Utvilsomt
«Frykt ikke tvilen.
Ikke se det som et tegn på svakhet, eller åndelig fiasko.
Det kreves stort mot til å tvile;
å holde utkikk
når alt rundt deg skriker sikkerhet;
å forbli nysgjerrig
når alle rundt deg
hevder å vite.
Hold deg nær din tvil.
Det er en inngangsport til ikke å vite, og mystikk,
og den dypeste ydmykhet.
Din tvil holder deg åpen, og betatt,
og til slutt reddes du
fra smerten av å ha rett,
skammen av å ta feil,
og arroganse av forhastede konklusjoner.
Tvil er så levende.
Den vibrerer av liv.
Utover kantene av tankene,
Utover grensene for rett og galt,
Det er dette
utvilsomme hjerte.»Jeff Foster
I det siste har jeg tenkt mye på noen jeg kjenner som alltid er kritiske. De finner feil og mangler ved alt. Før de kan se noe positivt ved en situasjon, må de innom det negative først. Jeg har tenkt på hvorfor det er slik, hvorfor de ikke kan se livets store under og magien i hvert enkelt øyeblik
Mer og mer forstår jeg at det handler om alle nederlagene som er påført dem gjennom livet. Det handler i stor grad om hvordan de er blitt møtt, og om de får kjenne kjærlighetens sterke armer rundt seg, når de er lei seg eller opplever håpløshet. De forventer at noe negativt skal skje, og deres verdensanskuelse forteller dem at alt er farefullt og vil dem vondt.
«En mann ser i verden det han har i hjertet sitt.»
Goethe
Jeg vet at livet kommer definitivt ikke med garantier, men det er fylt med muligheter. Til tross for utfordringer, slit og hjertesorgen jeg opplever til tider, kan jeg fremdeles åpne sinnet og hjertet mitt for nye ideer, ulike alternativer, og muligheter. Jeg har alltid et valg og kan velge å fortsette å være hjemsøkt, og såret av fortiden eller lære av den.
Veien til fremtiden strekker seg ikke ut foran meg i en rett linje. Det vil alltid være omveier, tøffe oppover bakker, og en utfordring eller to jeg må forsere. Vet du, det er gjennom de tøffeste utfordringene at jeg kjenner at jeg lever og at livet definitivt er på min side. Det er da jeg finner inn til styrken min, til det bankende hjertet mitt som viser vei forbi alt det som kjennes så tungt og vanskelig.
Jeg vil så absolutt ikke være den som står i veien for lykke og glede, for da gir jeg fortiden makt over dagen i dag og fremtiden min.
Derfor når noe blir for overveldende, bruker jeg mulighets- prinsippet.
Det er enkelt. Jeg tenker nye tanker. Slutter med å sensurere erfaringene mine og lar tankene leke med troen på, «hva om det var mulig», og jeg blir belønnet med et skifte i trossystemet mitt, stort nok for at mulighetene blir sanne for meg. Når jeg tror at jeg har brukt opp alle mulighetene, husker jeg på at … det har jeg ikke.
Når tankene mine kaster bort øyeblikkene ved stadig å kretse rundt det jeg ikke vil, bruker jeg neste øyeblikk til å fokusere på det jeg virkelig vil ha. Det blir mer og mer klart for meg at jeg aldri kan lede vei inn i fremtiden ved å feste blikket på det som har vært.
Uansett hvor lenge noe har vært galt, kan jeg endre på det og gjøre det bedre når jeg er villig til å gå inn i det som gjør vondt. Det er viktig å ha positive forventninger i tankene. Det jeg sier til meg selv hver dag løfter meg opp, eller holder meg nede.
Jeg minner meg på at tankene mine er mektige, troen min er sterk og fantasien min er en kreativ kraft. Når jeg begynner å tro at det jeg ønsker er mulig, tar tankene over jobben med å oppnå det jeg ønsker, uavhengig av hvor langt unna det virker. Og enda bedre, hjernen min vil faktisk forvente å oppnå det resultatet. Høres det utrolig ut? Det er det ikke. I min erfaring skjer det hele tiden …..
Er det ikke fantastisk at jeg kan overbeviser hjernen min om at alt er mulig. Når jeg gjør det hjelper den meg til å finne nye muligheter.
«Hemmeligheten med endring er å fokusere all din energi, ikke på å bekjempe det gamle, men på å bygge det nye.»
Sokrates
Noen av mine beste opplevelser kom til meg da jeg våget å gi slipp på det som var, tenkte på det jeg ønsket og ignorerte det andre fortalte meg var umulig. Er det ikke fantastisk?
Ofte har jeg levd i frykt for å bli såret, og dermed fortsetter jeg å holde på sinne og opprør langt lenger enn det som er bra for meg. En slik taktikk funker ikke. Derfor gjemmer jeg meg ikke lenger for smerten livet kan gi. Jeg må gå gjennom den for å komme over den.
I stedet for å fokusere på alt, og alle som har skadet eller såret meg, føler jeg medlidenhet med dem. Når jeg åpner hjertet mitt for andres tøffe utfordringer, åpner jeg også hjertet mitt for mine egne vanskeligheter, og skaper dermed en større indre ro.
Jeg ser inn i hjertet mitt og oppdager hva som gir meg smerte. «Det vil jeg aldri påføre en annen» … tenker jeg med medfølelse. Om noen slår løs på meg i sinne, er det fordi de er redde eller i smerte.
Jeg våger å strekke ut hånden min til andre og tilby dem hjelp. Jeg våger å skinner lyset mitt når noen sliter i mørket. Jo mer lykke jeg hjelpe andre til å finne, jo mer lykke vil jeg oppleve. Det er den beste hjelp til selvhjelp.
Jeg opplever noen ganger fortvilelse, sorg og skuffelse. Forandringens vind blåser over livet mitt. Til tross for den store innsatsen jeg legger ned, kan alt falle fra hverandre. Slikt skjer.
«Den sterkeste er ikke alltid den som vinner, men den som ikke gir opp når han taper.»
Asley Hodgeson
Når noe endrer seg, må jeg forandre meg med det. Jeg lar meg ikke bli skjøvet ut av kurs. Jeg gjør det som trengs, ikke bare går den enkle veien. Det kan gjøre vondt. Det kan ta en stund å finne den nye kursen min. Gevinsten er stor så jeg gir ikke opp.
Utfordringen i livet er å lære at jeg ikke trenger å bli skjøvet i retninger jeg ikke ønsker å gå. Jeg svarer, ikke reagerer på hendelser, hvor stor fristelsen enn er til å ta den lettvinte veien og følge etter den som roper høyest.
Derfor øver jeg på å endre måten jeg ser, dømmer eller svarer på utfordringene jeg møter. Slik kan jeg dramatisk endre utfallet. Jeg har ikke alltid rett, og trenger innspill, og tanker fra andre for å kunne velge ny kurs eller justere den gamle litt. Da har jeg en større sjanse for å vokse til en bedre utgave av meg selv. Det kan være vanskelig eller smertefullt, men det er langt bedre enn den konsekvente smerten av uløst hjertesorg.
Lysning
«Ikke prøv å redde hele verden eller gjøre noe stort.
I stedet skap en lysning i den tette skogen av livet ditt
og vent der tålmodig,
til sangen som er ditt liv
faller inn dine egne åpne hender
og du gjenkjenner og hilser den.
Bare da vil du vite hvordan du kan gi deg selv
til denne verden
så verdt en redning. »Martha Postlewaite
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 
