Erfaringslæring



» Hele livet ditt, fra det øyeblikket du er født til det øyeblikket du dør, er en læringsprosess.

Jiddu Krishnamurti (1895-1986)



«Det er tre typer menn, de som lærer
ved å lese, noen som lærer ved observasjon, og resten av dem må tisse på det elektriske gjerdet og finner det ut selv.»

Will Rogers

Det er godt å kjenne at jeg lever, at jeg er i stand til å tilegne meg ny kunnskap og erfaring.

Jeg jobbet med  rusmisbrukere for mange år siden. De brukte å si at

” Vi lærer så lenge vi har lever.”

Det er ikke nødvendigvis slik. Ofte graver vi oss ned i sedvane og gjør det vi alltid har gjort. Vi har mistet, eller glemt å lære av livet, av de erfaringene vi gjør. Vår erfaringslæring og alder samsvarer ikke med antall år vi har levd. Det kan være så mange grunner til at vi ikke lærer.


«Hvis dere vil erverve kunnskap må dere delta i praksis for å forandre virkeligheten. Hvis dere vil vite hvordan en pære smaker, må dere forandre pæren gjennom det å spise den … All ekte kunnskap har sitt utspring i erfaringen.»

Mao Tse-Tung

Livet går på skinner og alt synes perfekt. Det er ingenting som utfordrer oss.

Vi er redd for det ukjente. Det er bra nok som det er. Alt utenfor vår egen komfortsone er fremmed og skremmende. Vi holder oss til det kjente.

Selv har jeg vært redd for det meste, og fryktet endring. Jeg har sagt til meg selv at dette klarer jeg ikke. Uten den eller den forutsetningen får jeg det ikke til, mestrer jeg ikke livet eller jobben. Likevel, det har vært så ubehagelig å ha det slik at jeg har utfordret meg selv, og til min forbauselse har det gått bra. Jeg har mestret det umulige. I alle fall det jeg opplevde som umulig.

De fleste mennesker synes at forandring er vanskelig. For noen er det verre enn for andre. Det utfordrer dem og deres trygge tilværelse, slik at de faktisk blir fysisk syke. Jeg glemmer aldri en mann som ikke kunne akseptere å flytte fra et 3 vindus kontor til et to vindus kontor. Vi hadde foretatt en organisasjonsendring og på grunn av det måtte vi omrokkere på kontorene. Han følte at hans status var truet og kjente seg derfor tilsidesatt selv om arbeidsoppgavene var de samme.

Skal vi kunne ta til oss nye erfaringer eller kunnskap er læringsmiljøet svært viktig. Det må kjennes tryggt å  bli utfordret på nye erfaringer og opplevelser, ny lærdom. Det handler i stor grad om å bli sett, å bli møtt slik som vi er, ikke slik vi burde være. Vi er gode nok som vi er. Vi besitter evner og egenskaper som er unike, som bare vi har. Blir vi gitt gode vekstvilkår vil vi kunne vokse og utvikle oss slik eikenøtta som til slutt ble et stort eiketre. Forutsentningen er at omgivelsene oppmuntrer og støtter oss.

Selvsagt kan vi utvikle oss også i vanskelige tider med lite støtte fra andre. Da er den indre drivkraften til å lære, komme oss videre i livet, større enn  å forbli der vi er. Eller det rett og slett er så ubehagelig å være der vi er, at vi må komme oss et annet sted som er bedre for oss.

Historiefortelling er vanlig i endringsprosesser. Det fortelles historier med eksempler fra vellykkede endringer om fortreffeligheten til målet som ønskes nådd. I historien inngår ofte også hvordan  og hvorfor det ble vellykket.

Vår indre motstand og utrygghet kan være stor. Hva som skremmer oss kan være så mangt. Jeg glemmer ikke en eldre dame som ikke lenger skulle jobbe på en sykehjemsavdeling. Hun skulle jobbe i hjemmetjenesten. Hennes angst var hvordan hun skulle oppføre seg hjemme hos brukerne. Måtte hun ta av seg skoene når hun kom inn til en bruker, eller….. Hun tenkte ikke på at hun skulle oppføre seg nøyaktig slik hun ville ha gjort når hun kom på besøk ellers. Hun var engstelig for alle de nye kravene hun følte ble stilt til henne. Det med skoene var det hun kunne sette ord på. Hennes komfort sone var utfordret og hun viste tydelig at hun var redd for å ikke mestre alt det nye.

For mange år siden arbeidet jeg på en institusjon med få ansatte. Alle var ansatt som assistenter og de vasket og ordnet rundt beboerne. Beboerne selv gjorde ingenting. Noen få arbeidet på et lite verksted inne på området.

Jeg vil si litt om hvordan vi endret situasjonen totalt. Beboerne tok selv ansvar for eget liv, med støtte fra de tidligere assistentene. Assistentene var blitt miljøarbeidere.

For medarbeiderne var det en vanskelig tid. Mange forsto ikke hensikten. Det var derfor nødvendig å fokusere på holdninger, menneskeverd og menneskets iboende muligheter. Sulle vi lykkes, måtte alle forstå og stille seg bak det vi ønsket å få til. Det var ikke lett. Gjennom mange år var det blitt en sedvane å ikke stille krav til beboerne. De hadde riktignok mange og til dels store handicap, men så en etter, hadde de alle mulighet til å vokse, til å bli et” eiketre.”

Hver morgen på morgenmøtet leste jeg dikt. Jeg fant frem til dikt som beskrev noe av det som hadde skjedd dagen før, eller skulle skje samme dag. Deretter samtalte vi rundt diktet og  snakket om hva det kunne lære oss i arbeidet med beboerne. Jeg tror at disse morgenstundene var svært viktig i medarbeidernes bevisstgjøring i forhold til beboernes muligheter og evner. Vi snakket også om hva som hadde skjedd dagen før, om hva vi kunne lære av det. Hvorfor en handling førte til et nettopp det resultatet, ofte uventet….før vi fikk analysert det.

Vi hadde selvsagt opplæring i miljøarbeid. Jeg tror likevel at de daglige møtene der vi samtalte rundt faktiske problemstillinger var den beste læringsarenaen.

Vi tok opp feil som var begått og viste hva feilene hadde ført til. Jeg brukte meg selv som eksempel når jeg hadde gjort noe som ikke ga den beste løsningen. Slik ble det lov å gjøre feil og snakke om dem. Langsomt endret vi oss til det vi måtte være for å gi beboerne de beste vilkårene for et godt liv.

Sakte, men sikkert, ble medarbeiderne trygg i sin nye rolle, og opplevde den som meningsfylt og utfordrende. Beboerne tok de nye oppgave forbausende lett og de vokste  for hver dag . De ble deltakere i eget liv istedet for å være en brikke i andres velgjørenhet.

Jeg så hvor viktig endring er for å skape vekst og utvikling. Hvor stort ubrukt potensiale vi alle har. Får vi muligheten kan vi nå så langt som…

” the sky is the limit.”

Jeg er ansvarlig for min egen læring og du for din. Likevel vil jeg påstå at støtter og hjelper vi hverandre , vil vi nå lengre i vår egen utvikling og læring, og samtidig lære hvor viktig  støtte og lagspill er.

«Nøkkelen er ikke hva du gjør.
Det er hvordan du gjør det som skaper forskjellen.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..