I egen kraft

«Som du tenker, reiser du,
og som du elsker, tiltrekker du.
Du er i dag hvor dine tanker har ført deg;
du vil være i morgen der
dine tanker tar deg.»
James Allen

Det er så spennende å være underveis. Hver dag oppdager jeg nye sider ved livet og meg selv. Lenge har jeg gått dit hjertet og intuisjonen min leder meg. Det har kjentes godt, og til tross for de mange merkelige og utradisjonelle veiene jeg har blitt ledet inn på, har jeg gått dem i trygg forvisning om at det er akkurat der jeg skal gå. Men, det er alltid et men ……

Jeg forstår at alt er lagt til rette for meg slik at ingenting skjer med meg, men skjer for meg. Det skjer for at jeg skal forstå, for at jeg skal vokse, for å inspirere meg, for at jeg skal våge å gå videre, og for at jeg skal finne frem til sannheten, min sannhet. Ofte er jeg redd og glemmer at jeg er ivaretatt, eller jeg kan ikke se hensikten, eller jeg blir distrahert, fortvilet og desillusjonert.

Det er da jeg ikke helt har våget å stå i egen kraft. Jeg har lent meg til andres trygge overbevisning for å være sikker på at jeg ikke tar feil, eller lever i en drømmeverden uten rot i virkeligheten. Disse støttespillerne har gitt meg mot til å gå videre til tross for manges skepsis, og faktisk noen ganger latter og hoderisting. «Hun er ikke riktig klok», tenker de. «Hun lever i sin egen fantasiverden. Det skal hun ha, fantasi har hun i alle fall,» og så ler de og snur ryggen til meg.

«Legg merke til det du ser, så vil det som er skjult for deg bli åpenbart.»
Nag Hammadi biblioteket

Slik kan jeg ikke ha det lenger. Jeg må klare å stå på egne ben, uten at jeg trenger få bekreftet av andre, at det jeg gjør er det som er riktig for meg. Så lenge jeg lener meg til andre, vil jeg ikke kunne vokse og utvikle meg videre på den veien jeg har tatt. Alt handler om tillit og tro. Troen min har vært sterk, men ikke sterkere enn at jeg har måttet bruke andre som krykker. Det betyr ikke at jeg ikke kan be om råd. Det betyr at jeg selv må stå for valgene mine, ut fra den kunnskapen jeg enten selv har, eller ut fra det jeg har blitt opplyst om gjennom andres medvirkning og råd, men mest av alt gjennom magefølelsen min. Det er ikke andre som skal beslutte for meg. Og ikke minst handler det om at jeg har tillit til mine egne valg.

Nå er tiden moden til å kaste krykkene. Tiden er inne for at jeg skal stole helt, og fullt på egen kraft, og det jeg ser og opplever som min sannhet.

Jeg vet at ingenting som skjer i livet mitt, kan ta meg bort fra der jeg er ment å gå. Min vei er det som skjer, og det som skjer er min vei. Det er ingen andre veier for meg. Så lenge jeg går med et åpent sinn, og stoler på at jeg er under ledelse av gode og kjærlige krefter er jeg trygg. Har jeg tillit til livet, vil livet vise meg tillit. Det som skjer er alltid til det beste for meg. Det viser meg sider ved meg som før har vært skjult. Det viser meg styrken min, evnene mine, empatien min og mye,  mye mer. Det lar meg øve på det som er vanskelig og gjør meg til mester på min egen vei. Herlig og godt å tenke på.

Alt som møter meg i livet, som latter, tåren, tider med stor sorg, opplevelser av store tap, smerte, forvirring, når jeg tror at jeg aldri vil klare det jeg har satt meg fore, selv overveldende kjærlighetssorg er en del av min egen utvikling.

Jeg forstår at når alt er som mørkest, er jeg mest ivaretatt. Det er ikke alltid like lett å se eller forstå. Våger jeg å stole på denne sannheten, kan alt storme rundt meg uten at jeg mister den indre tryggheten, fordi jeg vet…..  at jeg er der jeg trenger og skal være.

Livet kan ikke gå galt, for alt er livet, og livet er alt. Jeg trenger å forstår dette og kjenne det i hjertet mitt. Det er så dypt og enkelt, så enkelt som å puste, så naturlig som å se opp mot månen om natten og det  fyller meg med stille undring. Alt er vakrere enn jeg noensinne kunne forestille meg.

«Gode råd: Endre måten du ser på det som skjer og slapp av.
Neste gang du mister motet, og du ikke kan tåle å oppleve det du føler, kanskje du husker denne instruksjonen:
«Endre måten du ser på det som skjer og slapp av.»
I stedet for å skylde ubehaget vårt på ytre omstendigheter eller på vår egen svakhet, kan vi velge å bli værende  og lytte til vår erfaring, ikke avvise den, ikke gripe den, ikke kjøpe historiene som vi så nådeløst forteller oss selv.
Dette er uvurderlige råd som løser den egentlige årsaken til lidelse- din, min, og alle levende vesener.»
Pema Chodron

I dag morges da jeg våknet, så jeg i et lite glimt for mitt indre øye en fjelltopp badet i sol. Den raget stolt over et tett lag med skyer. Den mørke siluetten var skarpt avtegnet mot den klare blå himmelen. For meg ble det et tegn på at når jeg kommer meg gjennom hindringene og mørket nede i dalen, vil jeg få klarhet, og veien min blir opplyst og lett å ta. Jeg får lønn for strevet mitt når jeg kan stå på fjellets topp og nyte utsikten.

Tåken vil litt etter litt lette, og jeg vil forstå hvor jeg har gått, og hvorfor jeg tok akkurat den ruten opp. Underveis så jeg ikke mer enn noen meter foran meg, og jeg måtte stole på at jeg ble ledet  fremover. Noen ganger måtte jeg gå tilbake fordi det var hindringer i veien, men alltid ble jeg ledet fremover til tross for mange tilbakeslag. Disse tilbakeslagene var nødvendige for at jeg skulle komme meg trygt forbi farene som truet med å tilintetgjøre meg, eller lede meg vill.

Det er slik jeg føler meg akkurat nå. Jeg har våget å stole på min egen styrke og min egen indre viten. Jeg har ikke lenger bruk for en guide som holder meg i hånden. Gjennom å våge, har jeg fått kraft og evner til å stå alene uten krykker. Det kjennes godt, og jeg vet at den indre guiden min alltid er med meg om jeg er villig til å lytte til den. Jeg trenger ikke andre guider, eller en sensor som skal godkjenne mitt siste eller neste steg. Det kjennes som jeg har tatt eksamen og fått toppkarakter. Nå kan jeg nyte utsikten og glede meg til  veien vider mot nye topper. Jeg vet at jeg må ned i dalen igjen, og at det helt sikker vil komme mørke, og ugjennomtrengelige skoger og brusende elver som vil hindre meg. Uansett finnes det alltid en vei om jeg er villig til å se etter, og stole på at jeg aldri kan gå meg vill så lenge jeg følger hjertets stemme.

Før laget jeg meg et indre bilde om hvor jeg ønsket å gå, og så for meg målet som et indre mantra. Det trenger jeg ikke lenger. Jeg vet at jeg er på riktig vei så lenge jeg går i tillit til den indre guiden min, til kjærlighetskraften som finnes inne i meg. Jeg blir ledet dit jeg skal, og dit det er best for meg og min egen vekst. Da trenger jeg ikke gruble over hvor veien går. Jeg går ikke i egen kraft, men i kjærlighetskraften. Går jeg uten den, vil jeg ikke oppnå det som er best for meg. Jeg kan tilsynelatende lykkes, men ikke på en måte som gir indre fred.

Når jeg ber om å bli ledet, ber jeg ikke om noe bestemt, men jeg ber om at det som er best for meg, vil bli åpenbart og at jeg vil bli vist veien. Har jeg denne tilliten til livet, vet jeg at jeg vil bli ledet inn på veier som ikke bare er til mitt eget beste, men som sprer velsignelser rundt meg. Selvsagt er det mye jeg gjerne skulle oppnådd og hatt i livet mitt som jeg enda ikke har. Før gjorde jeg alt for å manifestere det inn i livet mitt. Nå gir jeg slipp på det, og stoler på at det vil komme til meg når tiden er moden, eller noe annet som tjener meg bedre, vil dukke opp på rett sted og til riktig tid. Det handler om tillit, og en tro på at alt er mulig fordi jeg blir styrt av gode og positive, kjærlige krefter. Det har gjort livet magisk, og jeg har kunnet senke skuldrene uten å prøve å presse frem et spesielt resultat.

«Gud gir oss bare tre svar: Ja, ikke ennå og; Nei jeg elsker deg altfor høyt.»
Ukjent

I dag kunne jeg ha våknet opp til enda en grå dag. I stedet velger jeg  å si til meg selv: «Jeg har så mye glede å spre, kjærlighet å gi, inspirasjon å finne og så mange timer til å lære, gaver å dele og gode historier å fortelle i dag. Jeg velger å gjøre dagen i dag til den lykkeligste dagen i mitt liv.»
Fordi, det jeg først tenker og sier, påvirker kvaliteten på dagen min.

«Alt er perfekt. Alt kan bli bedre.»
Ukjent

Dette gir gjenklang på flere måter enn jeg kan  forklare. Det gir et helt nytt liv av visjon og muligheter for mitt indre øye. For meg er dette sitatet spennende. Her er slik jeg ser det …

«Alt er perfekt og forbedrer seg gjennom glede og kjærlighet.»

Hva er perfekt? Det er dette øyeblikket. Uten mine preferanser, meninger og sammenligninger er det allerede perfekt.
Hva er å forbedre meg gjennom glede og kjærlighet? Det er historiene jeg forteller: Min forståelse og anerkjennelse av min iboende fullkommenhet som er glad og kjærlig, uendelig, og alltid i utvikling og vekst.  Er det ikke magisk?

Når jeg får en sterk fornemmelse av noe, så lytter jeg og handler på det. Denne indre viten viser meg alltid i riktig retning.

«Kjærligheten er alt annet enn sentimental. Faktisk er det den mest ekte og kreative formen for menneskelig tilstedeværelse. Kjærligheten er terskelen der guddommelig og menneskelig tilstedeværelse flør og fjærer inn i hverandre.»
John O’Donohue, Anam Cara

Når jeg tenker og føler at jeg ikke klarer mer, da har jeg kommet til et punkt av uendelig håp. Hensikten med livet mitt er å heve meg over utfordringene og utvikle meg i kjærlighet. Tilbakeslag blir til nye forsøk, problemer til muligheter, feil til suksess, tap til gevinst, og smerte til sterk og evig kjærlighet.

«Kjærlighet er å gi slipp og la andre få rom til å vokse.»
Guy Finley

Det er nydelig varmt vær i dag. Så jeg tok meg en pause fra skrivingen. Jeg satte meg godt tilrette på terrassen og nøt å være til. Roen og stillheten senket seg, mens jeg slappet helt av med lukkede øyne. Merkelig hvor mye uventet som dukker opp for mitt indre øye når jeg er helt stille og avslappet.

Jeg så en syklist i mørk siluett mot et vakkert landskap.  Et stort tre sto ved siden av veien som gikk tvers gjennom landskapet. Bildet var vakkert og fredfylt. Jeg skulle gjerne ha vært der og slappet av under det store treets vide krone. Syklisten kjente jeg ikke, men jeg ville veldig gjerne bli kjent med han fordi han så harmonisk og fredfull ut der han dannet en mørk kontrast mot alle de vakre fargene i naturen som omga han. Han og sykkelen gikk i ett… Han var i bevegelse og dermed i utvikling.

Så så jeg et bølget landskap med åser, vann og små daler. Det var varmt og innbydende med sine myke konturer og pastellfarver. Kanskje det var morgengry siden fargene var så duse? Jeg så noe som skulle ha vært en vakker steinsatt bro over et lite gjel.  Murene som var bygget som fundament til broen, var vakre og  forseggjorte, og jeg ønsket på nytt å være tilstede i bildet. Dessverre var broen borte. Det var bare fundamentet igjen.

Derfor var det utfordrende å komme meg over på den andre siden til  syklisten. Jeg var overbevist om at med litt innsats skulle jeg klare å komme meg over. Ønsket om å rekke frem til syklisten og treet var større enn  mulige ubehagelige opplevelser jeg kunne møte på veien over. Det skremte meg ikke, og jeg visste at før eller siden ville jeg finne veien. Det handlet bare om utholdenhet og mot til å gripe utfordringen. Når fundamentet er intakt, finnes det alltid en ny mulighet.

Dette synet bygger opp under det jeg så i dag morges. Jeg forstår at for å komme dit jeg ønsker må jeg våge å gå nye veier. Syklisten var synlig kun i siluett, akkurat som fjellets topp i det første synet. Det er fordi jeg ikke helt vet hvor jeg skal, men at jeg alltid vil oppleve tegn og budskap som leder meg videre. Målet er tydelig, men samtidig mystisk og uklart fordi jeg bare ser det som en siluett mot den blå himmelen.

Det handler om tillit og mot til å våge meg ut i ukjent terreng, selv om det jeg strekker meg etter ikke vil gi seg tilkjenne for meg helt enda. Jeg må handle ut fra den indre stemmen min, og stole på at den leder meg gjennom ukjent terreng og landskap. Så lenge jeg kan nyte reisen, og gripe mulighetene, og utfordringene som legges foran meg, vil jeg til slutt finne ut hva som skjuler seg i fjellets og syklistens mørke siluetter. Slik blir reisen magisk, og driver meg fremover i ren undring og takknemlighet til alt jeg får oppleve.

Jeg gleder meg til å ta fatt på veien videre. En vei i tillit og glede over livet. Hjertet mitt fylles med takknemlighet, og nye muligheter mens jeg går ut i den ukjente nye dagen. Jeg er ikke så opptatt lenger av hvor jeg skal, men hvor reisen min begynner i dag. Jeg  forelsker meg i begynnelsen på hver dag. Livet er alltid en begynnelse. Hvert skritt, hvert åndedrag, hver ny dag, har en invitasjon til å overgi meg. Hver solnedgang, hver morgengry, hver bølge av glede eller sorg, er en ny sjanse jeg kan vise tillit.


Avslutninger er begynnelser og begynnelse er avslutninger i en evig runddans. Vi møtes der våre veier krysses. Vi er brakt sammen av skjebnen eller tilfeldigheter, vi danser  mot hverandre på regnbuer.

For meg er det viktig og nødvendig å leve i kjærlighet og det som er viktig for min indre vekst. Den finnes ikke i å korrigere veien for andre, men heller i å gi andre all den indre plassen de trenger for å  oppleve konsekvensene av sine egne valg. For meg er dette en vanskelig lekse å lære. Hele livet har jeg tatt valg for andre uten å tenke over hva det betyr for dem. Heldigvis har jeg endelig innsett at det ikke bare er jeg som må ta mine egne valg og lære av dem. Andre må gjøre det samme.

Noen ganger har jeg vært så opprørt, så forstyrret av noe andre gjør eller sier, at jeg har prøvd å styre dem for å unngå katastrofe. Når jeg er opprørt over noe i eller rundt dem, vil oppmerksomheten min være festet på dem, og jeg har ingen bevissthet om meg selv i det hele tatt. Jeg er med andre ord helt fokusert utover for å rettferdiggjøre min innover-rettede oppbrakthet. Jeg tror jeg ser noen som er ansvarlig for denne irritasjonen, men det jeg faktisk ser er min opplevelse av øyeblikket. Så egentlig, det jeg opplever er ikke noe i andre, men innholdet i min egen fortids erfaring innenfor sine snevre rammer.

I stedet for å rette fokusert utover mot andre, trenger jeg å  bli klar over min egen reaksjon, og gi slipp på denne reaksjonen ved å rette oppmerksomheten mot det øyeblikket da jeg ble opprørt. Jeg trenger å stå fast i lyset av det jeg ser i meg selv, før jeg retter søkelyset på andre. Før jeg snakker om splinten i andres øyne, trenger jeg å se og fjerne bjelken i mitt eget.

Jeg må la andre finne sin plass alene. Det er ikke min sak. Jeg kan være tilstede og tilby hjelp om de skulle trenge den og be om den, men ellers må jeg forholde meg passiv og lyttende. Det er slik jeg finner sannheten om livet. Jeg kan ikke leve andres liv gjennom å prøve å endre dem. Det er det bare den det gjelder som kan.

For meg  er det viktig å finne min sannhet og leve den ut gjennom  å utfordre meg selv, og min egen vekst og utvikling. Først da kan jeg koble meg til sannheten. Jeg reiser umiddelbart til et nytt nivå, til sannheten som alltid har ventet på meg gjennom mine erfaringer med meg selv og alt som påvirker meg. Slik kan jeg kanskje være et eksempel for andre, og vise vei uten å trenge meg på.

Min sannhet er ikke nødvendigvis andres sannhet. Den eneste virkelige sannhet er at kjærlighetskraften er sterkere enn alt annet, og om vi finner den og gjør den til vår kan vi aldri gå oss vill. Den lover ikke et liv uten motgang og smerte, men et liv fylt av mening og indre veiledning i kjærlighet. Det er ren magi, fordi uansett hvor vondt det kan kjennes, blir smerten omgjort til rent «gull», og en «indre glød» gjennom kjærlighetskraften som omslutter meg og vil meg bare vel.

Det er ikke alltid jeg opplever dens nærvær. Da handler alt om hvor mye tro og tillit jeg har. Den utfordrer meg til å stole på at den omgir meg og vokter over meg, uansett omstendigheter. Det kjennes godt, og gjør meg trygg midt i livets mange stormer. Selv om jeg noen ganger tviler, og opplever livet både farlig og trist. Heldigvis varer det ikke lenge før jeg atter kjenner kjærlighetens sterke armer rundt meg.

«Veien er ikke i himmelen. Veien er i hjertet.»
Buddha

Når jeg elsker og nyter det jeg gjør, har jeg grenseløs energi, og alt blir vakkert. Når jeg dømmer og bekjemper det jeg og andre gjør, har jeg alltid lite energi, og ingenting synes å bli gjort skikkelig. Når jeg  bestemmer meg for å gjøre det jeg gjør med kjærlighet, og velger å nyte det, begynner jeg å elske og nyte det, og merkelig nok, rydder det veien til det jeg elsker og liker å gjøre. Så mitt mantra er: «Jeg velger å elsker det jeg gjør, inntil jeg gjør det jeg elsker.»

«Kjærlighet og medfølelse er nødvendigheter, ikke luksus. Uten dem kan ikke menneskeheten overleve.»
Dalai Lama

Jeg er så glad. Det er tøft å bare stole på meg selv. Men det gir stor styrke fordi jeg får kraft gjennom å lytte til den indre kjærlige stemmen min. Stemmen som alltid vil meg vel. Jeg er fylt av uendelig takknemlighet og glede. Kjærligheten viser meg vei. Akkurat slik de vise menn ble ledet til stallen der Jesusbarnet var.  Jeg trenger bare å gå dit den leder meg, inkludert det som er hinsides all fantasi. Det er først da at jeg vil finne inn til det som bor i meg. Våger jeg ikke, vil det som finnes dypt inne i meg, bokstavelig talt ødelegge meg.

Jeg vil leve som den jeg virkelig er. Om andre liker meg er uvesentlig, så lenge jeg går min egen vei i kjærlighet.

Kanskje jeg møter deg langs veien, syklende langs din vei. Om våre destinasjoner er sammenfallende, eller vi gjør dem sammenfallende, håper jeg at vi kan slå følge. Det er alltid godt å dele opplevelser med andre så lenge vi ikke går på akkord meg kjærlighetskraftens ledestjerne. Da våger vi kanskje også å åpne vårt sårbare hjerte for hverandre.

Hvor magisk ville ikke det være!

«Hun sluttet å tilby unnskyldninger, begrunnelser, forklaringer.
Hun sa ja eller nei med hele sitt vesen,
Lot sitt hjerte og magefølelse veilede seg
Viste at ingen var ufeilbarlige
Hevdet sin rett til å endre sine valg
Når nye informasjoner i det indre eller ytre oppsto.
Det var konsekvenser.
Det er det alltid.
Hun lot seg selv lære, blomstre,
Skinne som solen,
Og hvile i det søte, kjølige mørke.
Hun tilbød hva hun kunne til menneskene rundt seg,
Hun fulgte den blodrøde tråden fra sitt eget liv.»
Oriah Mountain Dreamer

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..