Bekreftelse

Jeg har lest noen herlige blogger av Torkild Sköld. Han er en coach  og er mye brukt som ledertrener i Sverige. Han ble kåret til Sveriges beste nye foredragsholder i 2011.

I en av bloggene sine kom han inn på noe som jeg opplever som viktig, nemlig tilbakemelding  fra andre på meg selv og det jeg gjør og er. I tiden etter at jeg sluttet å jobbe har tilbakemeldinger  på den jeg ønsker å fremstå som, vært viktig for meg og jeg opplevde mangel på respons som vanskelig. Jeg spurte meg selv ofte om hvorfor det var viktig for meg.  

Kanskje det handlet om vane. Før var det aldri mangel på respons, enten den var positiv eller negativ. Jeg visste hele tiden hvordan andre oppfattet meg og det jeg gjorde. Det var slitsomt til tider, men veldig inspirerende og utviklende.

Uten å være klar over det har jeg helt sikkert latt meg styre av tilbakemeldingene. Ikke ved å følge  bare de som er positive nødvendigvis, men ved å korrigere kursen ut fra både ros og ris. Jeg brukte dette ytre barometeret for å stake ut min egen kurs.

I dag har jeg funnet min egen trygghet og er ikke opptatt av hva andre mener om min «gjøren og laden.» Kjennes det rett for meg, er det rett for meg. Selvsagt blir jeg glad for tilbakemeldinger, men jeg er ikke avhengig av dem. Det kjennes godt og befriende.

Bloggen til Torkild  Sköld er spennende fordi den setter denne prosessen i et perspektiv som jeg ikke tidligere har vært bevisst på. For meg gir det gjenklang, og det ble en stor sannhet og et nytt bevis for meg på at jeg er på rett vei.

Her er et lite klipp fra bloggen til Torkild  Sköld som jeg vil dele med deg:

«Møte med en boms.

Vil du ha en øl»? spør han. Nei takk, jeg drikker ikke, svarte jeg.  «Drikker du ikke øl?» spurte han. Jo, det skjer i helgene at jeg tar et glass eller to. Da  ser han litt mer på meg og sier:  «Husk at det ikke er  det andre, sjette eller tiende glasset som det er farlig. Det er alltid den første drinken som det er farlig å drikke. Drikker du ikke det, drikker du heller ikke det andre glasset.»  Jeg lo lett, og svarte at det har  du rett i.

Han fortsatte med å drikke øl, og jeg  gikk tilbake til meg selv.  Selvfølgelig hadde han rett for i den rusavhengiges verden  er det sant at de aldri får nok når de har begynt. Forskjellen mellom en stoffmisbruker og en ikke-misbruker er mange, men en forskjell er at de som ikke har en avhengighet kan slutte å drikke etter et glass.

Hva har dette med personlig lederskap å gjøre? Vel, jeg  har selv  vært avhengig av bekreftelse fra andre. Jeg søkte bekreftelse på alt, og jo mer jeg fikk det, jo mer ønsket jeg  det, fordi jeg ikke kunne ta det til meg. I dag, setter jeg fortsatt pris på bekreftelse fra andre, men jeg er ikke avhengig av bekreftelser som en rusavhengig er av rusen, for i dag er jeg flink til å bekrefte meg selv.

Før var jeg også avhengig av hva andre tenkte og følte om meg, men i dag er jeg fornøyd med hvordan jeg føler om meg selv. Det beste ved å ikke bekymre meg så mye om hva andre synes om meg, er at jeg kan bruke denne energien til å bry meg om andre. Det har tatt tid, og det tar tid å holde troen på meg selv oppe, men det er verdt det, og mest av alt gjør det meg til en bedre versjon av meg selv. Ingen Superman, men bare litt snillere.»

Synes Henrik Wergeland beskriver  det å være seg selv så vakkert. Diktet viser likevel at det til tider kan være vanskelig.  Diktet ble skrevet etter at han ble sterkt kritisert i en artikkel i Morgenbladet. Når det er vanskelig for Wergeland må det da også kunne være vanskelig for alle oss andre innimellom. Nedenfor gjenngir jeg dette diktet i moderne språkdrakt.

Å være menneske handler om å feile, å reise seg opp igjen og gå videre. Har vi troen på oss selv, vil vi alltid klare å reise oss, selv fra den dypeste avgrunn og den største urettferdighet.

Meg selv

Av Henrik Wergeland

Jeg i slett lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et glimt av solen

for å briste i høy sistnevnte av en glede jeg ikke kan gaffeltruck meg?

Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet

fattigdom, rikdom, fiender og venner.

Min katts stryken mot mitt kinn utglatter alle hjertesår.

Jeg hunds øyne senker jeg mine sorger som jeg en dyp brønn.

Min vedbende er vokst. Dette ut av mitt vindu har den båret på sin brede blære

alle de erindringer, jeg bryr meg ikke om å glemme.

Den første reaksjon vil falle på bladene og utviske noen troløse navn.

De ville falle ned med dråpene og forgifte regnormens huler.

Jeg, som leser henrykkelser på hvert av Centifoliens, vår vårbølger, hundrede blad –

meg skulle en slett avis bringe til kvele og sekund med ergrelse?

Det ville være som å drepe himmelblå og rosenrøde sommerfugler.

Den Synd gyser mitt hjerte for i sitt innerste.

Det ville være noe å overøse mitt ennå ugrånede hode med aske,

og få bort kaste av diamanter av strålende sekund ganger enda nedsår derover.

Nei, frisk jeg journalist! Hvess deres reveklør kun på klippen.

Dere river kun blomster løs og litt mose til en bløt grav.

Som insektets stikk i muslingen, avler fornærmelser kun perler i mitt hjerte.

De skulle en gjeng pryde min ånds diadem.

Jeg hater? Når en fugl flyr over mitt hode, er mitt hat stropper tusen alen borte.

Det flyter hen med snøen, det går med de første bølger fra land og langt ut i havet.

Menn hvorfor skulle ikke mine årlige vredes?

Berøv ikke landskapet dets brusende bekk!

Høystærede vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den går imellom stener.

Jeg elsker ikke evinnelig blå himmel, som jeg hater dumme, glanende øyne.

Har jeg ikke en himmel, fordi den er full av kjørere, solens eventyrsland?

Og om jeg ikke hadde noe, er det ikke Gud som har lagret og ikke ønsket noe?

Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.

Ha, de blinker jo, som om de ville tale til deg!

Hvor stråler Venus i aften! Har hanlen også forår?

Nå har stjernene lyst hele vinteren; nå hviler de og fryder seg. Halelujah!

Hvilken rikdom for en dødelig!

Min sjel fryder seg i himlens svarglede og skal delta i jordens.

Den tindrer sterkere enn vårstjernene, og den vil snart springe ut med blomstene.

Herlige aftenstjerne! Jeg blotter mitt hode.

Som et krystallbad nedfaller din glans derpå.

Der er slektskap mellom sjelen og stjernene.

Den triner i stjernelyset utenfor ansiktets forheng, hvis mappen er forsvunne.

Strålene overgyter min sjel med en rolighet som av alabaster.

Som en byste står den i mitt indre. Stirr i dens trekk!

Nå er de, som dere ville ha dem. De spotske er stivnet.

Min sjel har kun liker milde smil. Hvorfor forferdes dere mer?

Den djevel! Bysten har et leende hjerte under sin rolighet.

Finn deres matte fingre, når du ikke kan få fett på det!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..