En tid nå har ikke formen vært på topp. Fysiske skavanker gjør seg gjeldende. Det får meg litt ut av balanse og min sedvanlige optimisme har fått seg en knekk.

Jeg har rett og slett glemt hvor magisk jeg er.

I stedet tenker jeg over både det ene og det andre fra livet mitt. Det jeg ikke er stolt over. Der jeg handlet feil, egoistisk eller ubetenksomt. Det er en slags selvplaging. Hva kan vel jeg gjøre med det som ikke er lenger? Hva kan vel jeg gjøre for å endre fortiden? Selvsagt ingenting.

Med fornuften vet jeg at jeg må gi slipp på alt som plager meg. Jeg må leve her og nå og takke for livet slik det er, verken mer eller mindre. Det er bare så vanskelig å være meg selv uten forbehold med all denne selvbebreidelsen.

Det er på tide å slutte å sammenligne meg selv med andre. Det er ikke sunt. Det  eneste stedet det fører meg er til en  lav og ødelagt selvfølelse.

Jeg vil ikke tillate meg å ta meg nær av at jeg ikke kan få deg og andre til å elske meg. Det er ydmykende å prøve på det, når jeg ikke får noen respons. Det er nytteløst. Jeg vil ikke lenger løpe etter kjærligheten. Jeg vil gi den betingelsesløst uten tanke på noe i retur. Det kommer aldri noe godt ut av å kreve andre for det jeg gir.

Ingen flere forsøk på å få andre til å like meg. Ingen flere febrilske forsøk på å vinne andres tillit gjennom å utslette meg selv for dem. Det har jeg gjort lenge nok. Det jeg gir, gir jeg i kjærlighet, uten tanke på hva som ligger i det for meg.

Kjærlighet og lykke kan ikke jaktes på.  Uansett hvor hard jeg prøver vil jeg være garantert å stå tomhent tilbake. Jeg sårer bare meg selv. Kjærligheten kommer til meg på englevinger når jeg minst venter den.

Ekte kjærlighet er som en ildflue som trekkes til lyset. Alt jeg trenger er å tenne det indre lyset mitt. Da vil kjærligheten komme til meg.

Jeg er magisk, og jeg lar ikke noen fortelle meg noe annet. Jeg tror på kjærlighetskraften, det gode, på engler og på naturens magiske tilstedeværelse. Jeg vet at jeg er laget av stjernestøv og er et unikt mirakel.

Jeg trenger bare å åpne øynene for å virkelig se at alt er mulig, og at jeg ikke er nedtynget av fortidens smerte. Det finnes ingen begrensninger uten dem jeg setter opp selv, som hindrer meg i å strekke meg etter det jeg ønsker.

Eventyr og et lykkelig liv finnes. Saken er at jeg må skape det selv. Jeg kan ikke sitte i en krok og vente på at det vidunderlige skal skje mens jeg synes synd på meg selv. Ingen kommer til å skape det for meg. Ingen andre enn jeg vet hvordan jeg skal skape det livet jeg drømmer om. Bare jeg kan gjøre det. Og jeg er helt i stand til det.

Ingenting vil noensinne bety mer for det vakre hjertet mitt, enn det jeg oppnår med det geniale sinnet mitt, fantasien min og  all kreativiteten som finnes i meg. Magisk, ikke sant.

Hvorfor er jeg så hard mot meg selv da? Det er ikke bare jeg som strever med å finne veien. Jeg er sikker på at også du har dine tunge stunder der du tviler på deg selv, alt og alle. Stemmer ikke det?

For min egen del, er det fordi jeg har brukt så mye av livet med å tvile på meg selv. At jeg ikke var god nok, at jeg ikke var verd å elske. Jeg  er rett og slett redd for å vise meg frem i mitt eget lys og utstråling. Hver gang jeg forsøker dukker noe smertefullt opp i sinnet mitt og forhindrer meg fra å prøve. Leser du hva jeg skriver? Det er ikke sant. Som oftest ser jeg mitt eget lys og er ikke redd for å la det skinne fritt. Det er bare ikke akkurat i dag.

Det vil alltid være dem som følger med meg fra et eller annet skyggefullt sted, som ber og håper at jeg dummer meg ut. La dem være tilskuere dersom de har slik glede av det. Det er seg selv de definerer, ikke meg. Kanskje jeg kan sjokkere dem, når jeg viser dem hvor fort jeg kan reise meg igjen og igjen.

Selv om jeg snubler, slik som i dag, kan jeg reise meg igjen og gå fortrøsningsfullt videre uten å tenke på alle nederlagene og all smerten fra den gang, fra i går.

Jeg er et kunstverk. All kunst er en prosess. Alle mesterverk tar tid og det viktigste er progresjon ikke perfeksjon. Jeg for min del har vært for opptatt av å vise frem det perfekte meg som ikke finnes.

Jeg kjenner skjønnheten i meg selv. Det spiller ingen rolle hva andre mener. Jeg er den eneste som trenger å se hvor verdifull jeg er.

De som er villige til selv å jobbe hard med seg selv, vil gjenkjenne skjønnheten i andre som har gjort det samme. Om jeg ikke er villig til å gjøre et stykke arbeid, og blir på stedet hvil, vil jeg garantert tiltrekke meg de som heller ikke ønsker å vokse.

Bare fordi jeg er litt annerledes enn andre, betyr ikke det at jeg er rar, merkelig eller gal. Jeg er ikke en firkantet skapning, eller en runde en for den sakens skyld. Jeg vil endre meg hver eneste dag. Heldigvis.

Jeg er meg og det finnes ingen andre som meg. Det er viktig å sette pris på og elske at jeg er forskjellig fra andre. Inntil jeg klarer det, har ingen en sjanse til å bli kjent med alle bitene som utgjør puslespillet meg. De vil ikke finne ut hvordan de skal elske meg heller.

Det er på tide å slutte å lete etter godkjenning. Det er på tide å slutte å be eller håpe på å bli likt. Det er på tide å slutte å lete etter kjærlighet på feile steder. Jeg kommer aldri til å finne sannheten i noe når jeg søker. Den vil alltid unnvike meg. Jeg vil bare se en illusjon av det jeg håpet å finne.

Jeg kommer aldri til å få godkjenning til å være den jeg er fra alle andre. Det er umulig å bli akseptert og likt av alle. Jeg vil aldri finne den sanne essensen av kjærlighet om jeg ikke lener meg tilbake, og lar den berøre meg og vise meg at den allerede er en del av den jeg er.

Det vil alltid være dem som dømmer meg, som snakke hardt til meg, finner glede i å kritisere eller å trykke meg ned. Negativitet stammer fra frykt og sjalusi.  Har jeg ikke selv kjent på slike følelser til tider! Jeg er redd for det jeg ikke forstår.

«Din tro bli dine tanker,
Dine tanker blir dine ord,
Dine ord blir dine handlinger,
Dine handlinger blir dine vaner,
Dine vaner bli dine verdier,
Dine verdier blir din skjebne.»
Mahatma Ghandi

 

Når jeg våger å stå i mitt eget lys, blir de som ikke vil meg vel, forvirret og redde for det skinnende lyset mitt. Det imponerer og blender dem, noe de så absolutt ikke vil innrømme. Mitt lys berører kantene av deres skygge. Det belyser deler i dem som de vegrer seg for å se. Det er lettere for noen å rive ned andre  i stedet for å bygge seg selv opp.

Ikke alle ønsker å se meg sveve. Og det er helt greit. Når jeg flyr høyt vil jeg ikke engang legge merke til eller bry meg om det andre mener. Jeg oppdager at de som flyr ved siden meg er de som venter på meg, og støtter meg når jeg kjenner meg svak.  De vil heie på meg og oppmuntre meg til  å yte litt mer. Det er de som vil hjelpe meg til å sveve høyere, ikke være årsaken til at jeg faller.

«De som er fornøyd med seg selv vil aldri ha et behov for å trekke en annen ned.»
Synnøve

Jeg nekter å bli hundset av noen eller trukket under. Jeg åpner hjertet mitt, dømmer ikke og fremfor alt, viser jeg kjærlighet. Jeg tenker over sannheten i at de som er såret, vil såre andre.

«Mørke kan ikke drive ut mørke; bare lys kan gjøre det. »
Martin Luther King, Jr.

Jeg vil gjøre feil, mange av dem. Det vil jeg alltid gjøre. Heldigvis, er det ikke feilene fra i går som betyr noe til slutt. Det  som virkelig teller er hvordan jeg retter dem opp.

Jeg kan ikke utslette fortiden, selv om jeg kan snu det negative til noe positivt. Det er mer å lære av feil enn noe annet livet viser meg.

Derfor velger jeg å elske meg selv. Gir slipp på perfeksjon. Den finnes ikke. Jeg tror på magi. Den eksisterer.

Og jeg har et siste løfte å gi meg selv.

Jeg tror på meg selv.

Når frykten tar over, henter jeg frem kjærligheten i hjertet mitt og svever avsted.

Jeg er ren magi.

 

Å elske det rare barnet

«Barnet trenger sokker og
smørbrød, håret kjemmet, ja
og tid til å leke, mennesker å elske.
Barnet trenger konstant pleie
fra deg
så hold henne varm og vennlig
skjermet, ernæret, holdt.
Men det er omsorg for den som er rar,
som gjør oss hele igjen, etter lang forvirring, feilgrep
og et ønske om at hun var normal.
Elsk det lille rare barnet,
og du vil blomstre
på uventede måter, forlate veien
som andre ga deg,
å finne nye og ømme
territorium i den mystiske, mørke skogen.
Gi det litt rare barnet det hun trenger:
et mykere lampe lys, hele dagen i dyrehagen,
kunst forsyninger til frokost, en tidlig exit
fra det støyende partyet.
Kanskje hun vil noe du tror
er merkelig.
Men bare tro på henne, la henne holde de
bittesmå tre froskene, la henne klatre ned
fra fanget ditt
å samle merkelige objekter, hennes rare samlinger …
Hennes behov for bøker, hennes frykt for mennesker,
merkelige planter, hennes klossete motvilje
mot vennene dine, henne fryktelig lave
smerteterskel.
Samle hver av disse opp i tide,
og kyss dem.
Deretter sette dem ned foran henne, elsket.
Dette er den nye veien, som tar deg bort
fra det normale og mot deg selv.
Mot livet du dypt lengter etter,
mot et uvanlig arbeid, merkelig kjærlighet
merkelige hus.
Du var redd for at hvis du ga det til henne,
ville det ikke være noen ende på det,
og det er sant.
For det rare barnet
er en vill og fristende gudinne,
som gitt en tomme vil stige opp
og danse og samle deg
i armene sine og synge
sine hese, ut av tone melodier,
mens hun
slynger seg gjennom skogen  og går
til hennes merkelige steder i en lys og befolket verden.
Der hun vil forskyve balansen på en liten, men betydelige måte,
som bare hun kan forstå.
Etter å ha forandret deg
så helt til deg selv
er hun ikke redd for å gjenoppfinne verden.»
Anne Allanketner

Jeg leste om hvor magiske vi er som mennesker et sted på nettet. Husker ikke hvor, men budskapet grep meg og er dypt bevart i hjertet mitt for alltid. Derfor denne bloggen akkurat i dag, fordi jeg trengte å bli påminnet hvor magisk jeg er.

 

Besøk siden min på FB,Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden