En merkelig uro

«Ha litt tålmodighet. Å prøve å tvinge livet til å utfolde seg raskere enn det er ment til, er fåfengt. Kall frem din tålmodighet, og la livet bevege seg i sitt eget tempo.»

Ukjent

I dag er jeg rastløs og litt ute av fokus.  Det verste er at jeg ikke helt vet hvorfor.  Så leste jeg et visdomsord fra Paulo Coelho.  Han sa noe slikt som at jeg aldri kan komme bort fra  hjertet mitt. Derfor er det klokt å lytte til det. Jeg vil aldri klare å rømme fra det, uansett hvor hardt jeg prøver. Resultatet blir i så fall bare negativt. Det er først når jeg velger å lytte til det hjertet sier at jeg vil falle til ro og være i stand til å møte livet positivt og med kjærlighet.

Det er det jeg  endelig, og til slutt har gjort, etter først utallige forsøk på å rømme fra det hjertet ønsket å fortelle meg. Først prøvde jeg å skrive blogg, men konsentrasjonen var lik null.  Så prøvde jeg å meditere. Det gikk for så vidt, men etter kun kort tid var jeg tilbake til uroen jeg følte. Jeg har prøvd å lese ulik faglitteratur. Nei, jeg klarte ikke konsentrere meg. Så prøvde jeg meg på en kriminalroman med samme resultat. Så gikk jeg tur, men tankene var ikke på omgivelsene mine.  De rømte fra meg og turen var hyggelig, men ga meg ikke ro.   En venninne ringte mens jeg gikk. Samtalen tok sin tid, og slik kom jeg unna denne gangen også. Alt jeg forsøkte, mislyktes.

Var ikke alt dette et tydelige tegn til meg, så vet ikke jeg.

Merkelig. Det var som utgjort. Samme hva jeg forsøkte, så var jeg tilbake til utgangspunktet som er mitt eget ulydige sinn. Det var umulig å rømme fra hjertet mitt uansett hvor mye jeg forsøkte i dag.

Jeg kunne selvfølgelig ruse meg på noe. Ikke har jeg noe å ruse meg på, og ikke vil jeg det heller. Hva skulle vitsen være med det. Hjertet innhenter meg uansett ……  til slutt, når det har noe det gjerne vil si meg.

Det eneste som hjelper er å lytte til det hjertet så tydelig vil fortelle meg.

» Din tid er begrenset, så ikke kast den bort med  å leve noen andres liv. Ikke bli fanget av dogmer – som er å leve med resultatene av andre menneskers tenkning. Ikke la støyen fra andres meninger drukne din egen indre stemme. Og viktigst, ha mot til å følge ditt hjerte og intuisjon.»

Steve Jobs

Etter at jeg begynte å lytte til hjertet, åpnet det seg en helt ny vei av muligheter i livet mitt. Ved å ta beslutninger med hjertet vidt åpent, utviklet jeg tillits musklene mine. Ved å gjøre dette  oppdaget jeg en ny kilde til egenkjærlighet og tillit, der det  bare var tomhet før.

Store endringer og endringer i livet generelt, virket litt mindre skummelt da jeg begynte å bli kjent med å alltid leve med en usikkerhet i livet. Ved å leve i harmoni med den delen av meg som alltid har mine største interesser i tankene, har jeg fått mer av det jeg ønsket å ha i livet. Det er en måte å se og føle meg gjennom verden, i stedet for å bedømme og analysere meg selv inn i og ut fra en boks.

«Folk sier ofte at «skjønnhet er i øyet som ser», og jeg sier at det mest frigjørende sagt om skjønnhet, er å innse at du er den som ser. Dette gjør det mulig for oss å finne skjønnhet på steder der andre ikke har våget å se, inkludert inne i oss selv.»

Salma Hayek

Da jeg først begynte å ta beslutninger fra den dypere delen av meg selv, følte jeg massiv motstand. Følelsen av usikkerhet var rett og slett at sinnet prøvde å gripe inn i beslutningene mine. Det jeg  beslutter nå kan gå i motsatt retning til det jeg valgte før. Men når beslutningen føles riktig, så er den riktig for meg og den veien jeg skal gå, uansett hva jeg gjorde før og hva andre mener om det.

Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Prosessen med å styrke de indre tillitsmusklene tar tid, og kan bare blomstre gjennom handling. Akkurat som et sverd blir smidd gjennom varme og blir sterkt hardt og skarpt. Livsveien min kan bare utfolde seg gjennom å komme i kontakt med livets realiteter. Ved å antenne hjertet mitt, tenner jeg en brann inne i meg som har mer kraft enn all viljestyrken jeg før noensinne kunne mønstre.

 

Et hus vil ikke vare veldig lenge uten et skikkelig fundament, spesielt dersom jeg bygger noe som skal tåle vær og vind. Og det krever at jeg gir det oppmerksomhet.

For meg har det vært nødvendig å stille meg følgende spørsmål daglig. Ja, sågar mange ganger daglig:

Hvor føler jeg denne avgjørelsen?
Gjør jeg dette fordi jeg føler det er det jeg «skal » gjøre?
Er dette i tråd med den beste versjonen av meg selv?
Føler jeg noe ved skrittene jeg tar, og i så fall hva?

Ved bevisst å ta med hjertet i beslutningene mine,  begynte jeg å være i stand til å se mønstre, og faktisk se om jeg lever i harmoni med min indre stemme. Ved å stille disse spørsmålene lar jeg sinnet og hjertet spille på lag. Jeg plasserer sinnet i baksetet ved å stille spørsmål fylt med en dypere hensikt og følelse.

Det er som å lære et nytt språk. Fordi jeg virkelig ønsker å få det til, måtte jeg fordype meg så ofte som mulig. Det krever utholdenhet, og indre tillit.

I stedet for at en avgjørelse kommer i form av en avveining mellom godt og dårlig, vil den komme gjennom en dyp følelse. Jeg trenger mot til å la denne dype følelsen styre meg. Det er ikke alltid lett å forholde meg til de følelsesmessige svingningene som kommer og går. Det er det som skjedde tidligere i dag med meg, og førte til så mye uro.

«Livet er til tider tøft … Og alt vi trenger å gjøre er å bevise at vi er tøffere enn det … »

Sanhita Baruah

Jeg har spurt meg selv disse spørsmålene daglig, og sett at visse mønstre  begynner å komme frem. Når jeg fordyper meg skriftlig, oppløses tid og sted seg rundt meg,  og jeg lever i skrivingen. Det skjer ikke hver gang, men veldig ofte. For meg er det et sted der jeg kommer i kontakt med mine dypere følelser.

Jeg kommer også nær disse dype  følelsene ute i naturen.  Jeg opplever meg på en måte tilkoblet kjærligheten som finnes overalt på slike vandringer på ulike steder. Det være seg ved sjøen, i skogen, på fjellet, en bygate, ja nær sagt hvor som helst ute. Det samme skjer gjennom drømmer eller drømmelignende syner jeg får når jeg er dypt avslappet, og noen ganger gjennom meditasjon. Av og til kommer følelsen når jeg står i dusjen eller et hvilket som helst annet sted. Det eneste jeg vet, er at jeg kjenner følelsen, og den gir meg en indre ro. Som regel krever den at jeg handler umiddelbart på det den forteller meg.

Jeg har lært å skille flyktige impulser fra det jeg kaller mitt hjerte – sentrerte kall.

Jeg kan enten handle basert på disse  flyktige impulsene, eller la dem flyte forbi og i stedet velge å handle på følelsene som kommer fra hjertet. Valget er alltid mitt, om jeg lar tankene overstyre de ekte og varme følelsene.  Overstyrer jeg dem, ender jeg ofte opp med å ta overilede og ukloke avgjørelser, verken basert på fornuft eller de dype følelsene. Jeg kan avvise de dype følesene som dumme, barnslige, eller umulige. Da verdsetter jeg i så fall ikke mitt eget medfødte potensiale og verdi som menneske.

Jeg prøver å gjenkjenne de dypere følelsene og handle ut fra dem, for så å se hva som skjer.  Tilliten til evnene mine, og å  våge å stole på dem, vokser seg sakte sterkere.

«Det er av praktisk verdi å lære å like deg selv. Siden du må
tilbringe så mye tid med deg selv, kan du like godt få litt tilfredsstillelse ut av forholdet.»

Norman Vincent Peale

Ofte har jeg hatt følelsen av å miste grepet på alt det nye. Det er så lett å gjøre noe som ikke er i tråd med den jeg virkelig er. Dette kan skje selv når jeg forsøker å følge hjertet mitt dersom jeg aldri sjekker inn og ser hvor langt jeg har kommet. Sinnet mitt er litt av et troll. Det har evnen til å tillate meg å avvike fra der jeg virkelig ønsker å være.  Alt mens jeg tenker at jeg fortsatt er på sporet.

Jeg tar meg tid til å reflektere, på prosessen, på livet, og på den nye veien for læring. Ved å følge prosessen og å engasjere  meg gjennom dype spørsmål, forstår jeg og ser når de dype følelsene oppstår. Jeg  justerer handlingene mine etter det jeg opplever, og da er jeg godt på vei til å utvikle evnen til å lytte til hjertet mitt.

Styrken i denne måten å føle meg gjennom livet,  tillater meg å overstyre hjernen. Jeg blir i stand til å lene meg på meg selv og stole på avgjørelsene jeg tar, selv om tankene mine sier de er irrasjonelle. Jeg har lært å stole på og navigere i dypere farvann.

Jeg reflekterer over veien jeg går så ofte jeg kan. Avgjørelsene kan se ut som de er overfladiske, men så plutselig er jeg i stand til å bygge stjernebilder ut fra mitt eget liv.

«Vi må være villige til å mislykkes, og å sette pris på det faktum at ofte er livet ikke et problem som skal løses, men et mysterium som skal leves.»

Scott Peck

I dag var jeg ikke villig til å lytte til hjertet mitt. Det rasjonelle sinnet mitt tok styringen. Ikke rart at jeg følte uro. Jeg tenkte på alt som kunne gå galt med å leve etter hjertet. Tenk om det bare var tull? Tenk om alt jeg gjør og tenker bare er oppspinn og uten mål og mening? Tenk om jeg lurer meg selv? Tenk om jeg burde finne  et annet liv? Tenk om det jeg lever, er på falskt  grunnlag og bygger på krefter som jeg ikke vil kjennes ved?  Tenk om jeg ikke lykkes med å få orden på livet, nå som jeg er så nær målet? Tenk om jeg burde gå ut for å finne meg et annet liv, og ikke drømme om det jeg forsøker å leve nå? Hvordan kan jeg vite at det jeg er så sikker på, er sant og ekte, og tuftet på kjærlighetskraft?

For ikke å nevne at en del av uroen min kom fra at jeg bekymret meg over et annet menneske, en som betyr mye for meg. Jeg kjenner vibrasjonene av smerte  og håpløshet strømme mot meg, og jeg kjenner meg så hjelpeløs. For hva kan vel jeg bidra med?

Jeg lyttet på ingen måte til rådene mine som jeg har gjengitt ovenfor.  Jeg lot frykten ta over.

Jeg glemte at jeg allerede er trygg. Jeg så for meg alt som kunne skje dersom jeg bygget livet mitt på et luftslott. At drømmene mine ikke var til å stole på. At budskapene som jeg formidler er falske. Listen ble lengre og lengre, og jeg mer og mer urolig.

Inntil til jeg glemte meg selv, og begynte fokuserte på kjærligheten jeg føler for det jeg opplever og det jeg kan gjøre for andre mennesker gjennom gavene jeg har fått tildelt. Ved å endre fokus får jeg styrke og kraft til å stole på det hjertet forteller meg. Jeg trenger ikke avvise det lenger. Jeg vet med alt jeg er at det er sant og aldri, aldri leder meg i feil retning. Nøkkelen er som jeg så ofte har måttet erkjenne, og som er det aller letteste for meg å glemme; at ved å glemme meg selv finner jeg inn til mitt innerste kjærlige hjerte. Tenk så enkelt, og at jeg glemmer det så ofte. Tunglært, eller …. bare menneskelig!

Jeg kan være den vakreste personen i verden og alle ser et strålende menneske når de ser på meg, men dersom jeg  ikke vet det, betyr det ingen ting for meg. Hvert sekund jeg bruker på å tvile på mitt eget verdt, hvert øyeblikk som jeg bruker til å kritisere meg selv ; er bortkastet levd liv.

Så hva skal til for å få større tro på meg selv. Selvfølgelig å elske meg selv. Så lett, men samtidig så vanskelig.

«Nøkkelen er, at for å overføre den høyeste frekvensen av kjærlighet, må du elske deg selv, noe som kan være vanskelig for mange. Hvis du fokuserer på utsiden og det du ser og føler nå, kan du lett snuble, fordi det du ser og føler nå, er et resultat av hva du brukte å tenke. Hvis du ikke elsker deg selv, er den personen du ser nå, sannsynligvis full av feil som du har funnet i deg selv.

For å elske deg selv fullt ut, må du fokusere på en ny dimensjon av deg. Du må fokusere på nærværet inne i deg . Ta et øyeblikk og sitt stille. Fokuser på følelsen av livets nærvær inni deg. Når du fokusere på nærvær inne i deg, vil det begynne å vise seg for deg. Det er en følelse av ren kjærlighet og lykke, og det er perfeksjon. Den tilstedeværelsen er perfeksjon av deg. Den tilstedeværelsen er det virkelige deg. Når du fokuserer på tilstedeværelsen, som du føler, og elsker og ærer den tilstedeværelsen, vil du elske deg selv fullt ut, ganske sikkert for første gang i livet ditt.»

Rhonda Byrne

Jeg skriver dette fordi jeg trenger å gjør det for min egen del. I tillegg vet jeg at det er mange som sliter med akkurat det samme. Det er vanskelig og ofte skremmende å oppdage nye sider ved seg selv, nye egenskaper som  er ukjente og utfordrende å eie, ikke bare for andre, men mest av alt for oss selv. Vi er så redde for å bli gjort til latter. For å bli karakterisert som tullinger. Tenk om noen trekker seg bort fra oss på grunn av den vi har blitt. Det er et utall av slike grunner, men hvorfor gruble over dem.

 

Jeg trenger å gi et løfte til meg selv som er en direkte refleksjon av den kjærligheten jeg har til meg selv. Jeg vet at jeg  alltid må leve med den jeg er, og det er i min beste interesse å se til at jeg har et godt selskap. Det er en ren, ærlig, oppreist, generøs, kjærlig og storsinnet ledsager. Og det er bare jeg som alltid er med meg, så derfor må jeg bli min beste og nærmeste følgesvenn og ledsager.

Før pleide jeg å gi løfter til meg selv som jeg brøt lett som ingenting. I dag, elsker jeg meg selv nok til ikke bare å gi et løfte, men jeg elsker meg  nok til å holde det løftet. Det løftet handler om at jeg alltid vil leve sant og ekte ut fra det hjertet forteller meg, uansett hva andre måtte mene om det. Jeg vet at jeg av og til ikke greier det. Men jeg vet også at hjertet vil føre meg på rett kurs igjen, alltid. Det er opp til meg å lytte, handle og formidle hjertets stemme.

«Du våkner fra drømmen om undergang og – i et øyeblikk – vet du: hinsides all støy og bevegelser, at den eneste virkeligheten, er kjærlighetens rolige urokkelig flamme i halvmørket på en tidlig morgen.»

Dag Hammarskjöld

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.