I dag vil jeg prøve noe nytt. Jeg fant en liten tekst  av Jeff Brown som grep meg. Ut fra den har jeg skrevet om det som umiddelbart fanget oppmerksomheten min, og fikk meg til å reflektere og assosiere over situasjoner som jeg tror mange er i eller har vært i.

«Mange av oss søker det som vi vil flykte fra dersom vi finner det. Jeg har sett dette gang på gang, både i meg selv og i andre. Vi søker, vi søker, og deretter finner vi et kall eller et forhold som er en perfekt refleksjon av vår lengsel, og vi vender oss bort og går tilbake til å søke, nesten som om lyset fra vår sanne-vei var for lys for oss, for sårbar for oss, for virkelig for oss. Dette er et mønster som vi må gjenkjenne og helbrede, ellers vil vi aldri slutte å lete etter det som allerede er der. Vår sanne -vei er ikke alltid rundt neste hjørne. Noen ganger er den rett under føttene våre.»
Jeff Brown

Jeg vet at det er sant. Hvor ofte har jeg ikke trukket meg bort når det jeg ønsker meg begynner å bli en realitet. Da kom usikkerheten, tanker om hvor lite jeg vil kunne forvalte gaven som gis meg osv. Jeg fant utallige unnskyldninger for å trekke meg tilbake og late som det ikke var for meg, selv om alt i meg lengter etter å gripe det. Jeg tenkte tanker som når jeg har slanket meg, når jeg er litt tryggere på meg selv, når jeg har lært litt mer, når jeg får bedre tid eller rett og slett når jeg blir eldre, da er jeg klar for dette nye som jeg drømmer om å oppnå.

Saken var klar som glass, men jeg ble aldri klar. Det var alltid noe som kom i veien. Dette noe har jeg forstått og innsett, var min egen angst for ikke å være god nok, for ikke å strekke til. For at jeg ikke ville være slik det ble forventet at jeg skulle være. Jeg fokuserte på alle feilene og manglene mine. Dermed sank selvfølelsen min, og jeg ble på  mange måter en selvoppfyllende profeti av alt det jeg innerst inne ikke ville være.

Hva skjer når menneskene åpner sine hjerter? «…
«De får det bedre.»
Haruki Murakami

Jeg levde livet i fremtiden og i fortidens nederlag. Dagen i dag ble kastet bort til bekymring og lengsel etter noe som jeg kunne ha hatt om jeg bare hadde villet gripe det. Jeg hadde dømt meg selv til å leve i stadig selvbebreidelse og negative tanker om mitt eget verd. Utad var jeg vellykket, og mange misunte meg fremgangen og det jeg hadde oppnådd i livet. De misunte meg selvstendigheten min og det at jeg klarte meg så godt alene uten støttespillere. De skulle bare ha visst hvor mye det kostet meg å opprettholde et slikt ansikt ut mot alle andre.

Jeg hadde dømt meg selv til alenehet. Jeg var kanskje ikke ensom, men jeg var isolert fra andre uten at noen så det. Hvorfor? Jo fordi jeg ikke våget vise hvem jeg var. Jeg holdt tilbake den mest sårbare delen i meg fra andre. Den var for privat og for vanskelig å vise fram. Jeg forsto ikke at fordi jeg strevde slik med å skjule sårbarheten min, ble den mer enn synlig for et våkent øye som så med kjærlige øyne på meg. Men så forsto jeg ….

«Da vi var barn, pleide vi å tenke at når vi ble voksne ville vi ikke lenger være sårbare. Men å vokse opp er å akseptere sårbarhet … For å være i live er å være sårbar.»
Madeleine L’Engle

Andre trodde at jeg trivdes med aleneheten min.  Det kunne jeg ha gjort om jeg hadde klart å finne inn til tryggheten i meg selv. Og da hadde jeg kanskje også våget meg ut i solen, ut i lyset fordi jeg var trygg nok i meg selv til å vise hele meg, både det jeg liker ved meg selv og det jeg ikke er så stolt over. Da ville jeg gledet meg og nytt aleneheten fordi den førte meg nærmere meg selv og alt det vidunderlige som finnes dypt inne i hjertet mitt.

«Fordi han ikke hadde råd til å mislykkes, kunne han ikke tillate seg selv å vise tillit.»
Joseph J. Ellis

Som mennesker trenger vi å kjenne på følelsene våre. Det våget jeg ikke. Jeg trengte å finne den indre styrken min, tryggheten i meg selv, kjærligheten til meg selv og ikke minst gleden som fantes dypt der inne. Av og til trengte gleden seg frem gjennom positiviteten jeg så villig spredte rundt meg. Noen ganger ble denne positiviteten et effektivt våpen for å holde livet på avstand.

Jeg trengte å finne alt dette mektige, berusende som jeg oppdaget mer og mer fantes inne i meg, uavhengig av andre eller ytre påvirkninger.

Jeg begynte å søke etter denne indre roen fordi jeg forsto at skulle jeg våge å gripe mulighetene som lokket meg og samtidig skremte meg, måtte jeg finne tryggheten inne i meg. Det nyttet ikke å lete noe annet sted. Fantastisk egentlig, at kilden til alt finnes så nær og så har jeg ikke sett det. Jeg hadde slått meg til ro med at alt det jeg drømte om ikke var for meg. For andre, ja, men for meg, nei!

«Det er tingen ved å være et offer; du begynner å tro det vil skje med deg på jevnlig basis. Det er å leve med virkeligheten i din egen sårbarhet, og det suger. »
Dennis Lehane

Jeg våget endelig å møte frykten min, kjenne på hvor liten jeg følte meg,  hvor udugelig jeg var på mange områder. Da jeg våget å møte alt dette og ikke vike unna, så skjedde magien og underet. Jeg kjente meg ikke full av frykt lenger. Frykten kunne ikke lenger styre livet mitt og relasjonene mine.

Frykten mistet makten over meg straks jeg sto opp mot den. Selvsagt forsøker den seg stadig vekk, men jeg avviser den, og henviser den til en krok lengst mulig unna lyset som endelig fant veien inn til hjertet mitt. Om sider har jeg oppdaget hvor utrolig sterk jeg er som menneske. Jeg eier en kraft som de fleste ikke forstår. Jeg er unik og er så mye mer enn det jeg har blitt lært opp til og forstå. Jeg har trodd altfor mye, uten å vite og blitt villedet av egoet velmenende, men utro tjeneste.  Jeg måtte bare tillate meg selv å kjenne på det, lytte til meg selv, bruke tid på meg selv, bli kjent med meg selv og se, erfare og leve ut den jeg er uten den gamle frykten.

Nå endelig våger jeg å gripe muligheten som gis meg. Jeg vet at jeg er god nok, at jeg fortjener alt som kommer min vei. Jeg vil gripe det og dele alt i kjærlighet til livet og den store kraften som finnes dypt, dypt der inne. Den brenner med en klar og ren flamme og aldri slokner om jeg våger å stole på den. Så enkelt var det da jeg endelig forsto at livet var for meg, også i dag, ikke en gang i fortiden eller langt der fremme i fremtiden.

«Det var noe virkelig flott ved å være i stand til å sette noe ut i verden-en sang, en introduksjon, selv min stemme-og la folk få ut av det det de ønsket. Jeg trengte ikke å bekymre deg for hvordan jeg så ut, eller om bildet andre hadde av meg passe hvem jeg egentlig var.»
Sarah Dessen

Livet leves her og nå. Hvorfor bekymre meg over det som har vært eller det som skal komme. Det er variabler som er utenfor det jeg rår over. Jeg kan bruke erfaringene mine positivt og ikke la dem trykke meg ned. De kom min vei for at jeg skulle lære, for at jeg skulle oppdage sårbarheten min. Sårbarheten som jeg så lenge ikke engang forsto at jeg eide. Å fortrenge heter det. Det var jeg god på og hadde utviklet et forsvar som nesten var ugjennomtrengelig.

«Sårbarhet er ikke å kjenne seier eller nederlag, det er å forstå nødvendigheten av begge deler; det er engasjerende. Det er å være fullt tilstede »
Brene Brown

Heldigvis ga ikke alle meg opp. Jeg har fått støtte uten å ville det. Jeg har blitt ledet i riktig retning med bind for øynene. Jeg har vært den mest tunglærte av dem alle. Jeg var for redd. Jeg trodde ikke det var mulig å endre meg så mye fordi jeg ikke forsto at jeg trengte det. Men nå forstår jeg ……

Det jeg drømte om ble for sterkt og lokket meg med magi og fellesskap. Det fikk meg til å grave dypt i meg selv. Jeg var klar til å prøve vingene mine. De bar meg over stupet, slik at jeg kunne stå ved regnbuens for og ta det første famlende skrittet ut i det vidunderlige, utrolige livet som holdt alle drømmene mine. Så magisk og spennende.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden