«Det er bare to måter å leve livet ditt. En som om ingenting er et mirakel. Den andre som om alt er.»
Albert Einstein 

Jeg er fullstendig enig. Så lenge jeg lar andres tanker, ideer, holdninger og begrensninger bli mine egne, lever jeg livet som om ingenting er et mirakel. Men i det øyeblikket jeg bestemmer meg for å frigjøre meg fra alt som holder meg fast, fra alt som holder meg fra å være meg, da begynner jeg å se klart. Det er først da at jeg begynner å leve livet som om alt er et mirakel.

Oriah Mountain Dreamer er en fantastisk forfatter som jeg ser veldig opp til. Hun  lever fra hjertet. Diktet nedenfor setter ord på hva som er viktig. Det som er så altfor lett å glemme.

 

Invitasjonen

«Det interesserer ikke meg hva du har for yrket.
Jeg vil vite hva du brenner for, og om du tør å drømme om å møte ditt hjertes lengsel.
Det interesserer ikke meg hvor gammel du er.

Jeg vil vite om du vil ta sjansen på å fremstå som en tosk for kjærlighetens skyld, for dine drømmer, for eventyret det er å leve.

Det interesserer ikke meg hvor planetene sto da du ble født.

Jeg vil vite om du har berørt kjernen av din egen sorg,
om livets svik har åpnet deg opp, eller om du har krøpet sammen og lukket deg i frykt for mer smerte.

Jeg vil vite om du kan leve med smerten, min eller din egen uten å prøve å skjule den, redusere den eller gjøre noe med det.

Jeg vil vite om du kan leve med gleden, min eller din egen; om du kan danse med villskap og la ekstasen oppfylle deg helt ut til fingerspissene og tærne uten å mane oss til å være forsiktige, realistiske, eller å ha de menneskelige begrensningene i minnet.

Det interesserer meg ikke om den historien du forteller meg er sann.

Jeg vil vite om du kan skuffe en annen for å være tro mot deg selv – om du kan bære beskyldningen om svik og ikke svikte din egen sjel.

Jeg vil vite om du kan være sann, og derfor pålitelig.
Jeg vil vite om du kan se skjønnheten, selv om ikke hver dag synes fantastisk, og hvis du kan la skjønnheten være ditt livs kilde.

Jeg vil vite om du kan leve med fiasko, din eller min, og likevel stå ved bredden av innsjøen når fullmånen skinner sølvglans og rope JA!
Det interesserer ikke meg hvor du bor eller hvor mye penger du har.

Jeg vil vite om du kan stå opp etter en natt med sorg og fortvilelse, sønderslagen inntil benet og fortsatt gjøre hva som må gjøres for barna.

Det interesserer meg ikke hvem du kjenner eller hvordan du kom hit.
Jeg vil vite om du vil stå midt i ilden sammen med meg uten å rygge tilbake.
Det interesserer ikke meg hvor, hva eller hvem du har studert.

Jeg vil vite hva som holder deg oppe fra innsiden når alt annet faller bort.
Jeg vil vite om du kan være alene med deg selv, og om du virkelig nyter ditt eget selskap i de tomme øyeblikkene.»

Oriah Mountain Dreamer

Tillit til livet er et vakkert ord som er lett å nikke ja til, men er ofte   vanskelig å anvende på mitt eget liv. Det er en indre tilstand jeg må lære å omfavne. Tune meg inn på. Og gi slipp på det som ikke tjener meg lenger. Det er ikke lett fordi jeg ønsker å kontrollere det som skjer med meg. Så hva betyr det å eie tillit til livet? Det er hjertets erkjennelse av at det er elsket, selv om det ikke alltid kan sees eller føles.

Tålmodighet forstår jeg at jeg trenger å ha med fornuften, men det er så uendelig vanskelig når det kommer til stykket. Jeg ønsker så sterkt at det går litt fortere, at jeg ikke skal være så lenge i  livsfaser som  trenger tid og modning.

Det hadde vært mye enklere om jeg kunne ta på meg syvmilsstøvler. Og likevel, det er nettopp i min villighet til å la den indre prosessen utfolde seg i sitt eget tempo, hemmeligheten finnes. For uansett hvor mye jeg kjemper og presser på tar min egen etterlengtede forandring (forvandling) den tiden den trenger.

 

Jeg forstår at jeg må akseptere utålmodighet og frustrasjon. De er der uansett. Derfor øver jeg meg på å vise tålmodighet med tankene mine, fordi det er bare tålmodighet som bærer meg til neste trinn. Til det jeg lengter etter.

«Din oppgave er ikke å søke etter kjærlighet, men å søke og finne alle barrierene som du har bygget mot den.»
Rumi

Der vil bli en ny fødsel. Men grunnlaget for denne fødselen er i meg allerede.

Det trenger bare tid, akkurat slik et barn unnfanges i mors liv. Det trenger ikke noe annet enn tid og næring for å vokse.

Det handler om å ha både tillit og tålmodighet. Det er ikke lett, men jeg trenger det sårt når jeg står foran en ny dør i den indre utviklingen min. Dette ukjente kaller meg, det som kjennes og føles sant dypt inne i meg. Likevel viker jeg for lett unna og ønsker å unngå det.

Lettvinte snarveier hadde vært så mye enklere. Men å vokse tar tid, ellers blir jeg som et villskudd som trekker seg mot lyset, men uten kraft og skjønnhet. Det kunne hatt alt dette, om det ikke gikk så raskt frem.

«De menneskene som irriterer seg minst, og velger en positiv holdning til problemer, har det jævlig mye bedre.»
Aksel Hennie

Jeg klarer ofte ikke å se forbi smerten ved å kjenne at alt jeg drømmer om går i oppløsning. Men når jeg gir slipp på det, kan det skje en fremvekst av et nytt liv, enda mer vidunderlig enn det jeg i utgangspunktet så for meg.

 

Det høres ganske mystisk ut, men er en dyp spirituel sannhet. Denne sannheten er til stor hjelp for meg når jeg merker at jeg trekkes mot noe jeg ikke helt forstår, men ønsker så inderlig. Mot noe som  er sant for meg, men som egoet, eller de begrensede tankene mine ikke kan forstå eller er redd for.

Derfor har jeg begynt å lytte innover!!!

Jeg lytter innover til alt som er begravd under ruinene av tunge tanker, følelser og gamle historier. Jeg foretar en utgravning gjennom å lytte innover og er dermed en form for lyttende arkeolog. Det blir lettere jo mer jeg gjør det. Det er like naturlig for meg som å puste. Jeg puster gjennom å lytte meg gjennom det som står i veien. For jeg har en intensjon fra hjertet. Jeg har en intensjon like stort som livet.

Under ruinene, begravd av min egen sårbarhet, finnes fruktbar jord. Jeg finner små frø og spirer av det som er min sannhet. Frø og spirer, som jeg nå kan vanne, gjødsle og beskytte. De må beskyttes, de er  så delikate og skjøre. De er magiske og jeg tar godt vare på dem. For jeg er dem.

 

Jeg tenner lys for mulighetene, gnistene og håpet. Det gjør meg godt. Jeg tenner lys for de subtile endringene og for det som kommer, men ennå ikke er skapt. Jeg kaster ikke vinterens kappe av meg enda. Det er for tidlig. Jeg kommer bare til å fryse, men jeg er her for å danse litt i lyset og varme meg ved bålet.

Våkn opp, kom og se, noe skjedde mens jeg sov. Kom ut og dans litt i lyset med meg. Jeg er igjen underveis og er ved å våkne opp fra vinterens dvale. Magisk, ikke sant!