«Kanskje er ikke alt slik du tror, men heller lagt opp på en måte som gjør at du aldri vil tvile, aldri siden undre deg over tiden som gikk mens du ventet…»

Denne setningen møtte meg i et innlegg i går da jeg satt og tenkte over hva jeg skulle skrive i bloggen min for i dag.

Jeg har alltid hatt store drømmer. De har fulgt meg gjennom livet og gjort tunge hverdager lysere og gitt meg noe å lengte mot. Dessverre forble de bare drømmer. Det var fordi jeg ikke trodde at jeg noensinne kunne oppnå dem. De var ikke for en som meg, tenkte jeg,  og de forble kun dagdrømmer.

Det var inntil jeg fikk meg en på trynet. Jeg gikk ned for telling.  Alt jeg var så stolt over falt i grus. Jeg mistet jobb, økonomi, helse, privatliv, tap av kjære i selvmord og anseelse fordi jeg  hadde vært uærlig i så mange forhold mot andre, men mest mot og med meg selv. Ingenting av fasaden jeg hadde skjult meg bak var tilbake. Det kjentes som om livet mitt var en eneste stor ruinhaug. Jeg hadde ingenting igjen. Trodde jeg.

«Motgang vil komme til overflaten i en eller annen form i hvert menneskes liv. Hvordan vi forbereder oss for det, hvordan vi møter det, gjør forskjellen. Vi kan brytes ned ved motgang, eller vi kan bli sterkere. Det endelige resultatet er opp til den enkelte.»
Marvin J. Ashton

Det tok meg noe tid å akseptere og leve videre uten anger og selvbebreidelser. Mitt eget svik mot meg selv kjenntes som en uendelig tung byrde. Kunne jeg noensinne tilgi meg selv for at jeg hadde vært så lite tilstede i mitt eget liv?

Jeg er ingen pessimist. Det ligger ikke for meg å sture og synes synd på meg selv.

«Som man reder så ligger man»

er en sannhet jeg tror på. Derfor vendte jeg meg sakte, men sikkert mot mulighetene som jeg visste var  tilstede. For meg var det bare å lete. Jeg visste at de var der.  Det var på ingen måte lett. Jeg var ikke redd for forandring. Å takle frykt og det ukjente var bare en ny utfordring og skremte meg ikke. Det var heller troen på at noe godt kunne skje med meg som var problemet. Jeg hadde hatt så mange drømmer og så endte alt som en stor fiasko, til tross for at jeg hadde brukt alle mine krefter og enda litt til for å holde det gående.

Uten tvil var mitt store problem å sette pris på den jeg var, med både styrker og svakheter. Det handlet om å sette pris på den jeg er og ikke strebe etter å være noe jeg ikke er. Jeg leste og fordypet meg i selvhjelpsbøker og forsto at det handlet om å elske meg selv betingelsesløst. Det gjorde jeg ikke. Jeg foraktet og tenkte negative tanker om meg selv på nær sagt alle tenkelige områder. Jeg nedgraderte meg til å være en falsk figur uten konsistens. Som en hvitkalket grav som etter tidens tann slo sprekker og all elendigheten rant ut.

«Dersom du gjør det du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått.»

Denne sannheten forsto jeg ikke. Jeg syntes ikke at jeg hadde gjort det jeg alltid hadde gjort. Jeg var da ikke redd for endring.

Det begynte å demre for meg at det handlet om min egen fundamentale innstilling til meg selv. Når jeg behandlet meg selv dårlig, fikk jeg kun dårlig behandling tilbake.

«Hvis vi ikke planter det rette, vil vi høste det som er feil også.»
Maya Angelou

Jeg forsto mer og mer sannheten i  at jeg aldri fullt ut kunne leve et godt liv med mindre jeg var i stand til å akseptere og elske den jeg er betingelsesløst. I hvilken grad jeg er uredd og uttrykker mitt autentiske selv, er i direkte sammenheng med hvor mye jeg elsker og aksepterer den jeg er betingelsesløst.

Det er enkelt å forstå  betydningen av å elske meg selv i teorien, men noe helt annet å sette egenkjærlighet ut i praksis. Jeg kommer på ingen måte fra en kultur og samfunn som fremmer, eller til og med støtter, egenkjærlighet, og jeg har kjent på at jeg dømmes dersom jeg elsker meg selv, verdsetter meg selv, eller setter meg selv først.

Jeg mente bestemt at det var egoistisk å elske meg selv. Jeg kjente meg uverdig, ufortjent til kjærlighet, og uelskelig, og opplevde meg som en trengende med et stort tomrom.

Før trengte jeg å bli verdsatt og godkjent av andre for å føle meg verdig. Nå har jeg lagt merke til at når jeg elsker meg selv, trenger jeg ikke godkjenning av andre for å være den jeg er. I stedet er jeg i stand til å være akkurat slik jeg er uten et hull som må fylles fra utsiden.

Det handler ikke om å bare ta hensyn til meg selv og mitt eget velvære.

Selvsagt er det er viktig å ta meg tid til å gjøre noe for meg selv, men det er noe langt mer enn det.  Det betyr å elske meg selv, selv når jeg mislykkes. Selv når jeg føler meg trist, og føler det som om jeg har ingenting igjen. Selv når jeg føler at alle er mot meg og ikke forstår meg. Jeg må være i stand til å se meg selv i øynene og si: «Uansett hva noen andre mener, vil jeg ikke svikte meg selv.»

«Hvis vi kunne se inn i hverandres hjerter og forstå de unike utfordringer hver av oss står overfor, tror jeg vi ville behandle hverandre mye mer forsiktig, med mer kjærlighet, tålmodighet, toleranse og omsorg.»
Marvin J. Ashton

Å elske meg selv betyr ikke å fornekte feilene mine.  Det handler ikke bare om å stadig snakke pent om meg selv og hvor fantastisk jeg er. Det handler om å elske den virkelige meg! Det handler om å elske det menneskelige «meg.» Det «meg» som har leirføtter, det «meg» som angrer etter å ha kritisert andre, den «meg» som noen ganger svikter og skuffer dem rundt meg. Det handler om å gjøre en forpliktelse til meg selv og holde fast ved «meg», selv om ingen andre gjør det ! Det er det å elske meg selv betyr!

«Hvis vi vil kjenne sann kjærlighet og forståelse for hverandre, må vi innse at kommunikasjon er mer enn en deling av ord. Det er den kloke deling av følelser og bekymringer. Det er å dele alt av seg selv.»
Marvin J. Ashton

Selv om det ikke er en negativ egenskap å ha en positiv holdning til livet, har jeg forstått at tankene mine skaper virkeligheten min. Jeg ble faktisk redd for å ha  «negative» tanker. Når jeg hadde en redd, eller usikker eller negativ tanke, ville jeg fornekte den, undertrykke den, og skyve den bort, i den tro at den ville føre negative opplevelser inn i livet mitt. Jeg har på denne måten fortrengt mange av tankene og følelsene mine, av frykt for å være negativ, og sette «negative tanker» ut i livet.  Jeg ser mer og mer at det ikke er tankene mine som skaper virkeligheten.  Det er følelsene jeg har om meg selv. Det handler om, jo mer jeg elsker meg selv, jo bedre blir min ytre verden. Jo mer jeg elsker og verdsetter meg selv, jo mer tillater jeg det positive å komme inn i livet mitt. Jo mindre jeg elsker meg selv, jo mindre føler jeg meg verdig til å la noe positivt få komme inn i livet mitt…

Når jeg hele tiden undertrykker visse følelser, og dømmer dem som «negative» og tvinger meg selv til å ha mer positive tanker, er meldingen jeg sender mitt eget selvbilde at «tankene mine er feil. Jeg burde ikke  ha disse tankene!» I utgangspunktet benekter jeg hvem jeg er, og hva jeg føler. Dette er ikke en kjærlig handling å gjøre mot meg selv, og det er heller ikke sunt å ha alle disse følelsene som fyller seg opp inne i meg. Jeg har innsett at det er viktigere å være meg selv enn det er å være positiv. Og som et resultat, når jeg er positiv, er det ekte og autentisk.

Det jeg oppdager er at når jeg liker meg selv, blir livet mye enklere og det er langt lettere å tenke positive tanker. Igjen viser det seg at uten et positivt selvbilde, er det umulig å tenke ekte positive tanker.

Uten å være klar over det, har frykt påvirket meg gjennom hele livet. Jeg har vært redd for å mislykkes. Jeg har vært bekymret for suksess og endringene den kan medføre, så det har presser meg til å være alt og mer enn jeg  kan være. Jeg har vært redd for å miste noe jeg ikke hadde.  Frykten kommer fra den delen av meg som identifiserer seg med separasjon. Og jeg har følt meg totalt alene. Jeg hadde lagt motet mitt igjen hjemme, og glemt hvor jeg la det.

«Smerte er en prøvestein for åndelig fremgang.»

Jeg har så absolutt kjent på smerten. Den har lammet meg, men samtidig har den vært drivkraften som har ledet meg frem mot sannheten om hvem jeg er. Nå vet jeg fra dypet av min sjel at jeg er verd å elske. Jeg er god nok som jeg er, og jeg er sammensatt av krefter med uant styrke. Det er kjærlighetens krefter, en kjærlighet som kan flytte fjell, en kjærlighet som holder meg oppe og bærer og heier meg frem. En kjærlighet som har gitt meg tilbake troen på at også mine drømmer kan gå i oppfylleles. Det er fordi jeg er verdig, fordi jeg er god nok som jeg er. Og jeg har funnet tilbake til motet mitt.

«Storhet måles best ved hvor godt en person reagerer på hendelsene i livet som synes å være helt urettferdige, urimelige, og ufortjente.»
Marvin J. Ashton

Jeg kan legge fra meg alle forestillingene om at jeg først kan oppnå det jeg drømmer om når jeg har gjort meg fortjent til det. Det er ikke slik livet fungerer. Det handler om å ha tro og tillit til at det finnes krefter som vil meg vel, som bærer meg over de farligste strykene og viser meg vei i tåken når jeg er sikker på at alt er tapt. For meg handler det ikke om tro lenger. Det handler om å vite.

Jeg er ikke lenger redd for å drømme store drømmer. Jeg er ikke redd for at de ikke skal gå i oppfyllelse. Jeg setter meg ikke ned å venter på at de skal gå i oppfyllelse sånn helt uten videre. Å tro på drømmer handler om å gjøre en innsats for å nå dem.

For min egen del har jeg jobbet med meg selv for å bli den beste utgaven av meg selv. Det er for meg en forutsetning for at det jeg drømmer om skal manifestere seg. Jeg har funnet tilbake til motet mitt, og holder godt fast til det så jeg ikke skal miste det igjen. Jeg utvikler egenskaper og evner som jeg tidligere ikke annså som mulig. Alt for at drømmene mine en dag skal bli virkelighet.

Å nå drømmen min er en prosess. Jeg tror på den og ser målet for meg hver eneste dag. Jeg lærer tålmodighet og tillit til at alt som skjer meg underveis er til mitt aller beste. Mens jeg er underveis, opplever jeg stadig nye undre og lærdommer som blir meg til del. Hadde drømmen min gått i oppfyllese straks jeg drømte den, ville jeg ikke ha vært den personen jeg er i dag. Jeg ville ikke ha utviklet meg i kjærlighet og tro på egne krefter. Jeg ville ikke ha utviklet bloggen min. Da ville jeg ha slått meg til ro meg livet slik det var. Nå strekker jeg meg stadig lengre for å nå frem. Underveis opplever jeg at både medgang, hindringer og magiske undre møter meg fordi jeg skal lære av det. Jeg skal utvikle meg som person og menneske gjennom å være underveis.

Jeg takker for at jeg ikke har nådd drømmen min enda. Det å være underveis er ikke bortkastet tid. Jeg venter, men samtidig opplever jeg både magi og utvikling på den spennende reisen min mot et uendelig stort og vidunderlig mål. Det er underveis livet leves. Når jeg har nådd målet vil alt kjennes godt. Likefullt vil det fortsatt være nye drømmer som trekker meg stadig videre, og jeg er på nytt underveis….. og venter……

At jeg vil nå drømmen min er jeg aldri i tvil om. Kanskje en liten stund når livet kjennes grått og trist. Men så løfter jeg hodet og smiler mot solen, månen og stjernene, og går videre inn i det som venter meg på andre siden av regnbuen.

Jeg tror på meg selv og drømmene mine og er ikke redd for å si det høyt lenger.

Livet mitt har forandret seg fra å være trist og i ruiner, til å bli magisk og glederikt. Alt, fordi jeg snudde nederlag til seier, gjennom å finne frem til troen på meg selv i kjærlighet. Er det ikke en stor gave vi har fått som mennesker, det å kunne elske oss selv med alle feil og mangler?! Å kunne få  overgi oss til kjærlighetens uendelige magi  og kraft.

«Kanskje er ikke alt slik du tror, men heller lagt opp på en måte som gjør at du aldri vil tvile, aldri siden undre deg over tiden som gikk mens du ventet…»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden