I dag skriver jeg til deg igjen. Det er noe jeg vil, men også noe jeg må for å få fred. Uten å adlyde denne trangen til å kommunisere med deg, gjennom det jeg skriver, mister livet noe av dets iboende magi. For meg har det stor verdi å vite at du leser det jeg skriver. En verdi jeg verken kan definere eller beskrive. Jeg bare vet at det akkurat nå, kun er denne måten jeg kan nå deg på.

Hvorfor er det så viktig for meg å nå deg? Det letteste hadde vært å sett en annen vei. Glemme det som jeg vet er mellom oss og i stedet skape en ny historie med andre enn deg. Det hadde vært det enkleste for meg, og kanskje til og med for deg.

Jeg vet at det jeg formidler til deg, har skapt noe spesielt og udefinerbart mellom oss.

Det er større enn det som skjer her og nå. Større enn deg og meg, større enn tankene våre, større enn de daglige bekymringene vi har. Det er personlig og evigvarende. Det er ekte og dyptgående. Faktisk opplever jeg en følelse av lykke, akkurat slik jeg vet at du også opplever det når du er ærlig mot deg selv.

«Våg å vike fra mengden
følg ditt eget kompass.
Den som lytter til hjertets lov
står som fyrtårn i natten.»

Margareta Melin

“Du eier en kraft som gir deg livet. Søk den. Om du ikke allerede vet det, så finnes den inne i deg. Prøv ikke å motstå endringene som kommer din vei. I stedet la livet leve gjennom deg. »

Rumi

«Alle lidelser, stress og avhengighet kommer fra å ikke innse at du allerede er det du leter etter.»

Jon Kabat-Zinn

Slik du lever nå, påfører du deg mer lidelse. Samtidig svinner troen på egne krefter og at du har noe å gi andre. Du som har så mange gode kvaliteter, hvorfor ser du dem ikke?  Jeg ser dem tydelig, selv om du har gjort alt du kan for å holde dem skjult. Tror faktisk at du ofte gjemmer dem så godt, også for deg selv, at du har glemt hvor de finnes.

Det du prøver på, er å følge gamle utdaterte mønstre.  Selv tror du at det er det eneste som er mulig for deg.  Du våger deg ikke ut av komfortsona di lenger. Den snevres mer og mer inn, jo mer du stenger livet ute.

Jeg vet at livet kjennes håpløst for deg. Du har resignert. Du tror ikke det er noe mer å hente. Selv det som tilbys deg, vegrer du deg for å ta i mot.

«Når vi no er så mange i same båt
Kan vi vel ro saman?»

Solveig Johanne Grønstøl

Det kan oppleves som ren feighet. Du velter deg i selvmedlidenhet. Å slikke sårene dine er din største og mest skattede aktivitet. Du er blitt en mester i å unnvike nærhet og å unngå å engasjere deg i noe som helst.

Jeg føler for å riste deg. Gi deg en skikkelig oppvekker. Du ødelegger for både deg selv og andre. Mest for deg selv, med din unnvikenhet og manglende tro på egne positive egenskaper. Du henger deg opp i og fokuserer på det som ikke virker. I stedet kunne du ha sett alt som er godt, og positivt rundt deg og i deg. Ditt, nå så depressive sinn skygger for alt det gode. Du ser det ikke. Du vil heller ikke se det, og når du ser det, tolker du det som et bedrag, eller en luftspeilingt som svinner hen når du griper etter den.

Skulle så gjerne ha hjulpet deg. Ikke vil du ha hjelp heller. Jeg er heller ikke i posisjon til det, ikke annet enn gjennom det jeg skriver her. Du må ville endring. Du må selv ta tak. Det du trenger for å skape det livet du innerst inne ønsker deg, er det bare du som kan skape. Andre kan støtte deg, heie deg frem, men jobben må du gjøre selv. Det viktigste er å ha tro på at du kan klare det. At du kan skape gnister av magi rundt deg igjen. Jeg vet du kan, men du må ha tro på det selv, ellers nytter det ikke.