Hvor mange ganger vil jeg bli knust?
Hvor mange frø har jeg inne i meg?
Hvor mange vegger må jeg trenge gjennom – for så å komme til en ny vegg og enda en i dette flyktige skallet jeg utvikler meg i?

Hver gang jeg strekker meg mot lyset, brytes jeg åpen litt mer og ankommer til en begynnelse like utenfor det jeg har vokst fra,
og til et sted enda nærmere sannheten.

Ofte kjenner jeg meg ganske alene inne i skallet mitt. Jeg prøver å strekke meg mot deg, men skallet hindrer meg fra å nå frem til deg. En dag vet jeg at skallet vil briste og jeg er klar for å møte hva det skal være.

Alt handler om å  ha mot til å fortsette arbeidet med å  forsere stengslene inne i skallet. Noen er ganske vanskelige å komme gjennom. De gir ikke etter for press. Jeg må lete i mitt eget indre for å finne nøkkelen. Når det smerter for mye, trekker jeg meg tilbake i ren håpløshet. Hvordan skal jeg kunne finne veien ut gjennom så mange feilslåtte valg og vonde opplevelser. De danner et tett kratt av uoppgjort skam, og brutte forhåpninger mellom meg og lyset der ute.

For det finnes et lys som er så sterkt at det klarer å trenge gjennom alle stenslene. Det gir håp og mot til å prøve å finne veien ut. Jeg kan ikke gi opp, så lenge jeg skimter lyset der ute. Jeg oppdager at lyset har en magisk kraft. Det viser meg hvordan jeg skal komme meg gjennom, selv de vanskeligste og mest smertefulle hindringene.

Jeg takker deg for at du ga lys til de mørkeste  dagene i livet mitt. Selv når du kanskje ikke skjønte hvor mye lys du ga meg. Du legger igjen en glittersti av godhet som jeg kan plukke opp når jeg trenger den som mest.

 

Jeg kan høre at du roper til meg gjennom natten.

«Livet er ment å være godt for deg! Og det vil behandle deg så godt som du behandler deg selv!»

Jeg vil sammenligne meg med et tre. Et tre som vokser seg sterk gjennom motgang, gjennom stormer. Stormene gir det dypere røtter.

Når jeg er midt i en indre storm, er det vanskelig å forstå det som skjer rundt meg. Selv om jeg ikke forstår hvordan stormen jeg går gjennom vil styrke røttene mine. Kanskje det er fordi jeg må mobilisere alt jeg er for ikke å gå under og bli revet over ende av de sterke kreftene i stormen. Uansett resulterer det i vekst. Det handler om å ikke gir etter, ikke la stormen bryte meg opp med roten eller knekker stammen min. Å ligge nede med brukket rygg er et alvorlig tilbakeslag, men skjelden uopprettelig. Jeg kan reise meg fra de fleste sår og nederlag, så lenge jeg har vilje og livsmot. Så lenge røttene er inntakte vil jeg fortsatt kunne vokse. Kanskje jeg ikke blir like rett og vakker som før. Uansett, det gjør godt å vite at jeg fortsatt vil kunne ha et rikt liv, selv med en krokete stamme og brukne greiner.

«Å være håpefull i dårlige tider er basert på det faktum at menneskets historie ikke bare handler om grusomhet, men også om medfølelse, offer, mot, godhet. Hvis vi ser bare det verste, ødelegger det vår evne til å gjøre noe. Hvis vi husker tidene og stedene hvor mennesker har opptrådt storslått, gir dette oss energi til å handle. Og hvis vi ikke handler, hvor lite det enn er, trenger vi ikke å vente på en utopisk fremtid. Framtiden er en uendelig rekkefølge av gaver, og å leve nå, slik vi tror mennesker burde leve, i motsetning til alt som er dårlig rundt oss, er i seg selv en fantastisk seier.»
Howard Zinn

For meg er det godt å tenke på. Det gir mot og styrke på veien. Men uten næring vil jeg fort stagnere og hindre veksten. Derfor trenger jeg styrke fra det som er rundt meg. Det hjelper lite å isolere meg alene for å beskytte meg fra all fare. Gjør jeg det, vil jeg snart visne og dø.

Næring kommer til meg gjennom det livgivende vannet. Vannet som fører med seg både styrke og vekst. Hør bare hva den kloke vismannen Tao Te Ching sier:

«Vann er det bløteste bløte av alt her i verden …
– men vi vet det kan tære bort det hardeste harde.
Det myke overvinner det harde.
Og det som kalles svakt, overvinner det sterke.
Dette vet alle, men ingen synes å tro det.»

Vannet er for meg en metafor på det som vokser frem i meg når jeg lytter til min indre visdom og følger lyset som du holder opp for meg. Da blir livet magisk og vel verd å leve.

Denne bloggen kom til meg da jeg satt og tenkte på deg. «Jeg» stemmen kan være både deg og meg. Det er fordi vi trenger hverandre og veksler på rollen med å være lysbæreren som strør en glittersti av godhet etter seg. For meg gjør det godt å tenke på.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/