“Jorden har musikk for dem som lytter
George Santayana

Jeg har alltid vært glad i å gå på tur. Naturen har vært et fristed der jeg kan komme bort fra vanskelige valg og tøffe livssituasjoner. Naturen har hjulpet meg til å slappe av og finne frem til gleden som så ofte var fraværende i livet mitt.

Når jeg kommer ut i naturen, finner jeg igjen den indre roen, og ofte ser jeg livet mitt i et annet og lysere perspektiv. Faktisk kommer løsninger på tøffe problemstillinger ikke sjelden til meg mens jeg vandret rundt, som oftest alene.

Ofte fylles jeg med slik glede at jeg må løfte armene over hodet og juble det rene indianerhylet ut over jorden. Det er som regel de minste små, men uventede opplevelsene som gir slik glede. Det kan være et ekorn som løper opp og ned på en trestamme, travelt opptatt med å samle mat til vinterens strabaser. Eller en hakkespett som hakker etter innsekter på trestammen. En merkelig skyformasjon eller et tre som ser ut som, jeg vet ikke hva ….

Jeg trives i mitt eget selskap, og å være alene i naturen er intet unntak for meg.

Å gå sammen med andre er en helt annen opplevelse. Da blir felleskap og samstemthet det som får fokus.  Jeg kan heller ikke benekte at å oppleve naturen sammen med et annet menneske gir opplevelsene ekstra tyngde. Opplevelsene blir om mulig enda større. Vel å merke om vi klarer å finne fram til noe som binder oss sammen.

Det handler selvsagt om målet for turen. Ønsker den jeg går sammen med å presse seg maksimalt, og jeg ønsker en rolig rusletur eller omvendt, blir opplevelsen ofte ødelagt dersom vi ikke klarer å tilpasse oss, og sette forventningene og opplevelsene inn i en ramme som passer det vi  har tenkt oss på forhånd.

Noen er mer opptatt av målet for turen enn de små og store opplevelsene langs veien. Atter andre har fokuset på det som skal inntas mens vi raster. Variantene er uendelige, akkurat som vi er forskjellige som mennesker. Ulike livssituasjoner skaper ulik forventning til det vi trenger og ønsker oss som resultat fra turen.

Jeg har gått mange turer sammen med andre. De fleste av disse har gitt oss felles gode opplevelser og minner for livet.

Noen få har skapt negative følelser fordi  vi ikke var samstemte nok i behov og ofte evner. Glemmer aldri en tur til Ulriken i min ungdom. Det er et fjell i Bergen Jeg gikk sammen med en veldig sprek kar som nærmest løp opp til toppen. Jeg ville helst ha pauser, og ta det med ro og nyte utsikten. Feilen var at jeg ikke formidlet ønsket mitt.  Jeg hang på det beste jeg kunne. Det endte med at vi kom opp sammen, men jeg var totalt utslitt og maktet ikke resten av turen innover vidda. Hadde jeg sagt fra, kunne han ha tilpasset tempoet etter meg, eller gått alene opp i sitt raske tempo. Etterpå kunne vi sammen ha inntatt vidda og opplevd gleden som fellesskapet og og naturen bød oss.

Som i alt annet i livet handler det om å være klar, og uttrykke mine forventninger til turen på forhånd.

Det handler selvsagt også om å være forberedt for det jeg legger ut på. Glemmer ikke en liten søndagstur. Jeg var på besøk hos min bror som bodde  i Sogn. Tanken var å gå en liten rusletur rundt huset. Derfor gikk jeg i spasersko som hadde noen cm høye heler. Etter som vi kom lenger bort fra huset, og jeg oppdaget gleden av å være ute og den vakre naturen, ble jeg fristet til å gå lenger og lenger.

Vi forlot den asfalterte veien og beveget oss ut på stier og ulendt terreng. Vi endte på en topp høyt over huset i snø. Noen steder hadde jeg tatt av meg skoene og gått barbent, men i snøen måtte skoene være på. Hvordan endte det tror du? Turen ville jeg ikke ha vært foruten, men beina mine hadde så absolutt ikke godt av den. På veien ned måtte jeg gå baklengs, fordi jeg verket slik i leggene på grunn av de høye helene. Det var lettere å rygge, faktisk. Tenk om jeg hadde hatt skikkelige sko!

Det handler mye om å kjenne sine begrensninger. Jeg er ikke særlig god på ski, men å være sammen med familien på tur, en påskedag i fint vær kunne jeg selvsagt ikke gå glipp av. De andre tok heisen opp og brukte slalåmbakkene til en skikkelig fartsfylt tur ned igjen. Det var ikke noe for meg. Derfor gikk jeg opp, og tok heisen ned igjen. Slik kunne vi nyte utsikten og solen fra toppen sammen. Hvordan vi kom opp eller ned, hadde liten betydning. I alle fall for meg.

En av mine beste minner er en tur til Ustaoset sammen med gode venner. For en opplevelse å gå over åpne fjellvidder på ski i måneskinn og millioner av glitrende stjerner over oss. Fantastisk. Ord blir fattige når jeg forsøker å beskrive en slik opplevelse. Så jeg nøyer meg med å overlate opplevelsen til din egen fantasi ….

«Den tydeligste vei inn i universet er gjennom en skog villmark.»
John Muir

En gang gikk jeg meg vill. I flere timer vandret jeg rundt i skogen uten å finne veien tilbake. Jeg gikk og gikk, i ring tror jeg. Tåka ble tykkere og tykkere. Trærne så ut som skumle menn med vonde hensikter. Jeg var ikke direkte redd, men skal jeg være ærlig, var redselen ikke langt unna. Mørket kom også sigende og jeg så omtrent ikke noe foran meg. Redselen for mørket som jeg hadde som barn, truet med å ta over kontrollen. Jeg hadde lyst til å løpe. Bak hver stein og tre truet det et hodeløst troll som var ute etter skalpen min. Alt jeg hadde av viljestyrke og mot brukte jeg til å tvinge meg selv til å gi slipp på panikken og gå rolig.

Det var et farlig terreng og med sikten som var så dårlig, kunne jeg lett trå feil og falle utfor en skrent eller stup. Jeg skled og falt i myr og vanndammer. Selv om det var vår og ikke akkurat kaldt, kjente jeg at jeg ble mer og mer gjennomfrossen. Redselen gjorde at blodet forlot armer og bein og samlet seg rundt hjertet mitt for å forsvare det med sine siste krefter. Det endte som det måtte. Jeg skled ut i intet, mens jeg forgjeves prøvde å holde fast til greiner og alt jeg passerte på min ferd …

Da jeg våknet, lå jeg på en grønn moseflekk ganske øm og sår, men hel trodde jeg. Hvor lenge jeg hadde ligget der, har jeg ingen anelse om. Det kunne ha vært sekunder eller timer. Jeg ante ikke. Da jeg reiste meg, ville ikke den ene foten bære meg. Jeg fant ut i ettertid at den ikke var brukket, men sterkt forstuet. Hinkende på et bein fortsatte jeg videre. Ingen skulle få meg til å være lenger inne i dette helvetet enn nødvendig. Mørket var nå absolutt. Jeg gikk på måfå og endte opp med å støte på  veggen til et sommerfjøs. Det går ikke an å ha mer flaks. Alle redslene og kulden eksisterte ikke lenger. Alt var glemt i gleden av å ha funnet ly for natten.

«Ensomhet er greit, men du trenger noen å fortelle at ensomhet er greit til.»

Honore de Balzac

Neste dag var tåka borte og jeg kunne rolig rusle tilbake dit jeg kom fra. Om jeg tok skrekken? Nei. Det var ganske spennende sett fra et trygt sted, i etterkant. Livet skal da by på litt utfordringer. Slike hendelser kan skje i alle livets situasjoner, nesten ….. Jeg var selvsagt aldri egentlig i fare.

«Jord og himmel, skog og mark, innsjøer og elver, fjellet og havet, er gode skolemestere, og lærer noen av oss mer enn vi noen gang kan lære av bøker.»
John Lubbock

Når livet ikke er på min side, tar jeg ofte turen til havet eller sjøen. De rolige dønningene fra bøgene, og en og annen sjøfugls varselskrik, roer meg ned og gir meg tilbake troen på at livet ikke har gitt meg opp. Bølgene som kommer og går med sin monotone dur, og skyller over sanden som glinser våt mot meg et  lite, uendelig øyeblikk.  I det havet trekker seg tilbake, viser det stolt frem noen  av sine skatter som skjell, tang, sjøstjernes og mye mer, før det  igjen ruller innover den glinsende sanden og tar skattene sine med seg ut i dypet. Igjen og igjen ….

Særlig dager med skikkelig storm og ruskevær fasinerer meg. Da kryper jeg langs bakken så nær dønningene som jeg våger, og kjenner hvordan vinden og vannet fra hav og regn blander seg med tårene mine. Hva som er hva, vet ingen. Alt det vonde blir vasket bort, og forsvinner i bruset fra bølgene som glir mektige frem og tilbake foran meg.

Slike opplevelser gir meg håp og tro på en bedre fremtid.

Å ha med barnebarn på tur er en opplevelse i seg selv. Vi snakker om tusser og troll, og mye annet rart vi ser og oppdager. Særlig fasinerer det dem å se på alle trollene som har blitt til stein. De gikk ut når solen skinte, og måtte dermed bøte med livet for sin ulydighet overfor trollemors befaling om å holde seg inne i fjellet i sollys.

Vel hjemme igjen, kan de stolt fortelle om hvor mange troll de har sett.  Fra min barndom kan jeg huske at alle stabbesteinene langs veien var slike ulydige troll. Pinnebrød over bål er også populært. For ikke å snakke om å synge, «En støvel og en sko» mens vi går. Den som var barn igjen …

Eller da jeg var barn og ble med min onkel på fjellet. Vi overnattet på setra. Hvor moro var det ikke å sette «vonatrover» om kvelden i et fjellvann. Tidlig neste morgen  sto vi forventningsfulle opp for å se om vi hadde fått napp på stanga. Ofte hadde vi det. Da ble det steikt fjellørret til frokost. Så godt med selvfisket fisk. Ingen fisk kan måle seg med den vi fisker selv … Det vet du vel!

I en tid nå, har jeg alltid kamera med meg når jeg er ute i naturen. Det kjennes godt å oppdage gleden det gir meg, å vandre rundt på måfå på jakt etter et lite eller stort under.

Oppmerksomheten min fanger de ulike detaljene som jeg før ikke la merke til. Det være seg lys, sol, temperatur, skyer osv. i det uendelige.  Jeg finner stadig noe nytt og spennende mens jeg kryper langs bakken eller åler meg gjennom kratt og siv. Jeg klatrer i trær  og fjellsider. Den «gamle damen» blir som barn igjen. Årstidenes skiftning i farger og klarhet fasinerer meg med sine særegne uttrykk. Jeg ser frem til hver dag og muligheten den gir meg av slike gleder.

Begynner jeg å beskrive solnedganger eller soloppganger, fullmåne og den blå timen, vil jeg aldri bli ferdig. For ikke å snakke om isformasjoner om våren.

Jeg trodde ikke at jeg kunne utvikle evnene mine i retning av å se et godt motiv.

Nå vet jeg at jeg har tatt feil. Det handler om å utvikle det som gir glede. Stadig finner jeg nye muligheter og blir sikrere i hva som er lurt. Jeg er selvlært og vil helst være det.

Blir det å knipse i vei et fag, er jeg veldig redd for å miste gleden og friheten det er å være amatør og bare nyte gleden og opplevelsen. Selvsagt tar jeg imot råd, men jeg ønsker å være meg selv, ikke en kopi av en eller annen mester. Jeg hører andre briljere med blending og lukkeråpning? og jeg vet ikke hva. For meg betyr det pr. i dag ingen ting. Jeg nyter bare gleden. Gleden ved å komme hjem og utforske bildene mine, og så dele dem med andre. Det er for meg den aller største gleden.

«Alle trenger skjønnhet så vel som brød, steder å leke I og be i, der naturen kan helbrede og gi styrke til kropp og sjel.»
John Muir

I tillegg til naturopplevelsen får jeg mange tilleggsgoder. Stadig møter jeg andre som slår av en prat. Utrolig hvor mye informasjon og livsvisdom som kan utveksles mellom to fremmede i løpet av noen få minutter. Jeg har lært om dyrking av poteter, skogspleie, minnesmerker osv. gjennom slike samtaler. Og ikke minst får jeg frisk luft og mosjon. Jeg holder kroppen i form. Vondter og plager forsvinner mens blodtrykket går ned til ungpikenivå.  Sykdom holdes i sjakk og forbedrer seg. Herlig!

Og ikke minst virker det inn på humøret. Jeg kan være oppgitt og lei, og tenke at livet er grått og trist. Hodepinen truer med å invadere tankene mine, og jeg kan være faretruende nær å legge inn årene og gi meg over til …..  Og vips, etter en liten tur ut, er jeg igjen optimistisk og klar for hva det skal være. Herlig, igjen!

Mitt råd til deg er uten tvil. Det hjelper for alt. Ta deg en tur ut. Herlig, nok en gang!!!

«Himmelen er under våre føtter så vel som over hodene våre.»
Henry David Thoreau

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/