Stikkordarkiv: verdighet

Ekte kraft og styrke

 

«Slutt med å si at du ikke har tid. Du har tid for alt du lager plass til  i livet ditt.»

Bryant McGill

Jeg har lenge vært opptatt av den indre kraften vår.

Det er så mye som hindrer oss fra å vise oss frem som de fantastiske skapningene vi er. Jeg har gått litt inn i temaet og har hentet frem noen tanker fra Gary Zukav og Linda Francis. Bloggen i dag bygger på det jeg har lest i  bøkene deres, i hovedsak «Soul Stories» og «The seat of the Soul».

Ekte kraft og styrke kommer fra å samkjøre personlighet  og sjel.  Denne kraften lar oss omforme negative følelser til noe ufarlig, og skape en dypere forståelse og medfølelse med oss selv og det som omgir oss.

Så hva er ekte kraft og styrke?

Det er det som vil sette oss fri … Det er kilden til  lykke, personlig realisering, og dybden av all kjærlighet og glede vi opplever i livet.

Det kommer ikke fra penger, berømmelse, kontroll over andre, eller å bli «bedre» eller «sterkere» enn noen andre … Ekte kraft og styrke er fullstendig hentet fra vårt indre.

Det er vår indre viten, og indre veiledning som oppfatter livet fra et perspektiv av kjærlighet og tillit. Er vi fylt av ekte kraft og styrke, er vi ikke avhengige av noe utenfor oss selv for å føle oss komplette, verdige eller realiserte. Vi velger å leve for det høyeste gode for alle og ser sammenhengene i alt som skjer.

Vi avstår fra å dømme, kritisere, eller skylde på noen eller noe annet for følelsene, erfaringene, eller omstendighetene våre … Vi tar fullt ansvar for vår indre tilstand og forstår at alt vi opplever, enten det er godt eller dårlig, er et resultat av måten vi oppfatter og lever livet vårt på.

Vi ser hver livserfaring og alle følelsene våre som et middel for å lære mer om hvem vi er … Alt er en lekse og vi stoler på at livet gir oss akkurat det vi  trenger for å vokse.

Fordi vi ser inn i oss selv for å finne kilden til verdighet, kjærlighet og trygghet, blir vår ytre virkelighet en refleksjon av sannheten, kjærligheten og tilliten som vi opplever inne i oss. Vi blir i stand til å tiltrekke relasjoner som gjenspeiler ekte kjærlighet og omsorg. Vi vi lever og handler ut fra vår indre kraftkilde, noe som resulterer i mer ytre suksess og overflod.

Høres det ikke fantastisk ut. Og egentlig ganske uoppnåelig, eller …….

Ofte lever vi ut det motsatte…

Vi forfølger ytre makt  og søker tilfredsstillelse i den ytre verden … Vi har et dyp behov for å kjenne oss verdige, trygge og elsket fordi vi ennå ikke har innsett at kilden til alt vi søker er i inne i oss. På grunn av dette, søker vi realisering gjennom å anskaffe materielle eiendeler, klær, en fin bil, et stort hus, et flott utseende eller godkjenning fra andre for å føle oss mer vellykkede og bedre enn andre. Vi trenger at noen elsker oss for å kjenne oss verdige.

Jakten på en ytre kraftkilde gjør akkurat det motsatte av det vi søker og håper på … Vi tappes for makt. Behovet er stort for å gjenopprette den og vi fortsetter vår søken etter det vi har mistet.

«Etter hvert vil du komme til å forstå at kjærlighet helbreder
alt, og kjærlighet er alt som er. »
Gary Zukav

Vi lurer på hvorfor  livet ikke ser annerledes  ut… Vi lurer på hvorfor vi er så misfornøyde med  jobben, relasjonene, lykken eller vår personlige vellykkethet …

Vi gir bort makt, sannsynligvis helt fra før vi kan huske, fordi vi  plasserer all makt i hendene på noe som er utenfor oss selv, mennesker og omstendigheter, i håp om at det vil gjøre oss lykkelige. Vi omorganiserer og kontrollerer vår ytre verden for å tilfredsstille den umettelige hungeren etter kjærlighet og trygghet.

Jeg vet hvordan det føles, fordi det var sannheter jeg forholdt meg til … I oppveksten var jeg opptatt av det andre tenkte om meg, og jeg forsøkte å tilfredstille dem for å føle meg likt og godtatt. Jeg ga bort min egen makt. Det har tatt meg ganske mye selvransaking, leting, og indre arbeid for å bryte denne livslange vanen.

Selv om vi alle er forskjellige, er kilden til all ytre søken den samme … Det handler om å se utenfor oss selv for å kjenne oss verdige, trygge og elsket. Og i hjertet av alle ytre gjøremål, er en dyp,  og noen ganger ganske ubevisst, utrygghet.

Usikkerheten vår skjules på en rekke måter, men det som er viktigst og  mest nødvendig, er å helbrede de stedene i oss som forårsaker den evige usikkerheten. Det kreves mot og tillit å gå inn i oss selv og finne kildene til smerte og lidelse … Men når vi gjør det, kan vi kvitte oss med frykt og utrygghet en gang for alle, og begynne å leve et liv i sann kraft, betingelsesløs kjærlighet og virkelig lykke.

Så veien til ekte makt handler om å helbrede den dype usikkerhet i oss selv. Det handler om å mestre følelsene våre og ta ansvar for livene våre.

Jeg har forsøkt å finne frem til tiltak som kan gjøre at vi kan gjenvinne kraften vår. Noen ganger kan det ta måneder, år, eller til og med et helt liv å virkelig forstå den indre drivkraften til tanker, følelser, mønstre og vaner. Men når vi forstår, åpner vi opp et rom for vårt sanne, uendelige, alltid kjærlige og kraftige indre, slik at det kan skinne i all sin prakt.

Det handler om å komme i kontakt med vårt sanne selv, ikke det bildet vi har av hvem vi er, eller hvem vi håper å være. Det som kan føre til ekte kraft og frigjøring.

Kraften i akseptering!
«Du har ikke makt til å godta dette øyeblikket.
Du har ikke makt til å tillate det.
Dette øyeblikket spør ikke om din aksept.
Det er allerede slik det er. Du har ikke noe valg.
Din aksept og avvisning, din tillatelse og ikke-tillatelse, er allerede for sent.
For øyeblikket er ikke noe utenfor deg, og du blir ikke delt fra det, for det er her allerede.
Og selv om dette øyeblikket ikke kan synes akseptabelt for deg,
på et dypere nivå er det allerede blitt akseptert,
for det er allerede liv, allerede «det som er».
Hver tanke, hver følelse, hver lyd, hver persepsjon,
er allerede her, skinner allerede, umiddelbart allerede,
allerede inkludert i det enorme nå.
Du har ikke makt til å godta dette øyeblikket.
I din maktesløshet, er dette øyeblikket fullt ut akseptert.
Og du forblir forankret i den dypeste form for JA til hvordan alt er, på linje med et mystisk univers.
Og dette er sann kraft.»
Jeff Foster

Bli klar over våre intensjoner.

For å bli klar over vår usikkerhet og måten vi maskerer den, må vi bli klar over intensjonene våre … Hvorfor gjør vi, sier, og handler slik vi gjør? Her er noen spørsmål som  vi kan stille oss …

Må jeg gjøre, eller ha dette for å føle meg tryggere?
Gjør jeg, eller har jeg dette for å føle bedre om meg selv?
Gjør jeg, eller har jeg dette å føle meg bedre enn andre?
Må jeg gjøre, eller ha dette for å føle meg elsket eller verdig?
Når vi er brutalt ærlig med oss selv, vil vi  begynne å nøste opp den nedgravde sannheten bak den egentlige intensjoner for hvordan vi lever, opererer og manøvrerer gjennom hele livet.

Hvis vi innser at den virkelige grunnen til det vi gjør eller ønsker, er for å kjenne oss bedre. Da kan vi være glade og stolte over at vi var i stand til å være ærlige nok til å innrømme det overfor oss selv … ikke dømme det. Det er viktig å gjøre vårt beste for å observere uten dom. Bevissthet i seg selv er alt vi trenger for å begynne å ta mer ærlige avgjørelser i fremtiden.

Starte å se oss selv som kilden til vår egen verdighet.

Det vil definitivt ikke skje over natten. Men når vi blir mer klar over de usanne delene i oss som søker trygghet, kjærlighet og verdighet fra andre mennesker, situasjoner og ting, skaper vi rom slik at vår egen sannhet og vår egen verdighet skal få skinne gjennom.

Vi trenger å bruke tid på å reflektere over den sanne naturen til hvem vi er … Er vi bare en haug av molekyler som har tatt form av en kropp? Eller er vi mer enn det? Jo mer vi bruker tid på slike tanker, jo mer vil vi begynne å føle at vi er mer enn bare en kropp. Vi er bevisstheten som oppdager at den har en kropp, et sinn, og et sted på denne jorden.

Vi er alle verdige hinsides fatteevne.

Vi er kilden til kjærligheten og verdigheten vi søker. Når vi fyller vårt eget selv først, da har vi en mye større dybde og åpenhet for å oppleve hvordan ekte kjærlighet og glede føles. Vi føler ikke lenger at vi mangler noe, og trenger ikke å lete etter det andre steder enn i oss selv.

«Når du ikke tar din samhandling så personlig, vil du være i stand til å se at hver samhandling tilbyr deg et valg. Enten å se deg selv som et offer som reagerer på omstendighetene i livet ditt, eller som en skaper som velger dine svar til dem. »
Gary Zukav

Bli klar over våre følelser.

Vi har ofte ingen anelse om hvordan vi kommer i kontakt med det vi føler … Vi er så vant til å unngå følelser og begrave smerte, at vi ikke engang er klar over at vi har noen følelser før de plutselig viser seg. Viser seg i sinne, sorg, sjalusi, eller irritabilitet.

Våre følelser er ikke et resultat av ytre forhold eller ytre omstendigheter. De er produkter av måten energisammensetningen vår prosesserer energi. Når vi føler oss sinte, er det ikke fordi noen andre forårsaket sinnet. Det er på grunn av måten vi oppfatter, prosesserer, og frigjør energien.

Den samme provoserende situasjonen som resulterte i at sinnet viste seg, kan resultere i en helt annen tilsynekomst i andre. Sinnet som vi føler nå, er egentlig det samme sinnet som vi har følt hele livet  … Det eneste som er annerledes er situasjonen som provoserte det frem.

Så hvorfor er det viktig å bli klar over følelsene våre? Vi opplever så mange forskjellige former for følelser på daglig basis, at når vi ikke er klar over dem, vil de ende opp med å dirigere og diktere hvordan vi oppfører oss. Hvis det er et sinne eller en frykt som vi har begravd inne i oss, vil sinnet eller frykten bryte ut og renne ut ved den minste opplevelse av spenning.

Negative følelser, for eksempel dom, sjalusi, sinne, tristhet og frustrasjon er alle hentet fra frykt. Så hvis vi ignorerer og nekter å føle eller erkjenne disse følelsene når de kommer opp, vil frykten føre ann. Slik vil frykten feste seg, og vokse og kan bli utrolig usunn … fysisk, følelsesmessig, mentalt og åndelig.

Følelser er ment å lære oss om oss selv hvis vi lytter. De er flyktige, midlertidige øyeblikk av uttrykk som viser oss hvordan vår indre tilstand oppfatter og reagerer på verden. De er dårlige lærere og budbringere. Hvis negative følelser er undertrykt, holder vi fast ved dem og skaper mer lidelse.

Ekte kraft er når vi er klar over alt vi føler og alle beslutningene vi tar, øyeblikk for øyeblikk … Det er bevisst, mens ubehandlede følelser vil resultere i ubevisst atferd.

«Virkeligheten er det vi tar for å være sant.
Hva vi tar for å være sant er det vi mener.
Hva vi mener er basert på våre oppfatninger.
Hva vi oppfatter avhenger av hva vi ser etter.
Hva vi ser etter er avhengig av hva vi tenker.
Hva vi tror avhenger av hva vi oppfatter.
Hva vi oppfatter bestemmer hva vi mener.
Hva vi tror bestemmer hva vi tar for å være sant.
Hva vi tar for å være sant er vår virkelighet. »
Gary Zukav

Så å være i stand til å gjenkjenne følelsene våre og det vi føler er avgjørende. Øv på å kjenne hvor i kroppen en følelse viser seg. … Hvor føler vi den? Vi føler det i hode, hals, bryst, eller magen ? Kroppen  er utrolig sammenvevd med følelsene våre. Vi vil være i stand til å forstå en hel masse om dem bare ved å observere hvor vi føler dem på kroppen.

Etter at vi har lært å observere følelser, er neste steg å løsne på dem. Uten å frigjøre oss fra dem, kan vi bli fanget i den følelsesmessige tilstanden vi opplever. Tenk på det som å være i en elv, der vannet representerer følelsene. Når vi er i vannet, kan vi bli kastet rundt, uten kontroll, og alt vi kan se er det vannet som omgir oss.

Tar vi oss tid til å frigjøre oss, eller gå ut av vannet og ut på en bro med utsikt over vannet, kan vi innta et helt nytt perspektiv som vi ikke kunne se tidligere. Vi kan se vannet klart, men vi kan også se landet, broen, himmelen, og alt annet. Vi har et mye mer objektivt perspektiv, og vi kan bli herre over følelsene.

Når vi frigjør oss, er det viktig å være åpne og kjenne på følelsene. Føle på dem helt uten motstand. Når vi gjør det, vil følelsene begynne å strømme gjennom oss uten å bli sittende fast for lengre tid enn nødvendig.

Følelser er sunt. Holde fast ved dem, unngå, eller begrave følelser er ikke det. Emosjonell bevissthet vil hjelpe oss til å bli mer bevisste og ekte kraftfulle vesener.

Fra «Hvordan kan jeg forandre andre?» Til «Hvordan kan jeg forandre meg selv?

Når vi opplever en ubehagelig følelse, vil vi reagere umiddelbart med ønske å øke, å endre eller forandre de ytre omstendighetene som vi tror forårsaket følelsen. Vi vil at andre skal endre seg, situasjonen være annerledes, eller vi klandrer andre for måten vi føler på.

«Hvis bare han ville behandle meg annerledes, så ville jeg være glad» er et eksempel på å reagere på følelser ved å ville forandre andre. Dette nekter oss å ta ansvar for hvordan vi føler, og samtidig dekker det over og skjuler smerten vi føler inne i oss.

En som er ekte ansvarliggjort opplever ubehagelige følelser og spør: «Hvordan kan jeg endre meg?» Han forstår at han alene er kilden til  det som er ubehagelig, eller den smertefulle følelsen og skifter perspektiv. På denne måten opprettholder han makt, fordi han ikke ser på noen andre eller noen utenfor situasjon for å kjenne seg bedre.

Vi er ansvarlige for vår egen lykke eller ulykkelighet, og om vi vet det eller ikke, har ingen andre makt til å gjøre oss ulykkelige eller lykkelige med mindre vi gir dem tillatelse.

Vi har alltid mulighet til å ta ansvar for hvordan vi føler og bruke våre følelser som et middel for å lære mer om oss selv. Negative følelser er meldinger som viser oss restene av frykt, usikkerhet, og uverdighet som er gjenglemt inne i oss. Positive følelser viser oss når vi velger kjærlighet og utvikler oss til mer bevisste, ekte selvstendige mennesker.

Fra frykt og tvil til kjærlighet og tillit.

Når som helst vi kjenner oss dårlig eller opplever en negativ emosjonell tilstand, frigjør vi følelser av frykt og tvil. Vi stoler ikke på verden, vi føler oss alene og isolerte, føler oss maktesløse, og vi klandrer andre mennesker og andre forhold for hvordan vi føler oss.

Når vi kjenner på sjalusi, for eksempel, er redd for å miste kjærlighet eller miste en tenkt kilde til verdighet, skal vi ikke motstå følelsen. Føl den i sin helhet, men vit også at vi har makt til å endre energien vår når som helst vi velger.

Vi har alltid muligheten til å ta et skritt tilbake, ta noen dype åndedrag, og avgjøre hvorvidt den provoserende situasjonen er verdt å gi bort makt og kjenne oss dårlig for.

Vi kan skifte ut frykt med tillit. Vi kan velge å stole på livet og alt vi har lært og erfaringerne vi opplever. Vi kan velge å se vår følelsesmessige tilstand som en melding og en lærepenge for hvordan vi kan ytterligere vokse og utvikle oss … Og deretter velge å bruke smerten som en katalysator for endring.

Når vi bevisst velger kjærlighet og tillit, vil kroppen slappe av, spenninger vil forsvinne, alt vil virke mye lettere, og vi overgir oss i visshet om at alt vi opplever er for en grunn.

«Tillit lar deg gi. Gi er overflod. Som du gir, så skal det også bli gitt deg

Når vi  velger å se alle erfaringer, følelser, relasjoner, suksesser og fiaskoer som lekser for vekst, vil vi leve og handle som ekte og frie mennesker.

Jorder vi oss selv i kjærlighet og tillit, vil vi ikke lenger bli feid bort av frykt, eller de utilfredsstilte løftene som ytre krefter aldri ser ut til å holde. Vi vet hvordan det føles å være fortrolig, og ha et godt og varmt forhold til livet, og vi vil oppleve en underliggende glede i hvert øyeblikk, uansett hvilke følelser vi føler.

Ekte kraft er evnen til å se, leve, og legemliggjøre sannheten. Og for å kjenne sannheten, må vi være villige til å møte frykten vår, føle smerten vår, og vokse. Ellers vil livet bli drevet av en bevisstløs, begravet frykt, og vi vil fortsette å tiltrekke oss akkurat det vi ikke vil ha i livet.

Et ekte fritt menneske søker ikke bekreftelse fra noe, annet enn fra kjærligheten og lyset som skinner innenfra dypet av den vi er. Slik er vi i stand til å tiltrekke oss mer ekte kjærlighet  og suksess enn vi noen gang trodde var mulig.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Hemmeligheter og verdighet

«Frihet er det åpne vinduet der sollyset skjenker fra den menneskelige ånd og menneskeverd.»
Herbert Hoover

Dette skrev jeg i oktober 2014. Da jeg reduserte bloggen min i vår ble det fjernet. Det er et viktig tema som jeg ønsker fortsatt å ha fokus på.  Derfor deler jeg denne og en påfølgende blogg i dagene som kommer på nytt.

Her er hva jeg skrev:

Jeg har alltid visst at foreldrene mine, før jeg ble født (1947 -50) jobbet på et barnehjem.

Min far, 24 år og ung nybakt lærer, hadde vært der i ett år da min mor ble ansatt som kjøkkensjef. Kjærlighet oppsto umiddelbart mellom dem. Etter kun ett år sluttet min mor og reiste utenlands, angivelig for å kjøpe utstyr til hjemmet de skulle stifte. Min far ble der ett år til. Jeg finner papirer på at han allerede etter få måneder ved skolen søkte seg bort. Først ett år etter at min mor sluttet, fikk han seg en annen jobb som skolestyrer ved en barneskole.

Rart at de aldri snakket om denne tiden, noensinne. Nå begynner jeg å forstå hvorfor.

På 1960- tallet ble det avdekket at det hadde foregått fysisk og psykiske avstraffelser der gjennom år. Ja til og med seksuelt misbruk av guttene som bodde der. Rapporten omhandlet årene 1954 til 1961, altså etter at mine foreldre forlot skolen, men det er ingen grunn til å tro at ikke overgrepene fant sted i tidligere år også.

Guttene ble slått, snakket nedlatende til, og noen ble også seksuelt misbrukt både av ansatte og av hverandre. De opplevde å kunne bli satt i «skammerommet», som var en kjeller der de måtte sitte innestengt alene uten mat og drikke i opptil et døgn, kanskje mer, der det også hendte at voksne forgrep seg på dem.

Barna ble holdt innelåst både på dag- og nattetid.

De som ble holdt innelåst på dagtid, var elever som etter lærere eller bestyrers ”bedømmelse”, hadde begått ulike ”ulovlige handlinger», eksempelvis som å nekte å spise opp den maten de fikk.

På nattetid var samtlige elever låst inne på soverommene sine. Barna måtte da tisse i sinkbøtter.

De større guttene kunne bruke de små guttene til «beskyttere». En liten gutt kunne ha en stor gutt som beskyttet ham mot juling, mot visse gjenytelser. «Da lå jeg gjerne om natten og engstet meg for at tiden var kommet for at vedkommende måtte ha sin utløsning,» forteller en av dem.

Det var en oppvekst preget av frykt. Guttehjemmet lå avsides til, og guttene fikk sjelden lov til å bevege seg utenfor hjemmets eiendom. Der var det guttenes egne lover som gjaldt, og de var få episoder der de ansatte grep inn.

En tidligere barnehjemsgutt sier:

«Men du ble jo herdet i det miljøet ganske kjapt. Hvis du viste deg litt tøff og sterk, så fikk du fortere fred og fant plassen din fortere.»

Mange av disse barna har fått ødelagt livene sine for alltid. Kun noen få har klart seg rimelig godt. Jeg spør meg selv: «Hva er det vi gjør mot hverandre som medmennesker? Hvordan kan slikt skje?» Det skjedde den gang, men jeg er rimelig sikker på at det fortsatt skjer i det skjulte mot altfor mange barn i dag også.

Hjemmet var drevet av en kristen stiftelse, med formålsparagraf å være «et godt kristelig hjem for fattige foreldreløse».

Her er hvordan ledelsen så på behandlingen av guttene:

«Hvad Gutternes behandling angaar, da har Kjærligheden været dens ledende Princip.»

Jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvorfor foreldrene mine ikke sa fra. Hvorfor de stilltiende så på overgrepene mot barna og bare søkte seg bort uten et ord. Ville de ikke bli trodd? Var de redd for fremtiden, og mulighetene, om de sa fra om forholdene til å skaffe seg en annen jobb? Hadde de ikke lagt merke til det som foregikk? Det tror jeg ikke på. I alle fall den fysiske avstraffelsen var så vanlig og opp i dagen at alle sikkert visste om den og sågar deltok i den.

Jeg er den eldste i en søskenflokk på tre, og er to og fem år eldre enn brødrene mine. Min far behandlet meg temmelig streng de første leveårene, med fysikk avstraffelse når jeg ikke var lydig. Husker godt at jeg ble stengt inne i et kott når jeg hadde vært ulydig. Søsknene mine opplevde ikke noe av dette.

I ettertid tenker jeg at min far var preget av straffemetodene som ble brukt på barnehjemmet og trodde at det var nødvendig for at jeg skulle oppføre meg. Heldigvis lærte han, og sluttet med slike metoder. Senere var han den mest varme og positive far en kan tenke seg.

Jeg arbeidet en tid (1980- tallet) som leder på en institusjon for mennesker med ulike store handicap. Da jeg kom dit, delte beboerne små rom og de fikk ikke velge klærne sine selv. Skillet mellom ansatt og beboer var stort. Aktivitet, opplæring og sysselsetting var mangelfull. Bemanningen var marginal, og beboerne ble overlatt mye til seg selv. Det førte til den sterkeste rett. Hakkeloven var daglig kost. Selv maten de spiste ble strengt porsjonert ut.

Institusjonen var adskilt fra resten av omgivelsene, og bygdefolket deltok lite i det indre livet sammen med beboerne. Beboerne ble sett på som annerledes og rare. Noen mente til og med at de var farlige. Jeg kunne ha fortalt mange nedverdigende historier fra den tiden, men jeg lar det være.

Det som forbauset meg, var at omgivelsene aksepterte forholdene. Ikke minst forbauser det meg at de som arbeidet der, ja selv de med høy utdanning som møtte beboerne hver dag, aksepterte situasjonen og mente den var slik den skulle være.

Denne institusjonen hadde også en kristen formålsparagraf, og ble drevet av en kirkelig stiftelse. Nestekjærlighet var det bærende prinsippet.

Jeg klarte sammen med noen få støttespillere å endre forholdene. Vi måtte tåle  beskyldninger, latterliggjøring og mye motstand, særlig fra interne krefter. I dag fremstår stedet som godt og menneskeverdig. Personlig måtte jeg betale en drøy pris for å oppnå det jeg hadde satt meg fore. Jeg mistet jobben min. Men jeg vant saken!!!

Ordene til Arnulf Øverland i «Du må ikke sove», treffer meg og får meg til å reflektere:

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

Hvorfor er vi så feige som mennesker? Hvorfor går vi forbi og ikke gjør noe med uretten vi ser blir utøvd mot andre?

Og ikke minst, hvorfor klarer vi ikke å se at alle har rett på den samme verdigheten og det samme livsgrunnlaget? Fordi om menneskene vi skal hjelpe tilhører en marginal gruppe, har de de samme behovene og menneskelige kvalitetene som alle oss andre, såkalt «normale».

Se bare på hvordan tatere, sigøynere og jøder har blitt behandlet opp gjennom historien. De har blitt tillagt egenskaper og hensikter som ikke har rot i virkeligheten. «Når de oppfører seg slik, fortjener de ikke bedre», er omkvedet så altfor ofte. Ja, selv i dag.

FN har vedtatt ett sett med menneskerettigheter. Den første artikkelen, danner grunnlaget for det menneskesyn og menneskeverd som FN søker å leve opp til:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

En mor som fikk en funksjonshemmet unge sier det slik:

«Jeg opplevde plutselig at samfunnet tok forbehold når det var snakk om «et samfunn for alle»

Den samme opplevelsen har jeg hatt med min rusavhengige sønn. Han valgte å ta sitt eget liv for 4 år siden. Han følte seg utstøtt og lite forstått av et hjelpeapparat som skulle ha støttet han.

Jeg sier ikke dette som en ansvarsfraskrivelse. Vi har alle ansvar for eget liv. Å opptre som offer tjener ingen. Likefullt er den menneskelige psyke slik at når vi er på det aller mest sårbare, trenger vi støtte og oppmuntring fra andre. Ikke en morask pekefinger eller straffemetoder.

«Det handler om å bli sett og verdsatt som den jeg er, akkurat der jeg er. Ikke slik andre mener at jeg burde ha vært.»

Et viktig ord når vi skal beskrive menneskelige utfordringer, mål, integritet og fallgruver er «verdighet». Hva er det egentlige innholdet og budskapet i ordet?

Dersom vi spør mannen i gata om hva verdighet betyr, får vi, avhengig av livssituasjon, ulike svar.

Mange knytter verdighet til livskvalitet. Det være seg arbeid, karriere, hus, båt, fjellturer, ulike TV sendinger, god mat, familie, venner, helse, ferie og fravær av krenkelser eller smerte.

De fleste er enige om at et menneskenes verdighet er ukrenkelig. Det er noe vi er født med, og ikke kan fratas. Andre peker på situasjoner hvor verdigheten er mer enn krenket: Krig, katastrofer, terror, sult, nød, maktmisbruk, sykdom, omsorgssvikt eller fravær av fundamentale menneskerettigheter.

FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld uttrykte det slik:

«Den eneste verdighet som er uerstattelig, er den som ikke kan ødelegges av andres likegyldighet».

For de fleste mennesker er egen og andres verdighet usynlig. Det er først når livet blir marginalisert, når våre eller våre nærmestes basale forventninger ikke lenger er oppnåelige, at spørsmålene vedrørende verdighet møter oss. Da oppstår spørsmål som, hva betyr: Håp? Frihet til å velge? Helse? Avmakt? Meningen med livet? Ensomhet? Sorg?

«Verdighet består i friheten til å kunne velge».
Forfatter Max Frisch

Verdighet er et ord som kan vekke ulike assosiasjoner. http://www.globaldignity.org formulerer noen verdighetsprinsipper som kan være et godt utganspunkt. Prinsippene er ikke en definisjon av begrepet verdighet, men et utgangspunkt for refleksjon og samtale om hva verdighet betyr for hver enkelt av oss – og hvordan vi kan omsette dette i konkrete valg og handlinger.

  • Ethvert menneske har rett til å leve et verdig liv.
  • Et verdig liv innebærer en mulighet til å oppfylle sitt potensial, som er basert på å ha et menneskelig nivå av helsetjenester, utdanning, inntekt og sikkerhet.
  • Verdighet er å ha frihet til å ta avgjørelser på eget liv og å bli møtt med respekt for denne retten.
  • Verdighet bør være den grunnleggende føringen for alle handlinger.
  • Til syvende og sist, er vår egen verdighet i gjensidig avhengighetsforhold til andres verdighet.

Filosofen Immanuel Kant definisjon på verdighet:

«Det som har en pris, kan erstattes med noe tilsvarende. Det som er hevet over enhver pris, har sin verdighet».

Hovedbegrunnelsen for å forsvare verdighet er at det er en verdi i seg selv. Vi trenger verdighet for å leve et godt liv og er noe for både hode og hjerte.

Menneskerettighetserklæringen gir anvisning på mange grunnleggende verdier.

Alle mennesker kan bli født til hvilken som helst posisjon i samfunnet. Hvilken som helst ulykke vi blir rammet av, kan hvem som helst bli utsatt for. Etisk sett er verdighet knyttet opp mot livets skjørhet og evnen til å identifisere oss med og respektere andre menneskers lodd i livet. Verdighet er basert på en forståelse av at forholdet like gjerne kan være motsatt: at jeg kan være i din situasjon, og du i min.

Alt ender opp med vår egen bevissthet rundt verdigrunnlaget som styrer livene våre. Vi har alle et verdigrunnlag inne i oss som forteller oss hva som er riktig og galt. Et annet navn  er sosial samvittighet.

«Hver og en av oss mottar og formidler en arv. Arven er kanskje ikke en opphopning av jordiske eiendeler eller erverved rikdom, men om vi innser det eller ikke, vil våre valg, ord, handlinger og verdier påvirke noen, og forme arven vi gir videre.»
Ben Hardesty

Verdier er noe vi hovedsakelig får gjennom sosialiseringsprosessen i oppveksten fra omgivelsene rundt oss. Verdier er noe vi alle har, selv om verdigrunnlaget, det hver enkelt oppfatter som riktig og galt, kan variere enormt.

Det er vanskelig å prate om verdiene våre. De bare er der. Det er også vanskelig å sette navn på dem, ettersom de har ulik betydning og tvetydighet i ulike kulturer. De utvikler seg også over tid.

«Her er de verdiene som jeg står for: ærlighet, likeverd, vennlighet, medfølelse, behandle mennesker på den måten jeg ønsker å bli behandlet og hjelpe de trengende. For meg, er det gode og tradisjonelle verdier.»
Ellen DeGeneres

Det er kun hver enkelt av oss som kan komme i kontakt med vårt eget verdigrunnlag og avgjøre hva som er rett for oss. Selv om verdier er noe vi alle har, er de individuelle for hver enkelt.

Det viktige er å avsetter tid til å jobbe med vår indre verden, arbeide med egenutvikling og det vi står for som mennesker.

Verden hadde blitt et bedre sted om William Ralph Inge sine ord ble virkelige:

«Målet med utdanningen er kunnskapen ikke fra fakta, men fra verdier.»

Jeg tror at vi ofte glemmer å ta oss tid til indre refleksjon. Derfor er vi ikke bevisst verken verdier eller verdigrunnlag. Langt mindre hva menneskerettigheter og verdighet betyr for den enkelte.

Akkurat som bilen min går mer jevnt og krever mindre energi når jeg har fulgt opp alle servicene, handler jeg best når tankene, følelsene, målene og verdiene mine er meg bevisst og i balanse. Det vises i hvordan jeg lever livet mitt, fordi det representerer verdiene, troen, og ikke minst drømmene mine. Når alt dette er klart for meg, blir handling enklere og ikke så skremmende. Nettopp fordi jeg handler fra en indre overbevisning og ikke fra det andre forteller meg er rett.

Bitter erfaring har lært oss hvor viktige verdiene våre er, og hvor viktig det er å være oss dem bevisst. Mye urett ville vært unngått om vi bare visste og forsto hva vi gjør med hverandre gjennom ubevisste tanker og deretter ubevisste eller bevisste handlinger ut fra feil grunnlag.

«Innenfor et system som benekter eksistensen av grunnleggende menneskerettigheter, har frykt en tendens til å være innholdet i dagen. Frykt for fengsling, frykt for tortur, frykt for døden, frykt for å miste venner, familie, eiendom eller midler til livsopphold, frykt for fattigdom, frykt for isolasjon, frykt for å mislykkes.

Den mest snikende form for frykt er den som tilsynelatende er sunn fornuft eller visdom, men fordømmes som tåpelig, uvørent, ubetydelig, eller får de små, ​​daglige heltegjerningene som bidrar til å bevare menneskets selvrespekt og iboende verdighet til å oppleves som fåfengt.

Det er ikke lett for et folk som lever under frykt, styrt med jernhånd til å forstå at de har en rett til å frigjøre seg fra den enerverende påvirkningen av frykt.

Men selv under det mest knusende statsmaskineriet, stiger motet opp igjen og igjen, for frykt er ikke den naturlige tilstanden til siviliserte mennesker.»
Aung San Suu Kyi

Dette sa Aung San Suu Kyi for mange år siden, da hun satt i husarrest. I dag klarer hun ikke å leve opp til det. Vi kan spørre oss hvorfor? Er overmakten for stor?

Da blir det ikke vanskelig forstå at så få mennesker er klar over hva de gjør mot andre når de snur seg bort og tar avstand fra, eller aksepterer det bestående som det er. Overmakten kjennes for stor.

Jeg forstår at foreldrene mine valgte å tie, fordi det kjente på avmakten mot et gammelt, etablert system. De var redde for konsekvensene, for fremtiden de ønsket å skape sammen. Kanskje det var derfor de tidde om barnehjemsbarna, fordi de kjente seg maktesløse.

De var ikke nok bevisst verdigrunnlaget sitt og forpliktelsen de hadde innebygd som mennesker med integritet.

Resultatet blir da som regel unnvikelse og ansvarsfraskrivelse. De fulgte frykten og ikke kjærligheten.

«Før du forteller livet ditt hvilke sannheter og verdier du har bestemt deg for å leve opp til, la livet ditt fortelle deg hvilke sannheter du legemliggjør, hvilke verdier du representerer.»
Parker Palmer

Er det ikke det som skjedde på institusjonen jeg arbeidet på, og med moren som hadde et funksjonshemmet barn? De funksjonshemmede blir sett på som annerledes, og dermed ikke inkludert i vårt tenke- og verdi sett. Med skolering og opplysning, er jeg sikker på at de fleste av oss forstår sammenhengen og ser at de mest sårbare av oss trenger mer oppmerksomhet og støtte enn noen andre. Heldigvis er dette prinsippet mer og mer akseptert i dagens samfunn, selv om vi ofte opplever feilgrep og feil prioriteringer fra enkeltpersoner og samfunnet generelt.

Alle som er annerledes enn de fleste, kan oppleve å bli stigmatisert og plassert som mindreverdige. Eller det blir sagt at de har seg selv å takke fordi de handler slik og slik. Ofte handler de nettopp slik og slik, fordi de har blitt skjøvet bort fra menneskelig varme og kontakt. Det blir en vond sirkel med en selvoppfyllende profeti.

«Å leve på en måte som gjenspeiler ens verdier handler ikke bare om hva du gjør, det handler også om hvordan du gjør ting på.»
Deborah Day

Med andre ord handler det om hjertelaget vårt. Vår evne til å sette oss i andres sted og handle empatisk.

«Alle barn skulle læres opp til å betingelsesløst å godta, godkjenne, beundre, sette pris på, tilgi, gi tillit, og til slutt, elske sin egen person.»
Asa Don Brown

Min oppfordring til oss alle i dag:

Tenk over situasjonen til menneskene du møter. Ikke vær redd for å si fra når du opplever urettferdighet eller overgrep mot noen. Vi har alle et ansvar for helheten og hverandre.

Hvor glad er vi ikke når andre ser oss og står opp for våre rettigheter. For meg betyr det mye. Jeg er takknemlig  for menneskene som har sagt fra og støttet meg i de tilfellene da jeg trengte støtte og var på mitt mest sårbare. Det varmer å kjenne støtten fra andre når verden ellers er imot meg.

Neste gang er det kanskje du som trenger en slik støtte fra meg.

«Gjør mot din neste, det du vil at andre skal gjøre mot deg.»
Bibelen

Da skaper vi:

Et inkluderende felleskap, med utvikling og rom for alle uansett bakgrunn, basert på likeverd og omsorg for hverandre.»

For meg er dette et godt verdigrunnlag og rettesnor for livet jeg ønsker  å leve.

Her er link til bloggen jeg skrev dagen etter:

https://synnasverden.net/2017/11/12/det-uoppgjorte/

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden