«Hver og en av oss er alene i verden. Det kreves stort mot til å møte kraften i  ensomheten. Mesteparten av aktiviteten i samfunnet er ubevisst konstruert for å dempe stemmen som roper i ørkenen inne i oss.

Mystikeren Thomas a Kempis sa at når du går ut i verden, kommer du tilbake etter å ha mistet noe av deg selv. Inntil du lærer å møte ensomheten din, vil distraksjonen og støyen fra samfunnet forføre deg til en falsk tilhørighet som du bare vil bli tom og trett av.

«Når du møter din ensomhet, begynner noe å skje. Gradvis, vil følelsen av tristhet endres til en følelse av ekte tilhørighet. Dette er tidkrevende og åpen overgang, men den er helt avgjørende for å komme i harmoni med din egen individualitet. På en måte er dette den endeløse oppgaven med å finne ditt egentlige hjem i livet ditt. Det er ikke narsissistisk, for så snart du hviler i huset til ditt eget hjerte, begynner dører og vinduer å åpne seg utover til verden.

Når du ikke lenger er på flukt fra ensomheten din, blir dine forbindelser med andre reelle og kreative. Du trenger ikke lenger i det skjulte å trygle om bekreftelse fra andre eller fra prosjekter utenfor deg selv. Dette er tregt arbeid. Det tar år å føre sinnet ditt hjem.»
John O’Donohue

Er det ikke vakkert sagt. Jeg elsker ordene til John O’Donohue. Han setter ord på sannheter som er vanskelige å fatte og forstå. Han gjør det så enkelt, men samtidig så vanskelig å oppnå.

Jeg tror at jeg er på rett vei. At jeg snart har funnet frem til det egentlige hjemmet i hjertet mitt. For hver dag merker jeg hvordan hjertet åpner seg opp, folder seg ut og innbyr til kreativt felleskap med andre. Det handler om å se på verden med varme, forståelse og aksept i kjærlighet.  Se det virkelige mennesket bak alt det som skjuler seg bak.

Jeg trenger ikke like eller akseptere det andre gjør eller synspunktene deres. For meg er det viktig å være oppmerksom på mennesket bak det som frontes og vises frem. Uansett ytre omstendigheter er det det jeg finner i hver enkelt bak påtatte masker, preging, trossystem, påtvungne roller, utilstrekkelighet eller løgner som viser meg hvem de er.

Alle viser vi verden den delen av oss som vi mener er hensiktsmessig i situasjonene vi kommer opp i. Det tok meg lang tid å våge å vise hvem jeg er. Jeg var redd for ikke å være god nok. Redd for at om andre visste, så ville jeg ikke bli akseptert….

Dette er bare noen av årsakene til at jeg lenge ikke åpnet meg opp  og sto frem med sårbarheten min. For det er sårbart å våge å vise meg frem. Det er tøft å stå frem uten masker eller komforme meninger. Det er tøft å bli avvvist som den virkelige meg. Å bli avvist  når jeg har inntatt en rolle er langt mindre skremmende. Da er det ikke den virkelige meg som blir avvist, men det jeg har valgt å vise meg frem som.

For meg har alt det vonde som skjer rundt meg, fått meg til å reflektere over hvordan vi forholder oss til hverandre som mennesker. Hvor lett vi føler oss støtt og lar oss fornærme av synspunktene og ytringene til andre. Hvor lett vi lar oss påvirke av andre som fremstår som rollefigurer, enten de er religiøse ledere, fagpersoner eller fremmer bestemte ideologier. Ja, sågar idrettstjerner, filmstjerner osv. kan være slike rollemodeller. Eller barnebarnet mitt som vil bli som pappa når han blir stor.

Vi er ikke alle like heldige og har gode rollemodeller. Noen er vokst opp med svik og hat med lite kjærlighet. Vi lærer hva hat, ensomhet og avvisning er. Nærhet og omsorg er mangelvare. Selv de av oss som tilsynelatende har vokst opp i trygge forhold, kan mangle den livgivende vissheten om at de er verdifulle og gode nok i kraft av den de er. Ikke bare gode nok for det de gjør, eller hvor de kommer fra, men for det som skjuler seg dypt inne i hjertet et sted.

«Bak alt vakkert, er det en form for smerte.»
Bob Dylan

Så noen ord til deg. Til deg som føler at ordene er til deg:

Jeg  ser frem til at du slutter med å være på flukt fra ensomheten din. At du ikke lenger trenger  bekreftelse fra andre  utenfor deg selv for å vite og forstå hvem du egentlig er.  Du vet det så inderlig vel, dypt, dypt der inne i hjertet et sted. Når du våger å se etter og tro på det du finner så vet du. Da vet du hvor en uendelig vakker sjel du har.

Når du gråter
«Glem hvorfor du gråter,
la tårene strømme.
Når du ler,
glem årsaken til latter
og le uansett.
Når du er sint,
bare for et øyeblikk
glem hva som gjorde deg sint
og hedre de rå, brennende, bankende fornemmelsene i kroppen din.
Kom nærmere.
Vær til stede.
Ær det som er levende i deg.
La kraftige energier bevege seg uten en historie, uten skyld, uten dom, uten motstand.
(Likevel, tillat motstand også hvis det er det som er levende i deg.)
Kjenn deg selv som livet –
Det betinelsesløse rommet for alt.»
Jeff Foster

Jeg hadde en vakker drøm i natt.

Jeg drømte at du oppsøkte meg mens det var natt, mens det var  mørkt. Jeg så deg ikke, men visste uten tvil at det var deg. Sjeler kjenner hverandre alltid igjen gjennom energiene som omgir dem. De er som et avtrykk av den de er. Slik vil jeg alltid kjenne deg igjen selv i det mørkeste mørke. Akkurat som du vil kjenne meg på samme måten. Vi holdt rundt hverandre og jeg merket at nærheten vår gjorde deg lysere til sinns og at det ga deg styrke.

Litt senere da det var blitt lyst, var du rundt meg fortsatt. Forskjellen var at du hadde satt deg rett overfor meg. Du hadde et litt forlegent uttrykk som om du ikke helt visste hvordan du skulle takle at vi hadde vært så nær hverandre i mørket.

Mellom oss på siden satt et barn. Et barn som bar dine trekk. Et vakkert barn. Et barn som var spill levende og full av liv. Men det så trist ut. Som om det ikke forsto hvordan det skulle håndtere livet og det som skjedde rundt seg.

Jeg forsto uten skygge av tvil at det var barnet i deg jeg så foran meg. Barnet som du ikke ville vise frem. Sårbarheten din. Alt det vonde som du hadde fortrengt. Alt det vonde som kom til overflaten fordi livet akkurat nå gir deg nederlag og tap. Tap og nederlag som du ikke helt vet hvordan du skal mestre og klare å leve med. Du vet at du må være sterk. Du vet at du ikke kan gi etter for følelsene dine. Du vet, du vet ….  Du vet at andre trenger deg!

Men så kom du til meg som en tyv om natten fordi du trengte sårt til trøst. Du trengte at noen så deg, at noen holdt rundt deg. Du hadde ikke noe valg. Du måtte komme å holde rundt når det var mørkt. Da trodde du at jeg ikke ville forstå. At jeg ikke ville forstå at det var deg som kom.

Du klarte ikke å gå, selv om det var blitt lyst. Du ble, og gjennom blikket ditt så jeg smerten og sårbarheten som du ikke lenger klarte å skjule. Til tross for avstanden du hadde inntatt klarte du ikke skjule ditt egentlige vakre og sårbare deg. Du ga meg et blikk uten den sedvanlige masken. Du viste meg det sårbare barnet i deg.

 Å våge
«I dag …
Våg å tillate deg selv å bli sett.
Våg å fortelle sannheten.
Våg å slutte å late som.
Våg å være til stede
i den hemmelige ilden som brenner inne i deg.
Våg å være inkonsekvent.
Våg å slippe en annen inn.
Våg å gi slipp på bildet av deg selv som du har skapt.
Våg å aldri være forberedt.
Våg å gi alt
for oppvåkning av kjærlighet.
Våg å mislykkes.
Våg å rote alt til.
Våg å falle til bakken,
være ydmyket igjen, men le.
Våg å drømme og la drømmene dø.
Våg å hedre fortiden,
men ikke klamre deg til den.
Våg å gi et ærlig ja
og et ærlig nei.
Våg å ta feil.
Våg å ha rett.
Våg å være ekte.
Våg å være her.
I dag.»
Jeff Foster

For meg var det uendelig vakkert og en nærhet større og mer magisk enn jeg noen sinne hadde opplevd.

Styrken din kjenner jeg, så den trenger du ikke å vise frem overfor meg. Tilliten du viste meg ved å åpne opp døren til hjertet ditt, og slippe meg inn en liten stund er mer verdt enn all verdens gods og gull.

Takk for at du visste meg litt av hvem du er!

Som ordene jeg siterer først i bloggen, skrevet av John O’Donohue om å finne inn til sitt eget hjerte ut av ensomheten, så fant jeg flere kloke ord. Ord som kunne vært skrevet til oss. Ord som er skrevet til oss. Ord skrevet av Jeff Foster. Kloke ord fulle av visdom. Visdom som jeg kjenner taler til meg og deg akkurat nå. Les og ta dem til deg som de vakreste skatter. Det vil jeg gjøre.

Hellig utmattelse
«Trettheten din har verdighet i seg! Ikke skynd deg med å sykeliggjøre den, eller skyv den bort, for den kan inneholde stor intelligens, selv medisin.
Du har vært på en lang reise fra stjerner, venn. Bøy deg foran trettheten nå. Ikke kjemp i mot lenger.
Det er ingen skam i å innrømme at du ikke kan fortsette. Selv den modigste har behov for å hvile.
For en flott reise ligger foran oss. Og du vil trenge alle dine ressurser.
Kom, sitt ved bålet av tilstedeværelse. La kroppen slappe av. Glid inn i stillhet her. Glem i morgen, gi slipp på reisen som kommer, og synk ned i kveldens varme.
Ethvert stort eventyr får krefter fra å hvile ved sitt hjerte.

Tretthet er edel, venn, og inneholder helbredende kraft … hvis du bare vil lytte …»
Jeff Foster

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden