Høsten er her, men sommeren har ikke helt sluppet taket. Den er fortsatt i dialog med høsten om hvem som skal ha styringen. Men jeg tror at den vet at tiden er moden til å si farvel for i år. Himmelen er lett skyet og solen titter frem og varmer den høstlige luften.

Jeg fatter ikke hva som foregår rundt meg før jeg plutselig forstår.  Det handler om kjærlighet. Fuglene synger om den, de fallende bladene vitner om den, de rødgule nesten modne eplene forteller om den, og kroppen min føles varm og fullstendig i live.

Hvert eneste øyeblikk, åpenbarer for meg hvor lite jeg egentlig vet, annet enn at dette spesielle øyeblikket som er nå, får meg til å åpne opp enda mer av hjertet mitt.  Jeg ser med ærefrykt på alt jeg opplever og kjenner at kjærligheten fyller hjertet til randen. Jeg kjenner en uforklarlig og mektig takknemlighet for å ha blitt vist enda en liten flik av kjærlighetens skaperkraft og kreativitet. Jeg har fått så mye å takke for.

Høsten er ankommet. Noe nytt, ber om å bli møtt, å få lov til å bli holdt som en lysende sanhet. Det er fantastisk å oppleve kjærligheten gjennom en sensuell høstverden, mens følelsene mine, fargene rundt meg, alt er lagt ut som en fest for den mektige kjærligheten, den som bor i og rundt meg uansett årstid.

Å være ute på en slik vakker dag er et eneste mirakel. Jeg har fått alt jeg trenger: et bankende hjerte som kan føle så mye, armer som kan strekke seg ut og holder en annen nær, ord å snakke godhet med, og øyne å stirre varmt inn i dypet til en jeg er glad i og elsker. Det er endeløse gaver kjærligheten gir meg slik den fremstår som et mirakel i høstfarger.

«Hold ansiktet mot solen, så kan du ikke se en skygge.»

Helen Keller

Har du noen gang følt at du er på randen til noe? Slik har jeg det akkurat nå. Men hva det er jeg står overfor vet jeg ikke helt. Det jeg er sikker på at det handler om, er min egen utvikling. Jeg kjenner at det er noe som vil ut, noe som holder på å løsne og som bryter seg vei ut fra dypt inne i meg et sted. Jeg har ordene nesten på tungen, men så svinner de bort og jeg blir igjen uten å få tak i meningen.

Hva kan det være?

«Sjelen er uendelig, består av aspekter som kommer og går hele tiden. Det er vår natur at deler av sjelen reiser mens vi mediterer eller drømmer. Gjennom denne prosessen vokser vi, lærer vi nye tanker, og dermed ønsker, og vår bevissthet utvikler seg.»

S. Kelley Harrell

Jeg begynner å forstå at det handler om kjærlighetens magi. Den som skjer når jeg elsker, og aksepterer meg selv  og andre. Kjærlighet er den største kraften som er, og den er ren magi.

Jeg forstår også at livet er på min side alltid.
For meg er det bare å åpne  opp og være villig til å motta det jeg trenger. Jeg ser innover, dyrker stillheten, og lar kjærligheten få viljen sin med meg. Jeg overgir meg til den uendelige og mektige kjærlighetskraften. Jeg er ivaretatt.

Denne kraften og magien viser seg gjennom ordene og handlingene mine, og det hjertelaget de utgår fra.

«Fred er ikke bare fravær av konflikt; fred er etableringen av et miljø hvor alle kan trives, uavhengig av rase, hudfarge, tro, religion, kjønn, klasse, kaste eller andre sosiale markører for forskjell. »

Nelson Mandela

Da jeg forsto kjærlighetsbudskapet og at det var til meg, ble jeg møtt av ulike eksempler for en slik uforbeholden kjærlighet.

Som prekenen jeg leste som Per Arne Dahl hold, da han ble viet til biskop. Her er prekenteksten og litt av det han formidlet:

Prekentekst: Matteus 5,38-48

Dere har hørt det er sagt: «Øye for øye og tann for tann.»Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med en mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende.» Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

«Når vi forsøker å elske, skjer det noe i oss og det kan skje noe i den andre. Vi har ikke kontroll på den andres reaksjon i forhold til vårt initiativ, men vi tar vårt ansvar. Det er ganger da vi tenker: «Aldri mer», fordi den andre tok ikke imot vårt forsøk på tilnærming og vårt oppriktige ønske om forsoning. Vi har derfor ingen garanti for at vi ved vårt initiativ vekker den andres gode vilje. Vi tilhører nemlig en gjenstridig generasjon som tror vi vinner ved å holde fast på vårt hat. «Hun skal få svi! Han skal få merke mitt kalde hjerte. Jeg gir meg ikke.» Vi tror vi vinner og den andre lider. Men i realiteten er det vi selv som plages mest ved å la andre bestemme over hvordan vi har det både dag og natt. Vi blir bundet og fanget.

For en forskjell det er på hevn og fiendekjærlighet! For en forskjell det er på bittert sinne og forsoning! Forskjellighet tolkes ikke lenger som fiendtlighet, men som uttrykk for et kompletterende mangfold. Nå blir det ikke så farlig å være uenige. Oppfordringen om fiendekjærlighet, som mange tenker som en slitsom arbeidsoppgave blir i realiteten begynnelsen til en ny uavhengighet. Det gjør en forskjell i våre personlige liv og relasjoner. Vi kan få friheten tilbake. Vi får friheten og respekten tilbake. «

Per Arne Dahl

«En medfølende hjerte er mer effektiv mot det onde enn en en hel hær. Et medfølelende hjerte kan nå det onde direkte. Det kan bringe lys der det ikke er lys.»

Gary Zukav

Forfatteren Janet Bray Attwood har laget et uttrykk for ubetinget kjærlighet når hun sier.

 «Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg.»

En slik kjærlighet kan forandre verden. Den kan forandre verden for alle som kommer i kontakt med meg når jeg uttrykker en slik ubetinget kjærlighet.

Ofte tror jeg at bekymringer og omsorg for andre er et uttrykk for kjærlighet. Noen ganger tror jeg at bekymringene, og noen ganger også frustrasjonen og sinnet mitt, er et bevis på stor kjærlighet.

Hva om det er et bevis på egoisme  og egne behov.

Sannheten er at jeg ønsker at andre skal forstå meg og det jeg trenger for å kjenne meg hel. Jeg drømmer om at andre skal forstå meg på et dypt nivå, å elske meg som jeg er og være interessert i hvordan jeg ser på livet, og kunne se bak feilene mine for å støtte drømmene mine. At andre skal se at jeg hadde gode intensjoner, selv når jeg ikke er i stand til å vise det perfekte og ideelle uttrykket for  intensjonen min.

Jeg vil ikke at andre skal dømme meg og uttrykke at de vet best hva som er best for meg, uten at de engang prøver å forstå meg. Jeg vil ikke at de skal prøve å endre meg eller endre min måte å leve på.

«Bli en elv
der lyset kan danse
Bli en tone
der dansen kan lære å synge

Bli en fe
som holder hellig vann
Slik at livets blod kan flyte
mot den østlige solen fra Gud

Bli solnedgangen der månen
kan pare seg
Og la barnet som er født
lyse på kveldshimmelen

Bli presten
som holder kveldsbønnen

Slipp vinden
fra vannet som holder den fanget
så tunge skyene
kan bryte opp
og bli gylne engler
Deres forklarede ansikter
sees som gjennom et slør

Bli drømmebæreren
Som gir seg selv til drømmen

Så gjennom hele verdens i går
og i morgen

Slipper du drømmen fra sitt fengsel
Så den kan bli
Realitetenes eksistens
Født av forgangne tider
Tider av nå ganger zero»

Liily Bendris

Så hva er det jeg virkelig ønsker fra andre?

Egoet mitt føler oftest at det vet hva som er bedre for andre. Derfor ønsker jeg for andre det jeg ønsker for andre. Jeg rasjonalisere atferden min ved å fortelle meg  selv at jeg har mer erfaring eller et bedre perspektiv. Fordi jeg tror at jeg vet hva sannheten er, eller tror at jeg har en dypere innsikt, prøver jeg  å endre andre. Jeg tror det er kjærlighet.

Sannheten er at det er betinget kjærlighet. Og da er det ikke kjærlighet i det hele tatt. Det er et behov.  Og når forventningene mine, ønskene eller forhåpningene mine ikke skjer slik jeg vil ha dem til, da blir jeg skuffet og bekymret. Så kjærligheten min er ikke ubetinget.

«Mirakler er det som skjer når du kommer ut av veien for deg selv.»

Brad Szollose

Jeg har innsett at jeg aldri vet hva som er best for andre. Jeg må stole på at den andre vet.  Det betyr at jeg må ha tillit og ikke prøve å forandre noe. Jeg trenger istedet å  å se, for å forstå, for å oppmuntre. Bare være kjærlighet uten forbehold.

Jeg trenger å forstå meg selv. Jeg trenger å stille meg selv spørsmål. Betinget kjærlighet som ikke er å elske, er alltid et symptom på manglende spørsmål til meg selv. Jeg må våge å gå til de aller dypeste og mørkeste stedene i meg og jage bort mørket med ubetinget kjærlighet. Da kan jeg også holde andre og alt de bærer med seg i hjertet mitt.

Bekymringene og tristheten min er ikke et uttrykk for kjærlighet. Medfølelse er fri for alt. Medfølelse er som en stein, fast og uforanderlig. Medfølelse er et uttrykk for kjærlighet og er ikke påvirket av bekymring. Medfølelse er det stedet, kraften som kan holde alt i kjærlighet.

Jeg blir hold i kjærlighetskraft hvor jeg enn går.
Akkurat som tyngdekraften holder meg stødig når jeg haster gjennom rommet, holder kjærligheten meg sentrert når jeg navigerer gjennom livet.

Jeg er ikke alene.

Min overlevelse avhenger av den perfekte balansen mellom luft, lys, og vannmolekyler. Mirakuløst, alt er her for meg og ikke ved et uhell eller en tilfeldig.

Når jeg er bekymret, redd, såret eller klager i et forsøk på å få eller beholde mer luft, lys, eller regn, endrer jeg ikke denne sannheten. I stedet sårer jeg bare meg selv.

Det er ingen straffeenergi eller enhet utenfor meg. Ingen kan gi meg noe jeg nekter å godta. Akkurat som ingen kan gi deg noe du nekter å godta.

Jeg har en veiviser i meg som vil hjelpe meg til å vite hvor jeg skal gå. Når jeg vil ha noe for en annen, spør jeg meg dette spørsmålet: «Hva ville kjærligheten gjøre?» Og kjærligheten svarer meg. Jeg vet at jeg har fått det riktige svaret, fordi jeg vil føle meg oppløftet. Derfor må kjærligheten få det siste ordet i enhver avgjørelse.

Når noen jeg bryr meg om, foretar et negativt eller destruktivt valg, og jeg ønsker å forhindre det, trenger de at jeg dem kjærlighet. Holde dem, uten forventninger og uten krav. Det handler om å ha tillit, selv når de følger et spor som gir dem smerte.

Det har vært en lang vei å gå for meg å komme fram til en slik erkjennelse.

Som et eksempel vil jeg nevne dette:

Jeg gjorde alt som var i min makt for å endre og påvirke sønnen min som hadde problemer med rus til å ta andre valg. Jeg forstår i ettertid at det ikke bare var ren kjærlighet som drev meg, men en betinget kjærlighet, mitt behov for trygghet, for å vite og for å ha kontroll.

«For å finne hjertet sitt må  man av og til miste forstanden.»

Marit T. Hardeberg Svensen

Nå vet jeg at det som betyr noe og som virker best er å:

Prøve å gjøre livet lettere for andre ved å gjøre det jeg kan for å vekke til live kraften i deres eget vesen. Det som vet – enda bedre enn meg. Kanskje de senere, vil forstå hensikten og begynne å lære gjennom visdom i stedet for smerte. Det handler om å vise ekte betingelsesløs kjærlighet. En kjærlighet uten egne egoistiske behov.

Jeg kjenner at hjertet mitt blir oppløftet når jeg lever ut denne kjærlighetsfylte hemmeligheten:

«Jeg ønsker for deg hva du ønsker for deg.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden