Undring

 

«Det er ikke før du har mot til å ta del i mellommenneskelige forhold at du vokser som menneske.»
Gary Zukav

Jeg leser en nydelig bok om å bli kjent med  følelsene mine og hva de forsøker å formidle til meg. Det er spennende og utfordrende lesning. Boken er skrevet av Gary Zukav og Linda Francis og heter «Sjelens hjerte.»

Spesielt fordi jeg samtidig forsøker å anvende innholdet på meg selv. Ganske lærerrikt må jeg si. Essensen er å ikke bli styrt av følelsene mine, men bruke dem til å forstå meg selv bedre og etter hvert kvitte meg med de negative følelsene som styrer meg i gal retning. Da vil jeg finne frem til min autentiske kraft som er mine menneskelige erfaringer uten fryktens, tvilens og selvhatets begrensninger. Jeg vil leve i harmoni, samarbeid, fellesskap og med ærefrykt for livet som en sterk og selvstendig sjel.

Energi strømmer hele tiden gjennom meg. De negative følelsene skaper negativ energi som trekker meg ned, mens de gode følelsene gir meg positiv energi som leder meg fremover og gir meg gode opplevelser.

Det blir viktig for meg å kjenne nærhet. Det vil si at jeg må vågr å være sårbar. Det forutsetter at jeg selv er i stand til å føle min egen utrygghet. Uten å føle min egen utrygghet, vil jeg heller ikke være i stand til å se andres utrygghet og kunne verdsette denne egenskapen hos andre. Nærhet skaper følsomhet. Når jeg føler nærhet, blir jeg sensitiv overfor både meg selv og andre.

Nærhet og søken etter ytre makt henger ikke sammen. Der det ene eksisterer finnes det ikke livsgrunnlag for det andre. Nærhet er å stole på at jeg vil få det jeg trenger, når jeg trenger det, og på den måten som er riktig for meg. Det handler alltid om meg. Ikke om hvordan jeg skal forandre andre, bare meg selv.

«Når jeg velger nærhet, da:
Blir jeg en venn for verden, og verden blir en venn for meg. Da tar jeg med takk imot alt som skjer, i stedet for å motsette meg det. Når energien strømmer ut av energisystemet mitt i kjærlighet og tillit, da vet jeg å sette pris på meg selv og andre.»
Gary Zukav

Hva velger jeg å lytte til, det fornuften sier meg eller det hjertet sier? Uten tvil velger jeg hjertet. Jeg vet at mange vil le av meg på dette området. Kan hun virkelig være så naiv å stole på hjertet og intuisjonen sin når alle odds peker mot det.

Har hun ikke lært. Hvor mange ganger skal hun brenne seg før hun lærer?

Vet du, jeg vil heller brenne meg 100 ganger enn å se bort fra det hjertet forteller meg.

I følge Marianne Williamson beveger vi oss i en av to retningerMot frykt eller mot kjærlighet!

For meg er det en fasinerende tanke som gir mening. Mange av mine valg gjennom livet har vært basert på frykt. Fornuftige valg på mange av livets områder, men du så kjedelige. Og jeg forsto ikke at jeg tok dem på grunn av frykt.

For hver av disse finnes et alternativ. Det som får hjertet til å gløde og blomstre, som gir varme og mening, som får sjelen til å synge og gir fred, som tar meg til et nytt sted,  som trosser frykten som vil irettesette eller så tvil.

Når jeg tar de fornuftige valgene er de altfor ofte basert på frykt. Frykt for alt som kan gå galt om jeg velger etter hjertet. Frykt for hva det  å velge etter hjertet egentlig betyr, og hva det fører med seg. Jeg har valgt fornuftig mange, mange ganger i mitt liv. Jeg valgte  å ikke trosse grensene og utforsket ikke det som sto på andre siden av frykten. Jeg lot meg heller ramme inn av den. Den og fornuften.

Heldigvis har jeg tatt mange valg utenfor denne rammen også. Når hjertet bobler over og nærmest roper «Velg meg! Velg denne følelsen du kjenner dypt der inne! Åpne opp! Ta en sjanse!» Disse gangene velger jeg bort frykten og tar et skritt inn i uvisshet. Til dags dato har det også alltid vært et skritt inn i kjærlighet.

Denne kampen har jeg nesten hver dag. Valgmulighetene. Frykten som lurer i meg – bestandig. «Kanskje det ville vært lurere?» «Tenkt hvis det går til helvete!» og mest av alt «Tenk om jeg ikke er god nok, tenk om jeg ikke får det til!» Støtt og stadig lar jeg meg stoppe av frykten. Jeg utsetter mye på grunn av den også. Men, så hørte jeg disse ordene «Du beveger deg mot enten frykt eller kjærlighet!» 

For hva skjer hvis jeg bare hopper ut i utfordringene? Jeg vil kjenne fred  og energien i meg vil flyte, selv om frykten prøver å stoppe meg alt den kan. Noen ganger klarer den det og jeg faller tilbake til det jeg ikke ønsker. Heldigvis er det ikke farlig å feile. Jeg kan bare prøve en gang til. Denne gangen går det bedre, fordi jeg har lært av erfaringene mine den første gangen. Slik vil kjærligheten i meg flyte så lenge jeg ikke gir opp.

Hva er det som har stoppet denne flyten?  Det er frykten som jeg har gitt etter for. Og hva er det jeg frykter? Kanskje er det kjærligheten. Denne strømmende gode følelsen som skyller gjennom meg når jeg trosser frykten og tør å bare VÆRE.

Frykt eller kjærlighet? Verden, følelser og utfordringer kan beskrives så mye mer nyansert og komplisert enn det. Men for meg har det en absolutt verdi å gjøre det enkelt. For jeg undrer meg om ikke stegene fremover i livet vil lede meg en helt annen vei, når jeg ved hvert veiskille spør meg selv «Velger du frykt, eller velger du kjærlighet?»

Livskraften er  en ren og stor energi som er i og rundt oss alle. Energien som holder verden og universet gående. Wayne Dyer skildrer denne kraften som en gnist vi alle kjenner i oss. Den herlige følelsen, der vi våkner til live og kjenner en ild eller et lite fyrverkeri som tennes. I magen, i hjertet, eller kanskje er det hele kroppen som våkner til liv.

Han sier det er som en liten kopp av havet. Hvordan havets kraft og den gode følelsen i og rundt det vil forsvinne etterhvert som koppen bare blir en kopp med saltvann og mister kontakt med sin kilde. Likevel vil vannet fordampe, bæres mot havet av skyene og igjen regne ned til sin kilde. Det finner naturlig veien tilbake. Slik mener han det er med gnisten i mennesker også. En liten flik av den universelle kraften som vil svekkes fort om den kommer bort fra sin kilde, men som kan styrkes og bli noe uendelig stort om vi bare hengir oss til den. Hva er så min lille kopp med saltvann. Når jeg møter mennesker og er hundre prosent tilstede, eller selv skaper noe – da er jeg ett med kilden. Jeg har funnet tilbake til havet.

Tross alt er vi alle ulike og gnistrer også av ulik påvirkning. Tenk over hva som får deg til å kjenne på denne lille eller store gnisten som tennes i deg av og til. Når skjer det? Hva skjer det i møte med? Hva sier det deg, og hvordan kan du få det til å vare?

Selv har jeg  fått denne gnisten når jeg gir noe til andre. Det er min kilde – der min energi blir større og gir mening. Eller jeg kjenner den på min vandring i naturen sammen med kameraet mitt. Da kjenner jeg meg inspirert og i harmoni med alt som er.

Jeg tror at om jeg ble kjent med alle mine  gnistertok dem på alvor, dyrket dem til å bli noe mer og til å vare lenger, da ville verden blitt et bedre sted å være. Det gjelder å finne inn til meg selv og tørre å dyrke det som for meg gir  mening. Det er da det blir mulig å bare være. Det er da jeg  finner fred… Tror du ikke at det gjelder for deg også ?

«Når hjertet har talt, er det upassende av fornuften å komme med innvendinger.
— År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene
– Du har samla deg meir kunnskap enn du treng til ni liv
– Når det kjem til stykke er det so lite som skal til, og det vesle har hjarta alltid visst
– I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape.»
Olav H. Hauge

Er jeg åpen for at det kan finnes flere alternativer, må skråsikkerheten vike. Undring kan bli en kreativ kraft til å finne nye og bedre løsninger på  utfordringer jeg møter. Undring er å åpne opp for dialog og inkludering. Å løfte blikket og ha en liten takluke åpen; betyr uendelig mye.

Vår kultur dyrker fornuften, mens det er følelsene som hjertet formidler, som gir meg  identitet og integritet.  Det er modig og krevende å følge hjertet mitt. En god regel er å gi større rom for mine positive, sterke sider, og forsøke å unngå å kritisere meg selv for det jeg tror jeg  ikke mestrer. Jeg må tørrre å hente fram urkreftene som finnes innerst i hjertet mitt, ofte tynnslitte, begravde under et tykt lag av sivilisasjon og gamle vaner.

Jeg  har et stort uutnyttet potensiale for kreativitet, utfoldelse og innsikt. Det går mye tid og energi til å uroe meg for  hva jeg  burde føle, burde gjøre og ikke minst til frykten for hva andre synes om meg. Min egen visdom og evne til å utnytte kraften til å påvirke, venter på meg om jeg bare er villig til å hente den frem.

Hvor blir det av mangfoldet, empatien, bruken av min innlevelse, oppmerksomhet og tilstedeværelse?  Hvor blir det av oss – enkeltmenneskene i møter mellom mennesker?

Det er en god start å begynne med meg selv. Som med hjernegymnastikk, kan hjertet mitt øves og stimuleres til å bli brukt i alt jeg foretar meg. Vær glad, vær positiv, vær begeistret – fungerer dårlig som oppfordring. Lysten tvinges ikke fram, den vekkes og må komme innenfra.

Om jeg møter verden som den jeg er, her og nå, verken mer eller mindre – er jeg til stede og nær meg selv, og dermed nær andre. Rastløsheten kan føre til at jeg blir redd i møte med stillheten. En dose stillhet hver dag er god medisin. En øvelse er å skru av alt som støyer og forstyrrer noen minutter, åpne opp hjertet og lytte til den levende stillheten i meg.

Ved å erfare ro og indre oversikt, er det enklere å løse opp og få kontakt med den ekte friheten. Med stolthet kan jeg by på meg selv, gi rom for hele min skapende kraft og snakke poesiens språk flytende! Det er ikke nok å si at jeg vil, jeg må gjøre det også. Det er ved å praktisere omsorg jeg blir omsorgsfull. Det er ved å praktisere rettferdige handlinger jeg blir rettferdig.

Fortellingen om duen og musa sier noe viktig:

«Hvor mye veier et snøfnugg? spurte musa. Nesten ingen ting, svarte duen.
Da må jeg fortelle deg en fantastisk historie, sa musa. En dag satt jeg på den nederste greina i et grantre. Det begynte å snø, lette snøfnugg nesten som i en drøm. Siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, begynte jeg å telle snøfnuggene som la seg på den greina der jeg satt. Da snøfnugg nummer 3 741 953 falt ned – det som du sa veide «nesten ingenting» – da brakk greina.»

«Det er så lite som skal til for å skape den store forandringen. Mange års røynsle med pil og boge. Det er den svarte prikken midt i skiva du skal treffa, nett den, der skal pili stå og dirra! Men nett der treff du ikkje. Du er nær, nærare, nei ikkje nær nok. So lyt du gå og plukka upp pilene, gå tilbake, prøva på nytt. Den svarte prikken tergar deg. Til du forstår pili som stend der og dirrar: Her er òg eit midtpunkt.»
Olav H. Hauge

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.