Mestre livet

«Vaner du opprettet for å overleve, vil ikke lenger tjene deg når det er på tide å blomstre! Kom deg ut av overlevelsesmodus.»
Synnøve

.

 

I dag er det verdensdagen for forebygging av selvmord. Det at det finnes en slik dag, gir håp. I like stor grad gir det sorg og smerte. Smerte over at så mange har tatt sitt eget liv fordi de ikke mestret livet.

For åtte år siden tok sønnen min livet sitt, så jeg vet hva jeg snakker om.  For 32 år siden gikk mannen min bort fordi han ikke kunne se livet i øynene.

Overlevelsesstrategien som de hadde klamret seg til så lenge, holt ikke mål lenger og livet tok slutt.

Jeg har fått sorgen på avstand og  når jeg tenker tilbake, minnes jeg alt som var godt. Det vonde, og såre har bleknet og kommer bare til meg i små lynglimt. Da stopper jeg opp og tenker at jeg, jeg gjorde det jeg kunne mens de levde. Selvsagt kunne jeg ha handlet annerledes, vært mer tilstede, hatt større innsikt, skaffet bedre hjelp, osv.  i det uendelige. Men det fører ingen steder hen å være etterpåklok. Jeg vet at jeg gjorde alt jeg kunne, ut fra de forutsetningen jeg hadde der og da.

Uansett, vil jeg alltid ha dem med meg i hjertet mitt.

«Jeg er blitt så ensom. Jeg visste ikke at det gikk an å bli så ensom.
Jeg sover ikke. Natt er dag, og dag er natt.
Mellom dem ligger grålysningen med alt den vet.
Jeg er blitt så ensom. Ingen skulle bli så ensom.
Her hvor jeg er, har det gått et stort ras. Jeg er i raset. Jeg kommer ikke vekk herfra.»
Ellen Francke

De tok begge sine valg. Livene de levde var for smertefulle. Overlevesesstrategien deres slo feil. De så ingen annen mulighet enn å forlate denne verden.

Begge var flotte mennesker med et stort potensiale.  Et potensiale som ikke fikk blomstre fordi de levde innestengt i sine egne vonde forestillinger om eget verd.

Jeg har reflektert mye i årene som har gått om hvordan så flotte mennesker kunne ende livene sine på en slik vond måte. De kunne ha nådd så langt og utrettet så mye, både for seg selv og andre. Begge hadde de et varm og bankende hjerte for andre. De brydde seg om hvordan andre hadde det.

Det handler om barndommen. Hvordan de var blitt sett som barn.

Mannen min vokste opp under krigen og ble satt store krav til. Krav han ikke mestret. Han hadde trengt å være barn lenger enn han fikk lov til. Faren  fikk tuberkulose og ble langt inn på sanatorium i krigstiden. Moren måtte livberge seg og tjente til livsopphold ved å arbeide på gården til en streng far. Hun følte nok at hun levde på farens almisser og tilbød sønnens arbeidkraft som gjennytelse.

Selvsagt kunne det ha gått bra, om han bare hadde blitt sett og anerkjent som den han var.  I stedet møtte han mennesker som måtte være harde for å overleve selv. Han følte dermed at han fikk lite varme fra sine nærmeste. Det var ikke slik de ville at det skulle være, men slik ble det. Alle gjorde så godt de kunne for å overleve, og familen endte opp i en vond og destruktiv samhandling. Og mannen min utviklet angst og alt som kan føre med en slik lidelse.

Sønnen min vokste opp med meg og sin eldre bror.  Jeg ble enke da han var ti måneder gammel.  Etter kort tid fikk jeg en ledende stilling og fokuset mitt var i stor grad på jobben.  Jeg trodde at jeg ivaretok sønnen min.  I ettertid ser jeg at han ble rotløs av at jeg var lite hjemme og flyttet rundt når jeg fikk nye lederjobber. Broren var en robust type og han klarte seg bra. Den yngste var mer sårbar, og reagerte med tilbaketrekning og  skoleskulking.

Jeg ba om hjelp, men fikk som svar at jeg var så ressurssterk at jeg  kunne klare å ordne opp selv. Tror heller ikke at jeg forsto alvoret i situasjonen.

Senere ble jeg rådet til å slutte å jobbe og være hjemme for å ta meg av sønnen min på heltid. Det gjorde jeg i over tre år. Hele familien fikk det bedre. Da han begynte på videregående skole, inngikk vi en avtale med skolen om tett oppfølging og han fikk en ressursperson knyttet til seg. Avtalen med skolen ble ikke holdt fra skolens side. Dette fikk jeg ikke vite om før etter noe tid. Da jeg oppdaget det, hadde sønnen min skulket mye og  tilbrakt tid med å røyke hasj sammen med såkalte «venner».

Draum

«Det ropte frå sjøen om hjelp, hjelp.
Ei røyst som eg kjende: di

Eg skunda meg nedtil, sprang, sprang,
Fekk båten i hast gjort fri.

Skauv ifrå land, greip årene,
Sette meg ned for å ro,

Men kom ingen veg. Makteslaust
Mot vassflata årene slo.

Kom ikkje nedi. Fekk ikkje tak.
Vatnet var stivna som bly.

Og langt uti mørket di røyst
Som ropte og ropte på ny.

Med årene sat eg og slo, slo
Mot dette som ikkje brast,

Slo og visste: du ropte om hjelp,
Men du held og båten fast.»

Haldis Moren Vesaas

Det ble mange slike episoder de neste årene. Han forsøkte å få livet på stell, men ble møtt med negative tilbakemeldinger, og krav fra de som burde forstått og støttet han. Jeg ble tilskuer til alt dette. Selv de gangene jeg prøvde å gripe inn og tale hans sak, ble jeg avvist. Trolig mente de at jeg var en mor som sydde puter under armene på sønnen min.

Mulig at jeg var for snill og hadde gitt for få grenser.  Grensesetting var min svakeste side. Det innrømmer jeg gjerne. I ettertid ser jeg hvor skadelig det var for sønnen min. Men fikk jeg hjelp, nei, i alle fall i for liten grad.  Jeg ble sett på som ressurssterk og dermed …… Jeg skriver ikke dette for å klage, men for å belyse hvordan det kjentes fra min side.

Jeg skal være den første til  å erkjenne, at uten at den det gjelder vil selv, så nytter det ikke, samme hva slags hjelp som tilbys.

Poenget er at sønnen min ville, men han hadde erfart at når han virkelig trengte støtte og hjelp for å komme videre, ble hjelpen trukket tilbake eller han fikk feil hjelp. I alle fall så han slik på det. Det var et gap mellom hans forventninger og det som ble tilbudt han. Han ble altfor ofte sittende igjen med en følelse av å ikke være god nok, å ikke mestre. Derfor sluttet han for ofte å prøve.

Jeg kan nevne et eksempel. Han gikk til samtale hos en psykolog. Målet var at han skulle klare å begynne i jobb. Han gledet seg stort da han fikk tilbud om en jobb. Endelig skulle han få leve normalt som alle andre, sa han til meg. Saken var at jobben lå et stykke borte og han måtte ta kollektiv transport for å møte på jobb. Her hindret angsten han mye. I stedet for å trappe opp støtten, og følge han på jobb de første dagene og forsterke samtalene, ble all hjelp trukket tilbake. Han måtte klare resten selv. Selvsagt gikk det galt. Han kom seg aldri på jobb. En annen gang møtte han opp på jobb, men motet sviktet ved inngangen og han kom slukøret hjem igjen.

En annen gang gikk han til legen og ba om å få noen få valium for å tørre å gå på jobb de første dagene. Husker hvor stolt jeg var over at han faktisk tok mot til seg og gikk til legen for å få hjelp. Selvsagt sa legen nei. Jeg tror at legen mente at han kom for å få noe å ruse seg på, ikke for å komme seg ut av det tilbaketrukne livet sitt. Han kunne jo misbruke tablettene han ba om. Hva så om han misbrukte dem. Hva betyr noen få valium, i forhold til å kunne kjenne på følelsen av mestring og klare å gå på jobb. Det hadde vært forsøket verd. Kanskje jeg er naiv, men et dusin valium kunne ikke gjøre noe fra eller til i forhold til rusavhengighet. Legen tenkte helt klart det verste og demonstrerte gjennom det han sa, liten tro på sønnen min. Ikke vanskelig å forstå det heller.

Da han flyttet tilbake til byen, der jeg bodde, etter at det ble slutt med kjæresten,  var det lite hjelp å få hos NAV. Han fikk penger, men ingen hjelp. Selv ikke etter at jeg tok kontakt og klaget. De lovet å kalle han inn til samtale, men det skjedde ikke.

Sønnen min hadde gitt opp. Det nyttet ikke, sa han. Når han endelig motet seg opp til å be om hjelp, ble han avvist, eller fikk feil hjelp og han trakk seg enda lenger tilbake. Neste gang satt det å be om hjelp enda lenger inne. Han var kommet inn i en vond og destruktiv sirkel.

Når du leser dette, vil du kanskje si at det må bli slik med en mor som først svikter og siden syr puter under armene på sønnen sin. Han må stå opp for seg selv.  Jeg kan se poenget i en slik uttalelse.

Skal ikke gå inn i en argumentasjon, verken for eller mot dette.  Situasjonen var som den var.

Som mor kunne jeg ikke trekke meg bort fra en sønn som ikke mestret livet sitt. Han satt  forøvrig inne, hadde isolert seg, og falt mer, og mer inn i rus og håpløshet. Rusen ble en flukt fra et liv han ikke mestret.

Det endte med at han tok sitt eget liv mens han var på ferie. Han trodde at en ferie ville hjelpe han til å få et bedre liv og gi han nye impulser. Jeg tenker at han oppdaget at det ikke var så enkelt. Mørket rundt han ble enda mørkere og løsninge ut av det hele ble å ta sitt eget liv.

Hva vil jeg med å fortelle denne historien?

Jeg vil vise hvor galt det kan gå med feil fokus, enten det gjelder fra nærpersoner og/ eller fra hjelpeapparatet.

Jeg vil sette fokus på hvordan vi møter hverandre.

Det handler om åpenhet og deltakelse.
Det handler om å bli sett som den en er.
Det er alt for mye fordømming og  besservisserhet i hjelpeapparatet og ellers i samfunnet.
Hva med å lytte mer til den det gjelder.
Hva med å følge opp litt lenger enn over den første kneiken.

Det er så altfor lett  å sette hverandre i bås. Hvordan kan en lege vite, etter kun et møte hva som er best for den det gjelder. Hva med å starte en dialog, i tillit til at den som ber om hjelp kan ha svaret selv. I alle fall trenger å reflektere høyt rund sine egne problemer. Det  som trengst er at andre er villige til å lytte og trå støttende til.

Det handler om å bli sett.
Det handler om å vise omtanke overfor hverandre.
Det handler om den gode samtalen.
Det handler om å gi tidlig hjelp og bli trodd av hjelpeapparatet.
Det handler om å gi riktig hjelp og støtte.
Det handler mest av alt om respekt – ikke fordømming.
Det handler om å legge tilrette for en god oppvekst.
Det handler om å gi foreldre den støtten og hjelpen de trenger.
Det handler om å være medmenneske, uansett hvor vi møter hverandre.
Det handler om …….

.

.

For å blomstre som mennesker trenger vi hverandre.
Vi trenger å utfordre det som holder oss tilbake.
Vi trenger å vise mot og vilje.
Vi trenger å vise andre hvem vi er. Ikke skjule oss bak en maske.
Vi trenger nærhet og kjærlighet, støtte og omsorg.
Vi trenger å få lov til å å feile og eksperimenter for å finne vårt uttrykk.
Mest av alt handler det om å ikke gi opp, selv om vi faller og feiler igjen og igjen. Det er alltid et lys i enden av tunellen. Aldri, aldri glem det …
Det handler om raushet, omtanke og vilje til å forstå hverandres beveggrunner.
Det handler om ….

 

PS:

Etter å ha lest gjennom på nytt det jeg har skrevet, er det noe som må sies.

Både sønnen min, mannen min og jeg møtte mange flotte mennesker som støttet og hjalp oss når livet kjentes tungt å leve. Det være seg familie, venner, bekjennte, arbeidskollegaer, fremmede og gode hjelpere i det offentlige hjelpeapparatet. For det er jeg evig takknemlig. Det gjorde at livet ble lettere og sågar godt å leve. Takk.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her er noen kloke ord om være generøs overfor hverandre:

«Det er ingen øvelse bedre for hjertet enn å strekke seg ned og løfte folk opp.»
John Holmes

«Det er det jeg anser at sann generøsitet er: Du gir alt, og likevel føles det alltid som om det koster deg ingenting.»
Simone de Beauvoir

«Gi det du har. Til noen kan det være bedre enn du tør å tenke. »
Henry Wadsworth Longfellow

«En kamp skjer i meg,» sa en gammel mann til sin sønn. «Det er som en forferdelig kamp mellom to ulver. En ulv er ond. Han er sinne, misunnelse, sorg, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyldfølelse, vrede, underlegenhet, løgn, falsk stolthet, overlegenhet og ego. Den andre ulven er god. Han er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medfølelse og tro. Den samme kampen skjer inni deg. «

Sønnen tenkte på det et øyeblikk og spurte så, «Hvilken ulv vil vinne?»

Den gamle mannen svarte ganske enkelt, «Den du forer.»
Wendy Mass


«Du kan ikke gjøre en godhet for tidlig fordi du aldri vet hvor snart det blir for sent.»
Ralph Waldo Emerson

 Å være sjenerøs består ofte av å bare rekke ut en hånd. Det er vanskelig å gjøre hvis du holder tak i din rettferdighet, ditt trossystem, din overlegenhet, dine antagelser om andre, din definisjon av normalt. »
Patti Digh

«Den største gave du noensinne gir er ditt ærlige selv.»
Fred Rogers

«Vi lever av det vi får, men vi  skaper et liv ut fra det vi gir.»
Winston Churchill

«Generøsitet er å gi mer enn du kan, og stolthet å ta mindre enn du trenger.»
Khalil Gibran

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.