«Og likevel stiger vannet.
En budbringer forserer dypet,
bringer løftet
om at nytt liv skal utfolde seg.
Å gamle dager,
måtte skjønnheten i deres intensjon
vises i ansiktene deres.»

Jeg tror at alt skjer når det er ment å skje, enten jeg forstår det eller ei. Det være seg er et forhold, en jobb, situasjoner som byr seg, eller en endring i omstendigheter. De skjer alltid i rett tid. Vi  har alle ønsker som ikke er blitt virkelighet og vi spør oss  hvorfor. Når jeg tenker på hvorfor, slår det meg at jeg sannsynligvis ikke er helt klar for disse hendelsene, relasjonene eller omstendighetene. Jeg har oppnådd så mye klarhet som jeg har modenhet til å forstå. Jeg vet at noe av dette er skapt averfaringene mine. De gir meg muligheten til å se lenger enn det som ligger rett foran meg. Jeg vet at hensikten med livet mitt, blir klar når jeg er ment å forstå den.

«Ikke hast gjennom livet og  håp på den  neste erfaringen, det neste forholdet, det nest beste. Nyt det du har nå, og vit at der du er, er akkurat der du er ment å være. Klarhet i hensikten  med livet ditt vil komme når tiden er moden.»

Debra Wilson

Det er en mening med det som skjer. For meg er dette utsagnet blitt mer og mer tydelig og sant. Om jeg ikke klarer å se meningen bak det som møter meg med en gang, kan jeg skape mening ut av det, eller jeg vil finne meningen når jeg ser tilbake på det som skjedde. Selv det som er mest smertefullt i livet kan gi meg mening. Det handler om hvordan jeg velger å forholde meg til det.

Det har skjedd så mye som i første omgang kan oppleves tungt og vanskelig og uforståelig. I etterkant ser jeg at det brakte meg nærmere mitt egentlige jeg. Det brakte meg tilbake til den jeg en gang var, men som i mange år har vært gjemt for alle. Faktisk også for meg. Jeg trodde at den delen av meg var borte for lengst…..

Gamle venner sier at nå kjenner de meg endelig igjen. Jeg er den gamle meg som de ikke har sett på mange år. Nye venner fra de siste årene forstår ikke at det er meg. Trodde ikke at hun kunne være så ”gal” og vågal. De har helt sikkert tenkt at jeg var en grå mus. Det er i alle fall slik jeg har følt meg i årevis.

Livet setter sine spor på oss og for meg var det nødveig å beskytte meg for påvirkning som kunne føre til personlig engasjement. Å engasjere meg i andre var langt utenfor min komfortsone, og jeg var tydelig på at jeg hadde mer enn nok med meg selv og de menneskene som var rundt meg. Jeg kjennte et stort ansvar for å ivareta disse relasjonene. Noe utover det var ikke aktuelt. Jeg signaliserte dette så sterkt med både ord og kroppsspråk at ingen våget seg innenfor murene mine. Mulig at noen forsøkte, men det la jeg i så fall ikke merke til. Mine forsvarsverker var betydelige, og slapp ikke noe eller noen igjennom.

Livet mitt endret seg. Plutselig var jeg uten jobb med god tid til meg selv. Ansvaret jeg hadde for andre var borte.  I alle fall et slikt ansvar som jeg hadde tidligere, et ansvar på liv og død…. Nå hadde  jeg bare meg selv å ta hensyn til.

Likevel, jeg hadde blitt vant til denne tilbaketrukne måten å leve på, og jeg så ikke noen grunn til å endre på det. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å engasjere meg og oppleve alt stresset det innebar. Dessuten trodde jeg ikke at noen ville bry seg med meg lenger, uansett….

Detalj av usynlig novemberlandskap

«Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.»
Inger Hagerup.

Etter mange år med et liv levd på knivseggen, både jobbmessig, økonomisk og i forhold til min nære familie, trengte jeg å finne tilbake til meg, til den virkelige Synna.

Det første som skjedde var at jeg ble syk, fikk MS. I dag takker jeg Gud for den diagnosen. Jeg måtte slutte i den krevende jobben jeg hadde. Mens jeg jobbet var livet fylt av jobb, og intet annet enn jobb, utenom ansvaret jeg tok for nære relasjoner i familien. Mer klarte jeg ikke. Etter som jeg ble mer og mer sliten, ble også tid til refleksjon og hvile, mindre og mindre. Jeg var på vei mot stupet.Tror at hadde jeg ikke fått MS, ville jeg ha jobbet og holdt det gående på ren viljestyrke til jeg stupte. I dag lever jeg godt med MS. Nye medisiner gjør at sykdommen ikke er så skummel som den fortonte seg for bare få år tilbake. Nå har jeg overskudd til å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

Så døde yngste sønnen min, og jeg sto plutselig der uten det store og tunge ansvaret han representerte for meg, med sin angst og sitt tidvise rusproblem. Selvsagt var det dypt tragisk og veldig, veldig unødvendig. Men det var hans valg og jeg måtte respektere det. For han ble livet for tungt å bære og han valgte døden.

Jeg kan ikke se at det finnes noen overordnet grunn for at han skulle dø. Det var bare dypt tragisk. Likefullt har jeg lært mye gjennom det vi har vært igjennom, han og jeg, sammen og hver for oss. Min sønns død preger meg som menneske og vil alltid følge meg. Uansett, var det mitt valg å bruke sorgen og det som førte til hans død konstruktivt, ikke grave meg ned i selvbebreidelser og  en mørk hverdag.

Jeg forpliktet meg til livet og hver ny dag. Dagene som var ubrukte med uendelige muligheter. Tenk at jeg skullel få fylle dem med innhold og mening. Det var for meg  ren magi.

«Med alt som har skjedd med deg, kan du enten synes synd på deg selv eller behandle det som har skjedd som en gave. Alt er enten en mulighet til å vokse eller et hinder som hindrer deg i å vokse. Du får velge. «
Wayne W. Dyer

Jeg jobbet med min egen tilstedeværelse. Jeg trengte å finne tilbake til roen og freden i meg selv, finne veien inn til min egen sjel, min egen kjerne. Det gikk langsomt. Et liv gjennom flere år i ekstremt stress og sorg,  hadde helt fjernet meg fra kontakten med min egentlige identitet. Det tok tid å skrelle av alle beskyttelseslagene jeg hadde ikledd meg, gjennom alle årene, uten å ta omsorg for meg selv.

Jeg var i startfasen på en prosess og jeg begynte å kjenne meg levende igjen.

«Jeg kan ikke fortelle deg en åndelig sannhet som du ikke innerst inne allerede vet. Alt jeg kan gjøre er å minne deg om hva du har glemt.»
Eckhart Tolle

Etter at jeg fikk muligheten til å flytte tilbake til Sandefjord, opplever jeg at jeg har funnet meg selv igjen. Jeg har bokstavelig talt fått begynne på nytt. For meg er det stor symbol verdi i dette. Leiligheten min er lys og trivelig. Den slipper lyset inn. Det er ingen ting jeg behøver å skjule. Jeg lever i ”lyset” og står åpent frem med den jeg er. Kjenner at jeg utvikler meg som menneske og vokser som det for hver dag. Lysten til å uttrykke meg skriftlig har fulgt meg helt fra jeg var ganske ung.  Gjennom bloggen min har jeg funnet en ny kanal.

«Det er øyeblikk når problemer kommer inn i våre liv, og vi kan ikke gjøre noe for å unngå dem. Men de er der av en grunn. Først når vi har overvunnet dem, vil vi forstå hvorfor de var der.»
Paulo Coelho

Mye har skjedd på kort tid. Jeg har tatt styringen i livet mitt og har satt meg mål for hva jeg ønsker meg for fremtiden. Menneskelig nærhet er for meg vesentlig for å leve et godt liv. Nærhet kan være så mangt. Jeg får det gjennom mitt engasjement for andre, gjennom gode vennskap, et tilfeldig møte med en fremmed, et blikk, en berøring og mye mer….

«For de som elsker deg, er du vakker allerede.
Dette er ikke fordi de er blinde for dine mangler,
men fordi de så tydelig ser din sjel. »
Elena Diadenko

Det er utrolig spennende å være til.

Å kunne se mønsteret, meningen bak tilsynelatende tilfeldige hendelser styrker meg i troen på at jeg er underveis. Jeg er i gang med å lære en lekse. Jeg er på vei til å finne meg selv igjen. Gud leder meg på veien på sin forunderlige måte. Så lenge jeg er tilstede i eget liv, kan jeg ikke bli ledet på vilspor. Noen ganger trenger jeg bare en omvei for å lære leksa mi. Det har ført meg til steder der jeg aldri hadde trodd at jeg ville gå.

Jeg skriver  i dyp takknemlighet.

Det er noen år siden jeg skrev dette.

Alt gjelder fortsatt. Kanskje enda mer. Livet ble ikke alltid slik jeg helst ville at det skulle være. Til tross for dette, eier jeg en fred, og en positv holdning til livet og alt som møter meg. For meg handler det om at jeg har alt jeg trenger inne i meg. Uansett omstendigheter, finner jeg det jeg søker der, så lenge jeg er villig til å lytte til hjertets stemme. Den hører jeg best når jeg omgir meg med stillhet, enten i dyp meditasjon eller ute  i naturen på tur med kameraet mitt. Det gjør meg i stand til å se en mening bak det som skjer.

Det betyr at jeg har lært å  bruke det som møter meg til noe som gir mening. Det er ikke alltid lett, men våger jeg, finner jeg alltid skatter bak, selv den dypeste smerte. Og gleden blir desto rikere. Det er magi det.

For det er jeg uendelig takknemlig.

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden