«
«En gang løp jeg fra vanskelige følelser.
Nå er de mine rådgivere, fortrolige venner,
og de har alle et hjem i meg,
og alle hører hjemme og har verdighet.
Jeg er sensitiv, myk, skjør,
armene mine legger jeg rundt alle mine indre barn
i min følsomhet, i min egen kraft.
i min skrøpelighet, et uendelig nærvær.I dypene av mine sår,
i det jeg har kalt «mørke»
fant jeg et flammende lys
som styrer meg nå i kamp.Jeg ble en kriger
da jeg snudde meg mot meg selv.Og begynte å lytte.!»
Jeff Foste
I dag har jeg samlet sammen noen dikt fra ulike forfattere og en artikkel av Svend Brinkmann som jeg vil dele. Det jeg har lest har gitt meg tanker og refleksjoner som gir nye måter å se livet mitt på. Ganske spennende og ikke så lite magisk.
Svend Brinkmann er forfatter og professor i psykologi ved Aarhus Universitet. Han tar opp noe som berører meg sterkt.
For meg kom det han sier akkurat når jeg trengte det i mitt liv. Jeg har lenge kjent på en slags mindreverdighet fordi jeg velger annerledes og mindre enn mange andre. Jeg velger slik det kjennes riktig for meg. Det betyr, i følge Brinkmann at jeg ikke trenger være flau over at jeg lever et tilsynelatende lite spennnede liv. Ikke så lenge det kjennes riktig for meg.
«Du skal ikke ville det hele.
Du er kun en enkelt del.
Du ejer en verden i verden.
Dèn skal du gøre hel.»Piet Hein
Her er hans budskap:
Begrepet FOMO har vært kjent i flere år, Fear of Missing Out – eller som det heter på norsk, «frykten for å gå glipp av noe». Dette har gradvis blitt en grunnstemning i kulturen vår.
For mer enn tjue år siden, før smarttelefoner og sosiale medier, kalte sosiologen Gerhard Schulze det moderne forbrukersamfunnet for et opplevelsessamfunn, der alt handler om å oppleve mest mulig innenfor rammene av det relativt korte livet som er tildelt oss.
Problemet er bare at for hver gang vi velger oss noe – det være seg jobb, kjæreste eller en ferie, velger vi også noe bort. Redselen for å velge feil, og dermed gå glipp av noe, blir naturlig nok denne valgfrihetens faste følgesvenn.
Det er ikke lett å argumentere mot det positive som finnes i alle valgmulighetene vi som moderne mennesker har, men flere psykologer snakker nå om alvoret i det de kaller «valgfrihetens tyranni»: Risikoen for å ende opp som evig utilfredse med det vi har, fordi vi grunnleggende tenker at det alltid er mulig å få eller ha noe annet.
Videre er denne valgfriheten ofte en illusjon: Det er i første rekke de ressurssterke som er forunt å velge og forbruke det de vil. Men som kulturelt mantra tas valgfriheten mer og mer for gitt av mange, noe som gjør at de kun har seg selv å bebreide når det går galt. De har jo selv valgt det.
Så leste jeg dette lille utsagnet:
«Uansett hva det er, må du slutte å prøve å finne ut av det nå. La det forbli uløst en liten stund. Ikke prøv å spole frem til «svar» scenen i filmen om livet ditt; stol på den nåværende scenen som sier «ingen svar ennå». La spørsmålet selv få puste og bli levende. Slapp av i det mystiske øyeblikket som er nå.»
Jeff Foster
For meg ble det veldig sterk og ga svar på noe som har vokst frem i meg over litt tid. Det handler om å slå meg til ro med livet slik det er, nyte dagen slik den er, ikke lengte etter noe som ikke er. I alle fall ikke her og nå. Dersom jeg bygger livet mitt på drømmer om fremtiden, er det lett å glemmer det som er tilstede i livet akkurat nå. Selvsagt skal jeg ha drømmer, men de må ikke ødelegge dagen i dag slik den er.
«Når du skifter fokus
fra det som er fraværende
til det som er til stede
fra det som mangler
til det som har blitt gitt deg
fra det du ikke er
til hvem du er
fra herjingene av linjær tid
til umiddelbarheten av nå,
kobles du sammen igjen
med kjærlighet, sannhet og skjønnhet,
og overflod er ditt,
uanstrengt.For i sannhet,
ingenting mangler hvor du er,
ingenting mangler fra dagens scene av filmen i livet ditt,
og du er for alltid,
på stedet for helhet.Den eneste grunnen
til at du ikke kan finne helhet
er fordi du alltid har vært hel.Dagen venter bare på å bli levd.
Så pust inn i livet, venn,
pust inn livet.»Jeff Foster
Glede er ikke et mål, ikke en følelse, ikke engang det motsatte av fortvilelse. Glede er villigheten til å holde fortvilelse som noe skjørt og gi den plass i hjertet mitt.
Glede er beholderen, aldri innholdet. Glede er den opprinnelige følelsen av å være i live.
Glede vil ta alle verdens sorger, frustrasjoner, frykt og knuste drømmer inn i seg og omskape dem til kraft og livsmot.
Gleden var der da jeg tok mitt første skritt, da jeg falt, gråt og sto opp igjen, klar for livet.
«Undervurder aldri kjærlighetens kraft,
bønnens mysterium eller livets helhet.………
Og nå er kjærlighet min seremoni, naturen min guide.Mitt mantra er å omfavne livet i overflod.»
Susan Frybort
Før tenkte jeg at kjærligheten til meg selv har vært en forbudt kjærlighet. Jeg var preget av janteloven og “Du skal ikke tro at du er noe”. Jeg lærte at jeg skulle sette andre foran meg selv. Det er trist å tenke på at jeg har villet meg selv så vondt.
Vi har alle våre unike gaver, og ved å dempe meg selv, legge lokk på den jeg er, vil verden gå glipp av meg, av mitt hjertes lengsel og mine gaver. Hele eksistensgrunnlaget mitt vil forvitre. Da snur jeg ryggen til den jeg er, grunnen til at jeg er til.
Livet blir aldri fullkomment når dette skjer. Det skaper en indre tomhet, en konstant søken etter noe jeg ikke vet hva er. En indre ensomhetsfølelse som gnager og gir utrygghet og stress. Også nedstemthet og lite energi. Indre uro og følelsen av å bli overveldet av all verdens problemer og trivialiteter blir dermed det som møter meg i hverdagen. Jeg mister fokus og går i ring uten mål og mening. Slik kan jeg miste retning og hvem jeg er. Jeg glemmer hvorfor jeg er her og meningen med livet.
Bare så du vet det, jeg har opplevd det og det er ikke et sted jeg vil ambefale deg å oppsøke. Uten egenkjærlighet blir livet en byrde. Du mister gleden over å være til.
«Vi løser ikke problemer ved å bruke den samme tenkningen vi brukte da vi skapte dem.»
Albert Einstein
Min indre kritiker viser seg når jeg glemmer å elske meg selv. ”Jeg er ikke … nok», sier han.
Jeg er ikke pen nok, bra nok, effektiv nok, rask nok, langsom nok, fokusert nok, stor nok, liten nok, lav nok, høy nok, tynn nok, tykk nok, samvittighetsfull nok, snill nok, omsorgsfull nok, kjærlighetsfull nok, rik nok, flink nok … det har ingen ende. En indre dialog, bevisst eller ubevisst som aldri tar slutt – før jeg har forløst den ekte meg. Visdommen i hjertet og sjelen, den i meg som vet at jeg er akkurat den jeg er ment å være. Jeg som har med meg akkurat det verden trenger, akkurat nå, akkurat her.
Magien er at når jeg åpner hjertet mitt for livet og lever her og nå, uten tanke på det som har vært, eller det som kanskje kommer, finner jeg tilbake til kjernen i meg, min indre kraft og styrke. Jeg er så glad for at jeg mesteparten av tiden, har funnet tilbake til dit jeg er ment å være. Av og til går jeg meg vill, men heldigvis er veien opplyst tilbake til der jeg er ment å være. Magi, magi, spør du meg.
Brinkmann skriver videre:
Jeg fikk en utgave Piet Heins dikt «Du skal ikke ville det hele» av min farmor i konfirmasjonsgave, signert av dikteren selv. Diktet handler om nødvendigheten av å velge noe bort, og gleden ved begrensningen, noe som er et ufravikelig eksistensvilkår for alle mennesker. «Du skal ikke spare din møje. / Men ofre den nu og her. / Det er netop endeligheden / som gør det alt sammen værd.»
Nettopp fordi endeligheten er livets horisont, skal vi ikke ville alt. Og nettopp dette, å si nei til nye tilbud, unngå distraksjoner, være fornøyd med og verdsette det vi har, alt dette har trange kår i opplevelsessamfunnet.
Selvfølgelig er det den teknologiske utviklingen, og særlig de sosiale mediene, som har gjort det vanskeligere å dyrke evnen til å fokusere på det vi har, og ikke konstant oppsøke det vi ikke har. Men hvis vi lytter litt nærmere, er det også en dypere kulturell puls som slår i forbrukersamfunnet.
Den kjente amerikanske kultursosiologen Philip Rieff har skrevet at vi kan kun forstå moralens og kulturens dypeste hemmeligheter ved å kjenne til det vi bør unngå. Dannelse handler derfor kanskje ikke primært om å vite det som til enhver er verd å oppleve, men like mye om det som det er gode grunner til å unngå.
Forbruks- og vekstsamfunnets just-do-it-ideologi forteller oss hele tiden at vi bør gjøre og oppleve mest mulig, fordi det er det som holder hjulene i gang. Nøysomhet og måtehold blir i denne sammenhengen laster, og overskridelse og grådighet blir til dyder.
Dette gjelder også for det vi kunne kalle eksistensiell grådighet, der vi forbruker selve livet. Vi skal leve «fullt ut», «realisere vårt potensiale» og «gripe dagen», som det heter i selvhjelpslitteraturen, blant coacher, bedriftskonsulenter og mellomledere.
Flere og flere ser imidlertid ut til å ha gjennomskuet den eksistensielle fortvilelsen som går hånd i hånd med just-do-it-ideologien. Den britiske psykologen Adam Phillips har skrevet om den elementære verdien det er i å gå glipp av noe. Vi er hjemsøkt av myten om vårt eget potensiale, hevder Phillips.
«Det var i mitt svakeste
øyeblikk at jeg oppdaget
indre styrke.Det var etter min oppriktige
og dypfølte tilståelse,
at jeg hørte uendelig visdom.Det var da jeg bekjente
mine begrensninger, at jeg anerkjente
uendelige dybder inne i meg.Gjennom hele livet
og av kjærlighetens
usynlige hender,er jeg dannet
og informert
og reformert
med hver nye
forståelse.Vi er strålende vesener,
formet av det vi har overlevd.
Helbredet av våre egne hjerter.
Utformet med omsorg.
Alltid i utvikling.»Susan Frybort
Noe dypt i DNAet mitt er en drivkraft og et ønske om å finne det beste i det som omgir meg. Å lete etter den lyse siden av selv det mørkeste mørke uansett hva.
Det har vært mye sorg og nederlag rundt meg. Likevel har jeg aldri kjent meg alene. Jo vanskeligere jeg hadde det, jo mer kjente jeg meg ivaretatt.
«Slik dagen er, skal din styrke være.»
Det er virkelig slik jeg har opplevd det når livet går meg i mot.
Alt det vanskelige har vist meg at jeg har en indre styrke som leder meg gjennom de tøffeste stormer.
Gang på gang i mitt liv har det vært stormer. Utfordringer som jeg ikke visste hvordan jeg skulle navigere meg gjennom. Men uten å være i stand til, i hver enkelt opplevelse, har de gitt meg visdom som er av større verdi enn det som er målbart. De har vært en sølv reninger som gjorde at jeg opplever ærefryktog takknemlighet for erfaringene livet har ført meg gjennom.
Alltid når jeg kjenner meg alene … Har jeg blitt minnet på at jeg er elsket og tatt vare på.
Jeg er ikke redd for stormer lenger. Jeg er ikke redd for de vanskelige tidene. Jeg er ikke redd for å bli presset til grensen, fordi jeg vet at jeg alltid vil komme sterkere gjennom til den andre siden.
Din personlige healing
«Din personlige healing har
aldri blitt gjort før.
Ikke av noen
andre enn degSå vær tålmodig, mild, barmhjertig
og vennlig
mens du avdekker, forløser, reviderer og gjenvinner
i det store rommet av følelser
i prosessen
av å jobbe deg gjennom.Dette betyr at det vil bli påkrevd
å omforme og sortere en rekke av
feilplasserte følelser. Så ikke løp
gjennom det høye gresset, forbi
villblomster av feilfortolkninger
underveis for å gjenoppta eller gjenopprette
det som har gått tapt eller ble forstyrretOg alt du holdt var
aldri virkelig ditt – skyld for ikke å
gjør nok, skyld for å opprøre
det som var, dyttet tilbake for å ta
din rettmessige plass – la det falle
til bakken.
Så herfra,
til tross for oppturer og nedturer,
husk:
Du trenger ikke å
plukke opp alt
som blir kastet på deg.»Susan Frybort
«Du trenger ikke å plukke opp alt som blir kastet på deg.» Det er så riktig, og likevel, kan det være vanskelig å akseptere når selvforsvar stadig blir etterspurt. I alle fall trodde jeg det. Å skille mellom det jeg trenger å plukket opp, og det som ikke er nødvendig, er et viktig livsarbeid. For meg ble livet helt annerledes og bedre da jeg forsto dette. Det har gitt meg et gladere og mer positivt syn på livet.
Mange er forbauset over at jeg som oftest er positiv …
Jeg er ikke sikker på om det er bemerkelsesverdig. Jeg tror ærlig talt at det er lettere enn alternativet. Det er ekte fra hjertet og ingen Pollyanna lek.
Det er ingen verdi i å miste eller synes synd på meg selv. Jeg har ikke lyst til å kaste bort tid på å klage eller bekymre meg. Jeg har ikke noe ønske om å sitte fast i selvmedlidenhet.
Jeg tror virkelig på dette:
Gjennom motgang oppgraderes livet mitt.
Hver opplevelse, god eller dårlig, er for det beste. Jeg stoler på det. Det er ikke bare ord, jeg tror det virkelig. Jeg vet at uansett hvor vanskelig det jeg går gjennom, er det noe bedre å finne på den andre siden. Viktigst, jeg vet at jeg blir ivaretatt gjennom disse erfaringene, og jeg vil bli et bedre menneske.
Jeg er skaperen av mitt liv.
Selv om jeg ikke alltid kan kontrollere hva som skjer med meg, kan jeg alltid velge hva det betyr, og hva jeg velger å gjøre med det. Jeg vil ikke være et offer i livet mitt. Min fremtid skaper jeg selv.
Hver utfordring fører til et større gjennombrudd.
Jeg tror at det er en gave som venter på meg i hvert forsøk. Jo større utfordringen er, desto større er gaven. Det kan være en lærdom som gjør meg klokere, eller kanskje en ny dør som åpnes opp som fører meg til et mye bedre sted enn jeg kunne ha forestilt meg.
Så, hvis du går gjennom tøffe og utfordrende tider akkurat nå, kan kanskje tankene mine påminne deg om noe som hjelper deg med å navigere gjennom dine stormer, slik at du kan dukke opp triumferende på den andre siden.
DItt åpne hjerte
«Kjærlighet er ikke gitt. Kjærlighet kan ikke bli tatt bort.
Kjærlighet er ikke en vare; Den kan ikke kjøpes eller selges.
Kjærlighet kommer ikke fra utsiden.
Kjærlighet er ikke en tilstand; tilstander kommer og går.
Kjærlighet er ikke et nervøs nervesystem,
en topp opplevelse, en fantastisk følelse.
Selv de mest vulkanske følelsene er midlertidige.
Og selv de mest oppriktige løftene kan smuldre bort.
Og selv de vakreste drømmene kan dø,
for en slik eksistens er uten grunn,
og du har alltid visst det.Kjærlighet er synonymt med nærvær,
et hjerte åpent for det uendelige.
Kjærligheten er i pusten,
Denne enkle følelsen av å være i live og våken.
Kjærligheten er romslig; et flott rom,
Din ubegrensede kapasitet til tanke og følelse.Kjærlighet er din, og du kan ikke miste den.
Hvis du kan miste den, var det ikke kjærlighet, men begjær,
og trang til å eie,
bli besatt, og glemne
ubetydeligheten av ting,
og leve i ubevissthet.Likevel er kjærligheten der selv i tap av lyst.
Og hjertet kan forbli åpent, selv når verden rundt deg går i stykker.Ja, selv når kjærlighet er tapt, finnes kjærligheten!
Kjærlighet er denne forbløffende intimiteten du føler.
Denne gjennomsiktigheten. Den statsløse staten. Hjem
Denne magien. Denne klarheten.Det nåværende øyeblikket, nakent.
Den delen av deg som ikke kan krysses.Ikke vent på kjærlighet. Ikke be om den.
Ikke gjør deg liten for den.
Ikke manipuler deg selv, forstrekk deg selv.
Ikke ødelegg andre for å vinne den.
Ikke gjør den til noe «tapt».Men kjenn den.
Og husk:Du er verdig.
Du er stor.
Du er et vilt dyr, supernovaen.
Hjertet ditt slår som ett med alle andre hjerter.
Tilkoblet, og lengter etter å slutte seg til dem.
Så du kan ikke være ensom når du er i deg selv.
Og din egenverdi er majestetisk
og din lengsel er mirakuløs.La dine drømmer om kjærlighet brenne; føl brannen.
Du har bare ønsket
å bli forelsket
i ditt eget
hjerte.»Jeff Foster
Jeg vil avslutte med Brinkmanns ord:
Det ikke-levde livet – altså det livet det ikke ble noe av, det vi valgte bort, fordi vi rent faktisk valgte noe annet og forpliktet oss på dette – er uhyre viktig, sier han. Ikke som noe vi skal angre på, men som noe som nettopp gjør oss til den vi er. Det er ikke bare våre aktive handlingsvalg som definerer oss og skaper vår identitet, det gjelder i like stor grad det vi valgte bort, det ugjorte.
La meg foreslå JOMO som et begrep til oppbyggelse for vår tid: Joy Of Missing Out. La oss hylle filosofien om «less is more», og la oss få mer nærvær og sinnsro. Kanskje skal vi droppe opplevelsesreisen og redusere hele opplevelsesøkonomiens tingliggjøring av det å være til.
Kanskje vi skal utdype vår forståelse av at mennesker har en verdi i seg selv, som ikke kan reduseres til et spørsmål om det gir meg «en god opplevelse» å være sammen med dem? Kanskje vi rett og slett må slutte å tenke at livet handler om å oppleve så mye som mulig, men at det handler om å leve opp til noen fundamentale menneskelige forpliktelser? Og at dette siste forutsetter at vi er villige til å gå glipp av noe. Erkjennelsen av hva som ligger i «Du skal ikke ville det hele» vil vi etter alt å dømme ha bruk for i uoverskuelig framtid. La oss kultivere begrensningens kunst.
Magisk, ikke sant!!!
«Du skal ikke ville det hele.
Du er kun en enkelt del.
Du ejer en verden i verden.
Dèn skal du gøre hel.
Een eneste vej skal du vælge,
og være identisk med dèn.
De andre veje må vente.
Vi kommer altid igen.Du skal ikke spare din møje.
Men ofre den nu og her.
Det er netop endeligheden
som gør det altsammen værd.
Det er dette Nu du skal være,
skal virke og gi dig hen.
Dét er uendeligheden.
Vi kommer aldrig igen.»Piet Hein
For meg handler det om å leve her jeg er, ta mitt ansvar og gjøre det beste ut av det som er. Der jeg har mine evner og min styrke. Finne glede på det stedet der jeg er. I nået. Jeg tenker også at det handler om å slutte å streve etter noe annet hele tiden. Ikke streve etter å bli en annen og mer perfekt, eller streve mot mål som kan ta fra meg livsgleden. Men bare å være den jeg er, akkurat her og nå.
Bare slik blir jeg og verden hel. Magi, magi!!
Besøk siden min på FB, Synnas verden
Synnas verden 