Noen ganger trenger jeg lyset fra havet,
og fargene som magisk males ved daggry og på kveldshimmelen.
Noen ganger trenger jeg høstens fallende gylne løv,
de skaper grobunn for nye begynnelser.
Noen ganger trenger jeg vårens grønne knopper,
de gir håp om en magisk sommer.
Ja, selv vinterens isnende kulde og goldhet,
skaper forventning om det jeg vet skal komme.
Du vet det også,
om du bare våger å tro det!
Noen ganger trenger jeg
en enkel invitasjon,
ikke et visdomsord.
Noen ganger trenger jeg bare ydmykheten
som kommer fra å oppdage det som finnes,
langt utenfor både min og din forståelse.
Det er da jeg svever fritt og kjenner friheten,
fra kjærligheten som strømmer mellom hjertene våre.
Det er ren magi og nesten ikke til å fatte,
langt mindre forstå.
Alltid ønsker jeg å være
omsluttet av din berøring,
din berøring alene.
Å kjenne armene dine rundt meg
og oppleve å høre til
bare ved å være ønsket.
Å se dine øyne se tilbake på meg,
se meg, som jeg alltid ønsker å bli sett,
se meg, som jeg
alltid ønsker å se deg.
Det er dette jeg trenger.
Det er dette du også trenger.
Kan du se det?
Våger du å gripe det,
dette magiske felleskapet som eksiterer,
uansett tid og avstand?
Jeg vet du våger!
Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
Dråpar i austavind, 1966
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 