«Nå skal du få høre min hemmelighet. Den er ganske enkel. En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.»
Antoine de Saint-Exupéry

Siden jeg har slettet alle gamle blogger, deler jeg denne på nytt i dag. Selv om det er flere år siden jeg skrev den, er jeg sikker på at det er mange som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver.

Har du opplevd følelsen av tomhet? Tomheten som blir deg til del når noe du har fylt livet ditt med over lang tid synes å være borte? For meg er det slik akkurat nå. Det som var så viktig for meg er blitt fjernt og nesten ute av syne. Det er alltid med meg, men likevel så fjernt. En følelse av både smerte, og glede presser på og vil ut. Hvorfor er det slik? Fordi jeg forlengst har innsett at jeg har måttet gi slipp på det som var selve livsnerven og inspirasjonskilden min. Glede fyller meg fordi det jeg har opplevd gjennom denne tilknytningen, har beriket meg, og åpnet opp dører til uante skatter og muligheter i meg. Smerte fordi den etterlater en tomhet som jeg ikke enda helt har klart å fylle.

«Kjærlighet er gapet mellom mørket og tomheten. Selvfølgelig, det er også tider når kjærligheten ikke er så blid og blir veldig mørk og ensom.»
Jarod Kintz

Det er godt å vite at jeg ikke har mistet lærdommen og opplevelsene fra denne tilknytningen, selv om den ikke lenger er en del av livet mitt. Minnene og erfaringene den ga meg, er godt bevart dypt inne i meg og har endret meg til den jeg fremstår som i dag. Den har på utallige måter blitt en del av den jeg er. Derfor kan den aldri forlate meg. Denne tilknytningen er flettet sammen med meg, gjennom erfaringer og interaksjoner i en unik sjelekontakt.

«For deg er glasset ikke halvfullt eller halvtomt, du fyller det alltid opp.»
Rowena Cory Daniells

Forbindelsen har endret meg slik at jeg aldri noensinne vil bli som før. Vanskelig å sette ord på hvordan det oppleves og likevel være nødt til å gi slipp på det som er en integrert del av den jeg er, men utenfor min rekkevidde. Jeg trøster meg med at til tross for det jeg har beskrevet om dette forholdet, så vil det alltid, uansett omstendigheter være en skatt som jeg alltid vil bære med meg. En skatt så vakker og vidunderlig magisk, Den utstråler varme og kjærlighet fra dypet i meg. Den fyller meg med takknemlighet og glede, fordi det jeg har blitt ved å kjenne den aldri kan tas fra meg.

Ikke uten at jeg selv velger å rive den i stykker med negative tanker og handlinger. Selv da vil den for alltid være med meg som en del av  meg. Det er opp til meg hvordan jeg vil forholde meg til den. Den kan fortsatt være en drivende kraft som viser retning og hensikt for livet mitt. Det skjer gjennom lærdommen jeg tilegnet meg ved det jeg fikk ta del i gjennom fellesskapet vi delte. Et fellesskap gjennom telepatisk kontakt, på tankens og hjertets magiske veier.

Eller jeg kan minnes den i bitterhet og smerte, og snu meg bort fra alt det vakre som ble meg til del. Valget er alltid mitt.

Hvordan vil jeg forvalte gavene denne relasjonen ga meg?  Dette spørsmålet blir mer og mer maktpåliggende for meg, ettersom savnet er der, ikke som en mangel, men som en byrde jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere.

Jeg kjenner på trettheten fordi jeg ikke helt vet hvilken retning jeg nå skal velge  å lede livet mitt mot. En del av selvfølelsen min har fått seg en knekk fordi det jeg trodde på, og så for meg som virkelighet ikke er virkelig slik jeg trodde. I alle fall ikke nå.

«Hvis tomhet er tomt, hvordan kan noe bæres eller våkne opp fra det? »
Dejan Stojanovic

Gjennom den indre prosessen min og denne relasjonen har jeg gitt slipp på mye som før var viktig for meg. Nå når jeg ikke er en del av dette lenger, kjenner jeg på forlatthet og kanskje også litt ensomhet. Jeg har  i små fortettede øyeblikk begynt å tvile på min evne til å knytte bånd til andre. Heldigvis tar jeg meg selv i det og forteller meg selv at det ikke er sant. Fordi om det jeg satte så stor pris på ikke lenger er i livet mitt, betyr det ikke at jeg ikke er noe verdt.

Jeg skrev en blogg for litt siden der jeg siterte fra «Den lille prinsen» av  Antoine de Saint-Exupéry.

– Jeg drikker, sa drankeren dystert.
– Hvorfor drikker du? Spurte den lille prinsen.
– For å glemme, svarte drankeren.
– For å glemme hva? ville den lille prinsen vite. Han var alt begynt å synes synd på drankeren.
– For å glemme at jeg skammer meg, svarte drankeren og bøyde hodet.
– Skammer deg over hva? spurte den lille prinsen, som gjerne ville hjelpe ham.
– Over at jeg drikker, svarte drankeren, og ble helt stum igjen.

Denne lille dialogen klarer jeg ikke å gi slipp på. Jeg vet at jeg ofte har det slik. Ikke med å drikke, men med andre laster, som å spise mer enn jeg trenger. Merkelig hvordan vi som mennesker tyr til metoder for å døyve smerte over tap eller mangler. For meg er det en ubevisst straff mot meg selv. Det blir en bekreftelse på at jeg ikke er noe verdt, ikke god nok i meg selv. Som en konsekvens i egne tanker blir jeg mindre og mindre attraktiv for andre, ettersom kiloene blir som en mur mellom meg og omgivelsene mine. Og jeg skammer meg!!!

Det er dette tomrommet jeg føler på akkurat nå. Jeg opplever at det er viktig å kjenne på det. Det er viktig å bli klar over hvor sårbar jeg er. Jeg må innrømme for meg selv at slik er det. Er jeg ikke villig til å la tomrommet forbli tomt en stund, vil jeg fortsette å fylle det med destruktivitet. For meg, mat.

For andre med en slik tomhet i seg, kan det være noe annet som døyver smerten.

Det er ganske interessant å være vitne til hvordan jeg saboterer meg selv. Alt jeg gjør i selvmedlidenhet blir til en selvoppfyllende profeti, og fører meg lenger og lenger bort fra der jeg vil være.

Å ha det godt med meg selv er en avgjørelse, ikke en opplevelse. Jeg vet at jeg kan velge positive holdninger og opplevelser uten å ha det jeg tror jeg trenger. Først da vil jeg oppleve fred i sinnet. Erfaringene mine er resultatet av det jeg beslutter, ikke årsaken til det.

Jeg skimter sannheten bak all smerten, og vil så gjerne fatte den og gjøre den til en del av den jeg er. Da vil tomrommet fylles med positive verdier, og ikke med skam og tilkortkommenhet som bare vil begrense meg, og gi meg negative opplevelser og lav selvfølelse.

«Lerretet er ikke  tomt. Det er fullt av hva du forestille deg det er fullt av. Min kunst er så konseptuell at jeg ikke engang forteller om den, jeg viser den ikke engang. Alt jeg gjør er å undertegne lerretet og prøve å selge det.»
Jarod Kintz

Faser med tapte drømmer og negative opplevelser vil være en del av alles liv fra tid til annen. Det er opp til oss å velge hva vi gjør med dem. Lar vi dem påvirke og lamme oss slik at livet går forbi uten vår medvirkning? Graver vi oss ned i selvmedlidenhet og håpløshet, bare fordi noe ikke gikk vår vei en gang?

Eller lar vi det vi det vi har mistet, bli en kilde til å gå lenger inn i oss selv på oppdagelsesreise for å finne enda vakrere skatter. De er der om vi våger. Jeg har besluttet å våge i dag. Ikke mer negative tanker om at jeg ikke er god nok eller verdig et godt liv.

Jeg vil ikke lenger bruke kiloene mine til å forklare hvorfor jeg ikke blir likt eller passer inn. Det er helt andre mekanismer som avgjør det. Dessuten handler det ikke om å bli likt eller passe inn. Det handler om å være sann mot den jeg er, og våge å følge min indre veiviser, uansett konsekvensene det kan bli for livet jeg lever.

Det handler om å ha tro på at alt som skjer, skjer for at jeg skal vokse som menneske. Det er opplevelser og erfaringer som lar meg vokse og utvikle meg mot en bedre utgave av meg selv. Jeg er alltid god nok uansett omstendigheter. Min egen verdi bærer jeg alltid med meg. Den er ikke avhengig av ytre påvirkning eller applaus.

Tomrom er velsignelser gitt meg av kjærlighet. Det er perioder i livet der jeg skal reflektere og være stille for livets mysterier. Tomrom er velsignelser og ikke forbannelser. Det er helt opp til meg hva jeg vil gjøre med dem. Å ikke gjøre noe, er også et valg.

Jeg vil kjenne på smerten, men samtidig takke for alt jeg har fått gjennom den. Jeg vet at jeg har et stort  og åpent hjerte. At jeg ikke er redd for å vise frem hvem jeg er, både i sårbarhet og styrke. De vonde følelsen er gitt meg for at jeg skal være klar over kontrastene i livet. Gleden blir større når jeg har kjent på smerten. Smerten blir dypere, men også lettere å bære når jeg kan minnes gleden.

«Ikke gi oppmerksomhet til det som gikk feil. Fokuser på det som gikk godt og se at tidevannet snur….. Du har ingen ide om hvor godt livet kan være.»
Abrahan Hicks

Hva kan forårsake et slikt tomrom? Jeg tror at det kan være så mangt. Det er et tomrom etter noe som var viktig. Viktig for meg, for deg …. Tap av en kjær gjennom død eller skilsmisse. Tap av jobb, helse. Uvennskap eller tapte drømmer. Uansett, er det noe som har beriket livet og som derfor ikke fortjener å bli et tomrom når det er borte.

Det er på tide å fylle tomrommet med nye opplevelser. Det som er borte er ikke borte. Det er faktisk blitt en del av den vi er og derfor alltid med oss. Jeg vil bruke det som et springbrett mot nye høyder, mot nye magiske opplevelser. Tidevannet er i ferd med å snu.

Og hvem vet, kanskje møter jeg det jeg trodde jeg hadde mistet, litt lenger fremme på livsreisen under andre omstendigheter. Uansett hva som skjer, livet er magisk, og gir meg alltid mer enn det jeg trenger og har bedt om. Tror du det ikke? Det er sant, når jeg våger å følge min indre veiviser. Den leder meg sikkert videre og viser meg det store i hvert lille, men uendelig vakre øyeblikk. Øyeblikk som rommer all verden. Er det ikke spennende og magisk, så vet ikke jeg.

«Å være tom gjør meg hel av og til. Jeg lurer på om hvert hule hull har sin egen fasthet av oppfyllelse. »
Munia Khan

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden