste sin glans og sine evner til å glede og hjelpe andre.

«Nei, nei, nei!

Hvordan kan du tenke på å gjemme oss bort igjen,» ropte skattene til meg. Jeg hørte fortvilelsen de vibrerte ut mot meg. «Du kan ikke skjule alt det gode i deg bare fordi drømmen din ikke realiserer seg. Drømmer er drømmer og ofte vil de forbli det, nettopp drømmer. De er drivkraften som driver deg mot nye høyder og tvinger deg til å grave frem alle skattene dine, det beste i deg. Nå har du funnet oss og du kan ikke gjemme oss bort igjen.» Skattene formelig tryglet meg om å bruke dem, om å la dem få utfolde seg slik de hadde vist meg at de kunne. «Nå når vi er vakrere og rikere enn noen sinne, kan du ikke hjemme oss bort. Du må bruke oss slik at vi kan vokse og bli sterkere og enda mer kraftfulle.»

«Gjennom motgangen som du velger å  gå gjennom, vil vi bli lutret i smertens og håpets flamme. Ser du ikke at vi er enda vakrere enn du noensinne har sett oss?»

Jeg ser det og vet at jeg ikke kan gå tilbake til mørket. Lyset i hjertet mitt er for sterkt og kraftfullt. Nå har jeg både mot og vilje til å gå videre selv om drømmen ikke lar seg realisere.

«Hva kan jeg gjøre?» tenkte jeg.

Jeg tok med meg drømmen ut i regnet. Ingen kunne se tårene mine som rant. Regnet hvisket dem bort og lindret smerten min over drømmen som bare var en drøm. Gjennom tårene så jeg en vakker regnbue som vokste frem fra fotsålene mine og over himmelhvelvingen før den forsvant i horisonten. Solen hadde akkurat banet seg vei gjennom en rift i skydekket. Regnbuen skinte så vakkert over himmelen og viste meg livets under på nytt. Gjennom regnets milde, trøstende varme, åpenbarer den seg og viser vei mot  Soria Moria, langt, langt der fremme et sted, i for meg en «silver lining,» et håp.

Jeg kaster drømmen inn i regnbuen, og står og ser på at den svinner hen mens regnbuen sakte går over i klar blå himmel i det regnet avtar og blir borte. Det kjennes godt. Drømmen min er ikke borte. Hver gang regnbuen viser seg på himmelen vil jeg minnes den, og jeg vet at den finnes der ute i horisonten bak regnbuen et sted. Kanskje en dag vil den komme til meg, og realisere seg akkurat slik jeg har drømte om.

I mellomtiden vil jeg passe godt på hjertet mitt og skattene mine. De kan bare vokse og utvikle seg gjennom å vises fram og deles med andre.

Det er en drøm verdig.

Jeg har funnet inn til meg selv og mine rike skinnende skatter. Slik kan selv en urealisert drøm bære frukter og vise vei mot et rikere og helere liv, et liv levd i kjærlighet for meg selv og alt rundt meg.

Var ikke det en vakker drøm. For meg var den som en åpenbaring. Jeg vet at drømmer er magiske, og uansett utfall leder de vei mot et rikere liv.

Har du en drøm? Skynd deg og gå etter den. Du vil garantert finne mange skatter langs veien både i deg og rundt deg.

Det har jeg funnet. Og det mest vidunderlige av alt, jeg vet at drømmen min vil gå i oppfyllelse en dag.

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden