«Skogen ville være veldig stille dersom bare de fuglene som sang best våget å synge.»

Derfor har det blitt mer og mer viktig for meg å ikke vente til jeg kjenner meg klar. Tiden vil aldri bli «helt riktig». Jeg kan bare begynne der jeg er og gjøre det jeg selv ønsker og opplever er rett for meg akkurat her jeg er nå. Selvsagt vil jeg gjøre feil og angre på alt jeg ikke forutså, eller at jeg ikke tenkte meg godt nok om før jeg tok skrittet ut i det ofte så skremmende ukjente. Jeg vil kjenne klumpen i magen fordi jeg ikke ventet, men gikk rett på og grep etter det jeg ønsket så inderlig. Jeg vil garantert oppleve nederlag, men uten nederlag vil jeg aldri komme til målet. Det handler om å reise meg opp og børste av meg skitten  og støvet og gå modig videre.

Jeg er sikker på at jeg vil finne de hjelpemidlene jeg trenger for å følge veien  jeg er tiltenkt. Jeg vet jeg vil finne alt jeg trenger i hjertet mitt når jeg våger å holde det åpent, og vise frem sårbarheten min.

Murene rundt hjertet mitt har falt.  Det kjennes som et åpent sår, som verker i smerte. Jeg bryter nesten sammen. Det er ingenting å skjule meg bak, og jeg  holdes oppe kun av stahet og glimt av lys fra hjertets varme flamme. Flammen som viser meg vei gjennom mørket, og gir meg mot til å gå videre, alltid videre.

Jeg lengter etter å leve livet fullt ut og å oppnå det jeg drømmer om. Jeg vil få det til når jeg våger å vise frem kjærligheten jeg føler for livet, og alt som utgår fra det bankende varme hjertet mitt.

«Jeg ser deg.
Du er uendelig.
Helt på kanten
med ingenting å hoppe fra.
Du er andpusten.
Står med føttene på bakken
uten noen klar retning .
Du har kommet
men vet ikke til hva.
Bare en invitasjon
til å komme
nærmere.»

Hjertet mitt varmer meg med sin omsluttende forståelse og kjærlige ømhet. Det som før knapt var verdsatt av mitt gamle jeg. Selvtilliten min som har fått seg så mange slag og nederlag,  våkner forsiktig til live igjen. Langsomt kjenner jeg at når jeg er omgitt av det varme skinnet fra hjertet mitt, vokser selvtilliten min, og jeg reiser meg opp med ny kraft og tillit til at livet er på min side.

«Jeg husker da verden grep inn,
for å rive opp hjertet min.
Lenge etter det hendte,
trodde jeg ikke at jeg var hel.
Livet mitt ble tilbrakt med å prøve
å lappe det sammen.
Inntil jeg en dag oppdaget
at alle andre var sønderbrutte også.
Her sto vi med deler
av oss selv i begge hender
så skjøre og så åpne
at jeg begynte å forstå.
At jeg kanskje hadde vært grisk
ved å beholde hjertet mitt helt for meg selv.
Når det kunne være mye mer til nytte
I hendene til noen andre.
Nå, hver gang jeg går et sted
legger jeg deler av meg selv igjen
og samler bitene
fra andres hjerter som jeg finner.
Så når jeg møter noen nye
er det ikke bare meg de får.
Men også små fragmenter
av alle andre jeg har møtt.
Og livet mitt blir mye større.
Nå, når det er et hjem for så mange små deler.
Og dersom dette er det å være knust betyr,
har jeg ikke noe i mot det i det hele tatt.»

Fritt etter ukjent kilde

Jeg har sluttet å lete etter kjærligheten, for jeg vil aldri finne den noe sted. Hvorfor lurer du kanskje på? Kjærligheten er den kraften som gir næring til livet. Uten den er vi ingenting. Vet du, jeg kan aldri finne det jeg allerede er. Kjærligheten leker ikke gjemsel med meg lenger.  Jeg vil hvile i den, alltid nå når jeg har forstått at den er en del av hjertet mitt, og at jeg ikke kan leve uten den.

Det er slik jeg føler det. Noen ganger åpner hjertet seg opp, for ingen grunn i det hele tatt, og for alle grunner, på samme tid. All smerten jeg bærer på og alt det vakre blir til ett. Det er ingen forskjell mellom dem heller. De er ett.

Kjærlighet er altomfattende, stadig voksende … uutgrunnelig.

Jeg er ikke sikker på hva det betyr. Det er som en tøyelig og magisk ekstase  som er uendelig. På samme tid som jeg kjenner på det som er istykker inne i meg, er jeg  ekstatisk og magisk lykkelig.
Kokongen, vakker og forseggjort som den er, må brytes åpen for at en enda større skjønnhet skal oppstå …

Jeg vet at det er slik det kjennes når knopper brister og blomsten åpner seg i full blomst. Jeg er den knoppen.

Du  også. Vi åpner oss opp til en verden av skjønnhet og vakre opplevelser. Vi deler smerten og den magiske ekstasen. Sik bærer vi alltid med oss noe av hverandre.

Helbredelse i alle former er viktig. Livet vil endre seg til det bedre ,og vi kan  kaste gamle skinn som før definerte oss gjennom gamle handlingsmønstre. Slik finner vi inn til kjernen i oss, og blir helbredet på måter som gir oss en ny følelse av varme og nærhet for hverandre, mens vi sammen beveger oss fremover.

Det er på tide å vende oss innover og hente frem energien som  alltid finnes der. Det handler om å gi slipp på alt som er overflødig og unødvendig. Holde fokus på veien. Gjøre det som ligger foran oss, uansett hvor liten eller stor oppgaven kan synes. Vi retter oppmerksomheten på nåtiden og unngår å se oss tilbake eller for langt frem, for det er bare ved å være i det sanne stedet, nå. at vi kan finne veien dit vi skal.

Slik tar vi et fokusert skritt om gangen.  Vi trenger ikke foreta de store heltemodige bragdene. De enkle gjerningene som ligger rett foran oss er mer enn nok når vi utfører dem i skrekkblandet fryd, ydmykhet og takknemlighet for at vi kan, at vi deler kjærligheten og at vi er på vei ….

Vi er på vei ut av kokongen, ut i det ekstatiske og samtidig smertefylte livet, fylt av kjærlighet og  fortryllende øyeblikk. Det er livet og lykken som griper oss og gjør merkelige ting med oss. Det får oss til å kjenne oss spill levende og ett.

Er det ikke magisk!

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden