Mot og vilje til å fortsette

DSCN3010

 

I dag har jeg vært slik i tvil. Skal jeg legge bort drømmene mine som urealistiske og vende meg mot andre mål. Jeg vil det ikke, men selv jeg må noen ganger trekke meg bort fra det jeg drømmer om og vende meg mot noe som kan være mer realistisk og oppnåelig. Slik tenker i alle fall den fornuftige og analytiske siden av meg.

Jeg vet at jeg må foreta et valg. Det må være et bevisst valg. Uten å reflektere over situasjonen jeg er i og bevisst velge kursen videre, er jeg kun et offer for meg selv og det som synes å være uoppnåelig.

«Det er noe barnslig i antakelsen om at noen andre har et ansvar for å gi livet mening og peker … Det virkelig voksne synspunktet, derimot, er at våre liv er så meningsfylte, så fulle og så flotte som vi velger å gjøre dem.»

Richard Dawkins

Jeg tenker at det handler om å være opptatt av det jeg allerede har fått. Har jeg for mye fokus på drømmen min, glemmer jeg lett alt det positive som allerede har kommet ut av den gjennom det jeg opplever langs veien.

Jeg trenger å holde kontakten med mitt indre barn og fange følelse av renhet og undring igjen og igjen. Ikke en frustrasjon over at det jeg ønsker ikke kommer når jeg vil ha det.

Jeg er en utålmodig sjel og trenger å utvikle tålmodighet og ikke gi opp når tiden synes å gå fra meg. I slike stunder er det lett å bli mismodig og tenke at jeg tok feil og vende meg bort fra den store drømmen.

«Folk som mangler klarhet, mot, eller vilje til å følge sine egne drømmer vil ofte finne måter å motvirke dine drømmer. Lev din sannhet og ikke stopp noensinne! »

Steve Maraboli

Det som er spennende ved å være underveis, er min opplevelse av forandring. Livet skifter og jeg med det. Det som for kort tid siden syntes umulig, er nå slik det skal være. Jeg har satt ut på en reise i  meg selv. Jeg oppdager og blir bevisst, og ser stadig tydeligere mine indre verdier og muligheter. Verden ekspanderer og kjennes større en noen gang fordi jeg oppdager disse små magiske undrene gjennom min endrede indre bevissthet.

Jeg vet at drømmen min vil realisere seg, når eller i hvilken form kan jeg ikke se. Det jeg vet er at denne drømmen er hensikten med livet mitt. Det er denne drømmen som vil gjøre meg komplett og i stand til å nå nye høyder av både indre og ytre liv. Hvorfor kan  den ikke manifestere seg nå, i dag? Svaret er helt enkelt at forholdene og det jeg skal lære enda ikke er slik det skal være. Hver dag oppdager jeg nye sider ved meg selv som enten begeistrer meg eller gjør meg skamfull.

Hvordan tenker jeg om andre? Hva sier jeg i møte med mennesker som ikke er som meg?  Klarer jeg å gi dem noe positivt med på veien, eller snur jeg meg bort og tenker at de får ordne opp selv uten min støtte.

Akkurat nå er jeg opptatt av ord og uttrykk som jeg og andre sier uten å være oss bevisst hva det vi sier innebærer. Som når en jeg kjenner stadig sier «stakkar» om de hun omtaler.  Det er ment som en støtteerklæring, men oppleves nedlatende.

«Vi kan plassere skylden, begrunne, og til og med ha unnskyldninger, men til slutt, er det en handling av feighet å ikke følge drømmene sine.»

Steve Maraboli

Eller enda verre, da jeg kom i skade for å omtale en annen person som skadet. Jeg ville bare forklare hvorfor vedkommende sin oppførsel var slik den var. Det jeg signaliserte, var noe som var ødelagt. I stedet burde jeg ha sagt at vedkommende sliter eller har et problem som er slik og slik. Som menneske er vi aldri ødelagt. Vi er hele og fullkomne mennesker, alltid.

For det tredje trenger vi ikke omtale andre med et negativt fortegn selv om vi bare skal forklare. Det går an å kun trekke frem det som er udelt positivt dersom vi på død og liv skal snakke om en annen.

Det jeg sier kommer fra tankene mine,  og dermed har jeg tenkt negative tanger ved å vise frem slike uttalelser. Vanskelig, men veldig spennende når jeg er blitt oppmerksom på det.

Det er som det jeg skrev i bloggen min om viktigheten med å være underveis og ha fokus på reisen, akkurat slik Jeff Foster beskriver det. Jeg legger disse kloke ordene hans med i dag også. De er så viktige, og trenger å bli gjentatt igjen og igjen.

Reisen er MÅLET

«Plutselig, uansett grunn, mens du går ned en kjent sti, merker du at målet har blitt viktigere enn selve reisen. Ditt hastverk for å nå målet har skjøvet hvert dyrebare skritt ut av fokus. Du har gått ubevisst, egentlig ikke til stede på turen din, hypnotisert av fremtiden, frakoblet og alene, går du ned en kjent sti.

Fokuset skifter da, fra den forestilte fremtidige scenen av filmen av ditt liv, til dagens scene, her, nå. Fra det som ikke er til stede, til hva som er til stede. Du føler deg levende i kroppen igjen, dunkingen av ditt hjerte, pusten går inn og ut, mykheten på bakken under føttene, lett bris på ansiktet ditt, du hører rasling av trær rundt deg og bjeffingen fra hunder på avstand. Du kjenner deg ivaretatt, igjen.

Livet har eksplodert overalt, men du fokusert andre steder, i en annen tid og sted. Du legger merke til spenninger og tretthet over hele kroppen, tettheten i skuldrene og i brystet. Du tilgir deg selv for å forsømme deg selv. Du gir varmt, kjærlig nærvær til disse forsømte delene, og dette tillater spenningen å slappe av og oppløse seg. Du er lettet over å være hjemme igjen, til stede mens du går.

Du vil komme til din destinasjon, kanskje. Men akkurat nå, er reisen alt. Hvert trinn er å minne deg på hvordan du skal leve.»

Jeff Foster

Det er så lett å sette livet på vent i stedet for å nyte reisen. Det er så klart de små opplevelsene underveis som forandrer meg og gjør meg enda mer levende og bevisst den jeg er. Og ikke minst blir jeg bevisst alt det vakre som finnes i skaperverkets små og store detaljer.

Jeg kan røres av en vakker solnedgang, et lite brukket blad, en iskrystall eller bare lysets lek med skygger. Alt er det en del av rikdommen og gavene jeg får ved å være oppmerksom og tilstede akkurat der jeg er.

Leste for litt siden om en dame som dro til et annet land for å finne seg selv. Hun ville bryte mønstrene og rutinene hun var glidd inn i. Jeg kan forstå poenget.

Uansett handler det ikke om å forandre de ytre omgivelsene, men om å forandre de indre omstendighetene.

For henne fungerte det med å flytte til et annet land. For meg  har jeg funnet det samme gjennom mine lange turer alene med kameraet. Der opplever jeg alltid noe nytt, og oppmerksomheten og bevisstheten min utvides.

«Hvis du ikke kan tro på mirakler, så tro på deg selv. Når du vil ha noe sterkt nok, la kraften i det presse deg til å få det til. Noen ganger vil du kjøre inn i murvegger som er satt der for å teste deg. Finn en vei rundt dem og holde fokus på drømmen din. Der det er vilje, finnes det alltid en måte. »

Isabel Lopez

Jeg ser at alt forandres ut fra innstillingen og fokuset jeg går inn i situasjonen med. Det er jeg som velger om jeg vil se de stygge bygningene eller de vakre skyformasjonene på himmelen. Dessuten kan selv en stygg bygning inneholde noe vakkert om jeg er villig til å se på den med nye øyne. Den kan fortelle historier om  menneskers slit og pågangsmot. Den kan vise frem hvordan det har stått ut mot elementenes herjinger, osv. Det kommer an på øyet som ser.

For meg har fokuset forandret seg fra da jeg hadde god råd til nå, når jeg må vurdere hvert lite innkjøp. Det som fasinerer meg er at jeg har tilpasset meg. Jeg har funnet at det som betyr noe i livet ikke kommer av hva jeg kan kjøpe for penger. Det som er viktig er de menneskelige relasjonene og det jeg kan gi av meg selv til dem.

Det materielle kommer i andre rekke. Jeg har funnet ut hvem som er mine sanne venner. De som holder fast ved meg til tross for at jeg ikke kan bidra med noe økonomisk. Lykken kommer så klart innenfra og har lite med det som kan kjøpes for penger.

Selvsagt er penger viktig, men det er ikke det jeg kan bruke dem til som gjør meg lykkelig. Penger kan gjøre livet lettere om jeg håndterer dem riktig. Ellers kan penger faktisk være en forbannelse som fanger meg i et behov for det som kan kjøpes, enten det er klær, eiendom, alkohol, plastiske operasjoner eller dyre ferier, osv.

«Det er ingen grunn for oss alle å være like, og tenke på samme måte, det betyr heller ikke vi trenger en felles fiende til å tvinge oss til å komme sammen og nå ut til hverandre. Hvis vi tillater oss selv og alle andre frihet til å fullt ut væte individuelle som åndelige vesener i menneskelig form, vil det ikke være behov for oss til å bli tvunget av verdslige omstendigheter til  å ta hverandres hender og stå sammen. Våre sjeler vil automatisk ønske å flokke seg sammen, som møll til flammen av vår felles guddommelighet, men hver med vinger dekket i skinnende farger og unike mønstre av vårt individuelle menneskelige uttrykk. »

Anthon St. Maarten

Det går mer og mer opp for meg at alt jeg møter er en del av en større plan. Det er noe jeg skal lære. Er jeg uoppmerksom vil jeg gå glipp av lærdommen og måtte ta enda en runde langs veien for å møte en lignende situasjon. Det handler derfor om å følge med og være villig til å se ethvert hinder, eller glede for den sakens skyld som læremestre i livskunst.

Fordi jeg er treg og til tider lite lærevillig, må jeg være underveis lengre enn det jeg liker. Her er det helt sikkert mitt utålmodige sinn som skal temmes. For ikke å nevne tilliten til at jeg er på rett vei, og ikke er kommet inn i et blindspor som vil ødelegge meg. Jeg må stole på at mitt indre kompass er intakt og leder meg trygt forbi de farligste hindringene og fristelsene til å gripe etter lettvinte løsninger.

Å følge drømmen min, mitt «bliss» handler om å være helt meg selv. Å være den beste utgaven av meg selv,  selv om andre ikke liker det de ser. Det handler om å våge å være tro mot det hjertet forteller meg at jeg skal gjøre.

Noen ganger er det vanskelig fordi det leder meg på veier som for fornuften synes helt uten mål og mening. Det som for andre kan oppleves som en fiksering, en drøm uten realisme, er for meg virkelig og en del av en større plan.

Jeg vet at jeg skal vise vei og åpne opp stengte dører for andre med den jeg er. La gå da at noen opplever det som fullstendig utenfor alfarvei. Jeg trives jo der ingen andre har vært før.

Kanskje det er det som er årsaken til at jeg kan ta på meg et slikt oppdrag. Livet er spennende og interessant når jeg får utforske det som er, men samtidig er utenfor de fleste sin nåværende virkelighet.

«Hvis du følger din lykksalighet («bliss) plasserer du deg på et slags spor som har vært der hele tiden, ventet på deg, og det livet som du bør leve er det du lever. Følg ditt «bliss», og ikke vær redd, og dører åpnes der du ikke visste at det skulle være noen dør. »

Joseph Cambell

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.