«Nøkkelen til en åndelig prosess er tankene dine. Du må være villig til å overgi deg til en høyere kraft.

Det er en reise innover som gir deg tro på deg selv. Når du vet hvem du er fra innsiden og ut, når du gjør hva du føler er riktig for deg, når dine tanker fører deg til handlinger som tjener andre så vel som at du kjenner deg bra, da har du støtt på åndelighet.»
Lyanla Vanzant

Denne bloggen skrev jeg for lenge, lenge siden. Den er fortsatt aktuell. Det handler om å ha tro på at det umulige alltid er mulig. Livet er magisk og fullt av muligheter for den som våger …..

Jeg har oppdaget at livet aldri slår meg ned. Det gir meg isteden mange muligheter til å vurdere stillingen eller ståstedet mitt. Hva jeg er fundert på, hva jeg står for, hvordan jeg står i meg selv og for meg selv. Jeg kan velge å reise meg og gå styrket videre inn i et nytt, vakkert og spennende liv. Ikke ufarlig eller uten utfordringer, men rikt på alt som er godt og utviklende, et Soria Moria av nye magiske eventyr. Det er opp til meg, og meg alene.

Når jeg står svakt, faller jeg som regel ned. Jeg snubler over feilslutninger og fantasier som jeg har skapt eller arvet. Jeg sklir på ubrukelige puslespillbrikker og min forvrengte følelse av selvtillit.  Jeg gjør alt jeg kan for å skjule sårbarheten og feiltrinnene mine. Poenget er at sårbarheten er skummel, og den føles virkelig farlig. Uansett er den  ikke på langt nær så farlig, eller skummel som å leve utenfor meg selv og ikke våge å gå innenfor og finne ut hvem jeg egentlig er.

Like fullt er det det jeg har gjort i mange år, og trodd at det var slik det skulle være. Jeg så meg bakover, og drømte om fremtiden og glemte å leve her og nå.

På det jevne på det jevne, ikke i det himmelblå …..

Jeg visste ikke at hver dag kunne fylles med magi og alle regnbuens farger. Drømmer var drømmer, men ikke for meg.

«Fortiden har ingen fremtid, men det har du.»
Byrd Baggett

«Glem fortiden.  Snakk om i morgen. Gjør i dag til din beste dag.» Det er råd som jeg  og sikkert du har hørt ofte. Jeg fulgte det ikke, før …..

Jeg oppdaget hva livet gjorde for meg når jeg møtte motgang og vanskelige tider. Det hadde omsorg for meg, og ønsket at jeg skulle gå inn i kjernen av meg selv. Der ville jeg finne mot, og kraft til å finne svarene jeg trengte for å reise meg, og gå videre, styrket, og frimodig, full av kraft og visdom.  Alt dette som jeg kunne benytte for å bygge en bedre og varmere verden.

» Jeg tror universet er laget for å tvinge oss til å helbrede våre barndoms sår, fordi våre barndoms sår og vår barndoms offerhistorie holder oss sovende. Alt i våre liv er beregnet til å lede oss til situasjoner som re-utløser barndommens sår inntil vi endelig komme til stedet hvor vi bare er nødt til å gi slipp på det. Vi må skifte det ut. Og i det, våkner vi opp til sannheten om hvem vi er. Jeg tror at vi blir dratt mot relasjoner som vil føre oss til å gjøre det.»
Tony Litster

Jeg er enig i at all vår frykt, tvil og usikkerhet er utløst av livet og våre relasjoner for å  få oss til å vokse, til å bli hele. Som til slutt vekker oss til frihet og en indre makt som bare blir vår når vi slipper løgnene som holder oss som gisler, og omfavner sannheten om hvem vi er.

For meg har denne prosessen tatt lang tid. Først for få år tilbake, tok jeg et aktivt valg om å finne frem til hvem jeg var, og hva jeg trengte for å bli den jeg visste at jeg ville og kunne være.

«Hjertet har grunner som fornuften ikke kan vite.»
Blaise Pascal

Det er her han som jeg kjenner, men likevel ikke kjenner kommer inn i bildet, mitt reisefølge. Det har vært en relasjon utover alt annet jeg kan sette ord på. Den er altomfattende, men samtidig ingenting. Den gir nærhet, men samtidig avstand. For å oppleve relasjonen nærmere og mer virkelig, trengte jeg å utvikle meg for å kunne kommunisere på et annet plan.

Den vanlige menneskelige kommunikasjonsformen førte ikke frem, og jeg kom til kort gang på gang. Jeg ville så gjerne kjenne, og forstå og gi av mitt beste selv, og dele  …. nærhet og varme. Ingenting kommer til en lukket hånd.

Jeg forsto at mitt reisefølge også trengte den samme nærheten og varmen. Og at jeg måtte finne måter å dele det jeg  oppdaget av visdom og glede.

Gjennom alt jeg opplevde, alt jeg prøvde og feilet, heiet han meg fremover. Han fikk meg, i kraft av den han var, til å strekke meg stadig lenger for å bli den jeg drømte om å være. Han ga meg tro på meg selv, og et ønske om å dele det beste i meg med han og andre.

Slik oppsto bloggen min og min glede ved å ta bilder for å dele, og gjennom dette vise hvem jeg er. Samtidig fant jeg mer og mer inn til meg selv. Ordene og bildene viste meg veien. Jeg trengte også å finne måter å kommunisere på, uten ord på et dypere plan.  Mitt behov for å utvikle intuisjonen min var påtrengende.

Dermed var min forvandling for å bli mitt beste selv i gang. Jeg leste, mediterte, var alene i naturen og gjorde alt jeg kunne for å finne frem til den ekte hele meg. Reisen var begynt.

Det er en makt i stillheten som gir energi til mitt indre, både hjertet og hjernen. Stillhet er en kunst, et verktøy til å bli klok av. Når jeg perfeksjonerte kunsten av stillhet, fikk jeg uendelige rikdommer tilbake. Jeg fant dem i meg selv, i stillheten.

Jeg oppdaget at empati , medfølelse og kjærlighet er det viktigste jeg kan formidle.

Noen ganger til tross for min beste innsats fikk jeg ikke noe til. Det var som om jeg vandret gjennom en øde ørken, utmattet, angstfull og med ingen steder å gjemme meg. Hvordan kunne jeg makte å gå videre?

Helt til jeg oppdaget at det var i dette landskapet, som syntes så håpløst og ufruktbart, at det skjultes uendelige kilder av livgivende kraft. De fantes rett under den golde overflaten. Jeg trengte bare å ha tro på at jeg evnet å finne frem, og mot og tro til ikke å gi opp. Jeg trengte å stilne stormene i mitt indre som gjorde letingen vanskelig og sikten dårlig.

Jeg oppdaget at jeg måtte være tro mot mine egne følelser. Hva andre mente om meg og reisen min betydde ikke noe.

«Ingenting binder deg unntatt dine tanker. Ingenting begrenser deg, unntatt din frykt. Ingenting styrer deg, unntatt din tro.»
Marianne Williamson

I dag har jeg funnet inn til en ny indre ro. Stormen er stort sett stilnet, og jeg kan hente frem det livgivende vannet som finnes  under steinene i landskapet som opplevdes så kalt og ugjestfritt. Nå er det blitt min beste venn og viser meg skattene som før var skjult av støvet som virvlet rundt meg.

Fortsatt strever jeg med å finne inn til min følgesvenn. Han er  i nærheten, men gjemmer seg bort bak en maske av tilbaketrukkenhet som egentlig bunner i frykt, en følelse av å ikke være verdig …. Like fullt sanser jeg kraften og ømheten bak de forsiktige, men varme energiene som omgir han.

På ny er han kraften som fører meg fremover. Det er mitt behov for å komme nærmere og kjenne mitt virkelige reisefølge bak alle stengslene.

Jeg vet at han har gått seg vill i sin ørken for lenge siden.

Jeg ba om å få vite og fikk følgende svar:

Jeg så et vakkert bilde. Det var en lysning i skogen og en vei som gikk gjennom landskapet. Jeg la merke til tømmerstokker som dannet en hindring bakerst i bildet. Jeg så at det var søledammer i veien som solen speilet seg i. Bildet var kjent, men jeg klarte ikke helt å plassere det.

Så, så jeg at jeg fikk bildet på mail. Jeg fikk det en kveld, bare bildet og uten underskrift fra den som sendte det. Jeg fornemmet at den som sendte det ønsket å skrive mye i tillegg, men klarte ikke. Angsten skyllet inn over meg og jeg gispet etter luft og et fast holdepunkt. Først tok jeg det som min egen angst for å ha blitt avvist, for at reisefølget mitt hadde forlatt meg.

Jeg forsto ikke, og ba om mer forklaring. Den kom ved et nærbilde av veien. Den var fylt av en stor søledam, og dermed vanskelig å gå på uten å bli tilsølt. Langt borte skimtet jeg solen som  trenge seg forsiktig gjennom skyer og tåkedis. Den klarte med sine sterke stråler å legge et svakt, men vakkert lys som en speiling i den grumsete gjørma. Dette bildet så jeg om igjen og om igjen.

Det gikk opp for meg at mailen med det vakre bildet ikke var en avvisning, men en utstrakt hånd. Et vakkert bilde om gode ønsker og håp. Nærbildet beskrev hvordan den som sendte det hadde det. Det var denne smerten jeg så sterkt fornemmet,  og som lot meg forstå hvor vanskelig mitt reisefølge syntes det er å vise meg tankene og  drømmene sine. Det svake skinnet fra sola som så vidt viste seg gjennom skyene og disen, vitnet om håp og uoppfylte drømmer.

Jeg ville så gjerne vite mer og ba om det. Da kom et vakkert skogs-landskap til syne under meg. Jeg svevde høyt som en ørn på sterke vinger over jorden. Innsjøer omkranset av frodig skog dekket synsfeltet mitt. Solen med sine livgivende stråler lyste opp alt på sin vei.

Jeg kunne se hvordan den forgyllet tretoppene som rent gull, til tross for at alt jeg så var i sort hvitt. Det var så vakkert og fredfylt. Bildet ga meg en stor indre ro som fylte hver fiber i kroppen min.  Det fortalte meg at reisen mot helhet var begynt og at drømmene som både jeg og reisefølget mitt så sterkt bar på, ville bli virkelig om enn ikke enda.

Hvorfor så jeg et skogs-landskap. For meg hadde det vært mer naturlig med fjell eller hav. Så forsto jeg. De store nordiske skogene er fulle av livgivende kraft gjennom sine rike lager av det livsnødvendige karbonet. Bildet visste at under alle lagene vi bærer med oss av sorg, savn og frykt finnes alt som et godt og rikt liv trenger. Det var derfor jeg så et landskap med vann, skog og lys.

Hva mer har jeg sett i min søken etter svar?

Jeg befant meg utenfor hjemmet mitt. Inne hadde noen brutt seg inn og overtatt det som jeg kjente som mitt. De skremte meg og jeg la på sprang bort fra inntrengerne. Jeg løp på en stor åker med et elveleie dypt under meg på den ene siden. Jeg tenkte at jeg ville prøve å finne veien over elven for å komme lengst mulig bort fra de som hadde inntatt hjemmet mitt.

Jeg kunne ha ringt etter hjelp, men noe holdt meg tilbake. I stedet klatret jeg ned over den bratte skråningen mot elven. Det var vanskelig og jeg forserte en avsats med jord, grus, og gamle forvridde trær og røtter. Og under bare avgrunnen.  Så kom jeg ned på fjellet og steinene som omkranset elvebunnen. Der ble jeg sittende fast. Ikke kom jeg meg opp, og ikke klarte jeg å klatre helt ned til elven. Den skremte meg med sine frådene vannmasser.

Kunne jeg ringe å be om hjelp nå? Det var vanskelig ,og ydmykende og noe inne i meg holdt meg tilbake fra å forsøke. Slik ble jeg sittende fast, og kom meg verken opp, eller ned i min ubesluttsomhet og frykt for det jeg da ville måtte møte.

Det var mitt reisefølge sine sko jeg befant meg i da jeg flyktet fra huset. Opplevelsen av å være forvist og en fremmed i eget hjem, i eget indre, opplevdes angstfylt og ubarmhjertig. Avgrunnen var nær, men også redningen. Valget er alltid vårt, om vi vil forbli på fjellhyllen og kanskje finne en vei opp alene, eller om vi vil be om hjelp, og bli dratt opp og ut i lyset igjen.

Hjelpen finnes i kraft av å grave dypere inn i alt som bor inne i oss. Svarene og løsningen finnes der. Det er som å finne frem til et telefonnummer og taste det for at hjelpen skal komme. Vi må selv velge å taste det riktige nummeret inn i eget indre. Andre kan kun støtte og oppmuntre. De kan lyse opp veien vår, slik at vi ikke mister retningen.

Uten mitt reisefølge, som har gått ved siden av meg og støttet meg, er jeg redd for at jeg ville ha gitt opp, at jeg ville ha  forblitt på min lille fjellhylle. Vi trenger alle noe som motiverer og drar oss videre mot en verden som er fylt av det vi ønsker oss mest av alt.

Jeg har funnet min motivator og reisefølge. Jeg vet at vi sammen har satt ut på en reise for å bli renset, og klare for et nytt og magisk liv.

Hvordan vet jeg ikke. Reisen har startet, og livet kjennes fullt av magi og håp for fremtiden. Jeg gleder meg, og vet at reisen blir krevende og utfordrende. Å grave dypt i  eget indre, krever at hindringer som et sterkt ego, frykt og liten tro på egne evner må forseres.

Det jeg har sett styrker meg i troen på at alt er mulig, at vi vil finne frem til reisens mål.  Vår indre kraft, men også vår sårbarhet, smerten og sårene vi bærer med oss, leder oss fremover.

Vi vil finne frem til foten av regnbuen. Der kan vi fremsi våre ønsker og de vil gå i oppfyllelse.

PS.

Jeg så også en vakker strand. For meg er det symbolet for fred og innhenting av kraft. Finn din kilde, som gir deg mot til å finne frem til ditt innerste indre. Til sorgen og savnet du bærer på. La det alt sammen bli vasket og renset i lyset du lar skinne på det. Eller som når den store  bølgen fra havets uendelighet slår inn over land, og tar med seg alt som ikke er fast, tilbake til det dypeste dype, og aldri vil bli funnet igjen.

Nattens tårer
«Det er et skrik
det skjer om natten
som ikke kommer
mens lyset er med oss.
Det er ting som ikke kan
bli unngått
når solen går ned.
Små nattdyr
med skarpe hvite tenner
som stille gnager på kantene av
magen og hjertet
når mørket senker seg
og tomrommet inni
blir større.

Det kan splitte deg åpen.

Og beinet
i midten av brystet
smerter
som et sprukket ønske bein
fra kalkunbryst.

Og hvis vi er sterke nok
til å være svake nok
får vi et sår
som aldri leges.

Det er en gave
som holder hjertet åpent.»

Oriah Mountain Dreamer 1995

Besøk siden min på FB , Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/