Vend deg innover

«Vi merker sjelden hvordan hver dag er et magisk sted
hvor alkymien fra det vanlige skjer,
transformerer våre ødelagte fragmenter
inn i en evig kontinuitet som holder oss.

Et sted i oss finnes en verdighet
som er mer barmhjertig enn litenheten
som driver oss med frykt og kraft,
en verdighet som stoler på formen en dag tar.

Så på slutten av denne dagen, takker vi
for å være fortryllet til det ukjente
og for det hemmelige arbeidet
som gjennom dagens tanker
og sjelens visdom blir ett.»

John O’Donohue

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det er å være utenfor sosiale sammenhenger og arbeidslivet. På mange måter kjennes det som om jeg lever i et uvirkelig vakum. Det kjennes slik, ikke bare fordi jeg ikke bidrar til samfunnet i en jobb, men mest fordi jeg ikke klarer å engasjere meg så mye i et sosialt liv utenfor hjemmet.

Faktisk har jeg mer enn nok med å ta vare på meg selv. Noen tenker kanskje at jeg er egoistisk som bruker tiden min slik jeg gjør. Hun som bruker så mye tid på turer og bloggskriving kunne i stedet ha bidratt i ulike aktiviteter innenfor frivillighetsområdet. Jeg vet at mange tenker slik, de til og med sier det seg imellom.

Det har jeg forsøkt, men det gikk ikke. Jeg ble for sliten og kom i følelsesmessig ubalanse.

For å fungere må jeg bruke kroppen min. Passivitet forsterker sykdomssymptomene mine. Når jeg er ute i naturen får jeg trent muskler og balanse. I tillegg nyter jeg roen og freden naturen kan by på. Kameraet fanger opp øyeblikken slik at jeg kan gjennoppleve dem når jeg kommer hjem. Når jeg deler dem i sosiale medier opplever jeg ekstra glede. Fatiguen som jeg  plages med forsvinner som dugg for solen på slike turer. Det fyller meg med energi og glede.

Jeg har stor glede av å skrive blogg. Det tar tid å tilegne meg stoff og reflektere over det jeg skriver. For meg er det selvutviklende og skaper en indre fred. Uten den eller en annen form for kreativ hjerneaktivitet ville jeg raskt ha forfalt som menneske. Skrivingen holder meg mentalt på allerten og jeg elsker det. Samtidig vet jeg at det er noen som setter pris på det jeg skriver. Til og med er det noen som sier de får hjelp og trøst av det jeg skriver.

Disse aktivitetene gjør at jeg beholder livsgnisten, pågangsmotet og funksjonsevnen min til tross for et ganske tilbaketrukket liv.

Det får så være at noen kritiserer meg og hevder at jeg er mer enn egoistisk. Jeg skulle så gjerne ha deltatt mer. I sosiale sammenhenger der det er flere tilstede blir jeg fort sliten og ukonsentrert. Derfor trives jeg best alene eller sammen med en om gangen. Slik er det bare. På en måte kjennes det som et nederlag at jeg ikke klarer mer en jeg gjør. Tro meg når jeg forteller deg at jeg ikke kan engasjere meg slik jeg gjorde før.

Jeg kan selvsagt delta mer. Men hva skjer da. Jo, jeg vil ikke klare engasjementet mitt over tid og må legge inn årene. Da svikter jeg de som hadde satt sin lit til meg. Det vil jeg ikke. Så derfor må det bli som det er dessverre.

Heldigvis har jeg kontakt med barnebarn og bidrar overfor sønnen min med henting og bringing når de unge håpefulle skal ut på et eller annet. Eller de kommer hjem til meg når mor og far ikke er hjemme av ulike årsaker.  Det er kjekt, men veldig slitsomt … Så det begrenser seg selv.

For meg er det mer enn nok med noen få gode venner.

Det jeg forteller ovenfor har jeg forlengt akseptert og lever godt med det. For meg har det vært viktig å lære å trives i mitt eget selskap. Det har vært en tøff prosess å komme så langt. Å leve alene uten noen som jeg daglig kan omgås, og utveksle nærhet og varme med, har ikke alltid kjentes godt.

«Hvis du lærer å virkelig sette deg ned med ensomheten og omfavne den for gaven den er … er den en mulighet til å bli kjent med deg selv, til å lære hvor sterk du virkelig er, å stole på ingen andre en deg selv for å være lykkelig … du vil innse at litt ensomhet går langt for å skape et rikere, dypere, mer levende og fargerikt deg.»
Mandy Hale

Jeg vet at det er mange som sliter med nettopp dette, at de er alene, men skulle så gjerne ha vært i et nært forhold med et annet menneske. Enda verre er det når de er alene uten å ha noe å gå til, som skole eller arbeidsliv. De kjenner seg isolerte og årsakene kan være svært så ulike.

Skaff deg ditt eget liv, men hold deg unna meg er ikke en hyggelig måte å bli møtt med, enten det er verbalt eller med kroppsspråk når jeg søker kontakt. Andre ganger kan det værre ren taushet. Selvsagt kan jeg ikke forvente at alle skal like meg. Slik er det bare og det må jeg akseptere. Kanskje jeg har vært for påtrengende i min iver etter nærhet og kontakt. Det kan godt hende. Å trenge seg på andre som ikke er klar for et vennskap med meg, ønsker å avslutte det, eller som av andre grunner ikke vil være sammen med meg er forståelig. Likefullt kjennes det sårende og at jeg ikke er god nok. Men trenger jeg å være så nærtakende? Det handler  jo ikke om mine følelser, men om den andres.

Som oftest tror jeg ikke at slik avvvisning er vondt ment, men er et uttrykk for at den det gjelder beskytter seg selv eller  viser på denne måten at det passer ikke akkurat nå.

Andre ganger er det jeg som trekker meg bort, fordi forbindelsen ikke gir meg noe. Den skaper bare frustrasjon og likegyldighet. Energien mellom oss trekker meg ned, fremfor å løfte meg opp. Med så lite energi som jeg har, må jeg være nøye med hvordan jeg involverer meg og med hvem.

De vonde følelsene ligger for det meste hos meg selv. Det er lett å sitte  igjen å føle meg skuffet, forlatt, usikker, uforsont  og en som ingen kan elske. Det er så lett å klandre denne «andre» for disse tilsynelatende uutholdelige følelsene, i stedet for å stå støtt i egen erfaring.

Alt dette handler egentlig om at jeg ikke klarte å elske meg selv. Derfor søkte jeg en slags tilfredstillelse for det jeg ikke klarte å gi meg selv og jeg søkte det hos andre. Før jeg forsto dette trodde jeg at manglende interesse fra andre kun var fordi jeg ikke var god nok som menneske. Jeg fortjente ikke nærhet fra andre, jeg som ….. Jeg som bare var på jakt etter å bli bekreftet og elsket som menneske. …. og så ble jeg avvist igjen og igjen.

«Det er et fantastisk, vakkert, nydelig maleri foran deg! Det er intrikat, detaljert, et omhyggelig arbeid av hengivenhet og kjærlighet! Fargene er som ingen andre, de svømmer og hopper, de pipler frem og utbroderer! Og likevel velger du å feste øynene på den lille flua som har landet på det! Hvorfor gjør du noe slikt?»
C. JoyBell C.

Det var det mest verdifulle i meg som ba om kjærlighet. Smerten, avvisningen, frykten, tvilen, eller sinnet jeg følte, drømte jeg om at denne eller disse andre skulle ta bort ved å elske meg.  Slik tenkte jeg inntil jeg forsto at en slik kjærlighet bare fantes inne i meg. Jeg var den eneste som kunne gi meg selv en slik omsluttende kjærlighet. Jeg ville aldri finne denne kjærlighetet for meg hos andre. I alle fall ikke før jeg  selv kunne gi meg det jeg trengte først.

Med andre ord, var jeg feilaktig ute etter at en annen skulle gjøre meg hel igjen. Men det jeg lengtet så etter kunne ikke komme utenfra. Denne glødende altomsluttende kjærligheten fant jeg inne i meg. Den var tilstede i mitt egen nærvær. I viljen jeg hadde til å akseptere det jeg følte innvendig. Å holde meg selv slik jeg lengtet etter å bli holdt. Rett og slett omslutte min egen smerte med empatisk oppmerksomhet. Å overøse kroppen min med godhet. Å være kjærligheten som jeg fortjente uansett …

«Personen i livet som du alltid vil være mest sammen med, er deg selv. Fordi selv når du er med andre, er du fortsatt med deg selv også! Når du våkner om morgenen, er du med deg selv, når du legger deg i sengen om kvelden, er du med deg selv, når du går nedover gaten i sollyset er du med deg selv. Hva slags person vil du gå nedover gaten med? Hva slags person vil du våkne om morgenen med? Hva slags person ønsker du å se på slutten av dagen før du sovner? Fordi den personen er deg selv, og det er ditt ansvar å være den personen du vil være sammen med. Jeg vet at jeg vil tilbringe livet mitt med en person som vet hvordan gi slipp, som ikke er full av hat, som er i stand til å smile og være bekymringsløs. Så det er hvem jeg må være. »
C. JoyBell C.

Tenk så godt å kunne bryte avhengigheten min av andre for å kunne kjenne meg elsket og være lykkelig. Jeg er selv i stand til å gi all den omsorgen som jeg trenger. Jeg trenger ikke bebreide andre for at de ikke viser meg nok oppmerksomhet. Tenk så godt å slippe det.

Bare så det er sagt, jeg er ganske stolt over hvordan jeg forholder meg til livet jeg lever. For meg gir det både mening, spenning og glede. Det er ikke bare noe jeg sier, men sant tvers igjennom.

Selvsagt kjenner jeg på savnet av en som er meg nær fortsatt, men det er ingen altoppslukende nagende følelse, for slike destruktive vonde følelser skjer bare når jeg forsømmer meg selv og prøver å manipulere andre på min jakt etter fred, kjærlighet, glede og lykke.

Jeg gikk rett og slett i krig for lykke og kunne gjøre nesten hva det skulle være for kjærlighet. For et selvbedrag.  Tenk å være villig til å utslette meg sev for å få kjærlighet fra andre. Akkurat som jeg kunne få andre til å gi meg kjærlighet på kommando.

Jeg husker godt da jeg prøvde å endre eller irettesette andre, og fokuserte på  manglene og feilene deres. Jeg bygde opp sinnet mitt mot deres likegyldighet og ventet på at de skulle forandre seg, slik at de ville elske meg. For en dåre jeg var.

«Det handler om å forelske seg i deg selv og dele den kjærligheten med noen som setter pris på deg, heller enn å se etter kjærlighet for å kompensere for et selvstendighetsunderskudd.»
Eartha Kitt

Slik gjorde jeg min lykke avhengig av andres lykke og tempoet i deres utvikling. Du kan tenke deg for et lite oppbyggelig sted det var å være på. Den gang kalte jeg det kjærlighet, men egentlig var det ren avhengighet. 

Det er bare jeg selv som kan heale mitt eget indre og åpne opp hjertet slik at kjærlighten kan strømme fritt. Da trenger jeg ikke bekreftelse fra andre, men kan gi av meg selv fritt og med glede uten å forvente noe igjen. Merkelig nok er det da jeg får mest tilbake også.  For det er slik kjærlighetens natur er, gi og ta i varm forening uten å måtte utslette seg selv for at den andre skal kjenne seg hel og elsket.

Det har vært en spennende og magisk reise inn i meg selv disse siste årene. Det har vært både gode og samtidig tøffe år. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har funnet kjærligheten. Kjærligheten som strømmer fra mitt eget åpne hjerte. Den strømmer både innover mot meg selv og ut mot alt som omgir meg.

«Tør å elske deg selv
som om du var en regnbue
med gull i begge ender. »
Aberjhani

Jeg ønsker for deg som leter etter kjærlighet, at du finner veien inn til ditt eget vakre hjerte. Der vil du finne alt du trenger og mer til. Alt handler om å utvikle den indre tryggheten og troen på at du er god nok akkurat slik du er med både gode og tunge dager. Ingen kan regne med å være på topp hver dag.  Likevel vil du eie en ro som følger deg under alle forhold, fordi du har funnet din egen styrke og tro på deg selv i kjærlighet.

«Du kan være den vakreste personen i verden, og alle ser lys og regnbue når de ser på deg, men hvis du ikke vet det selv, betyr det ikke engang noe. Hvert sekund du bruker på å tvile på din egen verdi, hvert øyeblikk du bruker til å kritisere deg selv; er et sekund av livet ditt ødelagt, er et øyeblikk av livet ditt kastet bort. Du har det ikke for alltid, så ikke kast bort noen av sekundene dine, ikke kast bort selv ett av dine øyeblikk.»
C. JoyBell C.

Ikke ta flere skritt bort fra deg selv. Vend all oppmerksomheten din innover. Jeg garanterer deg at du ikke vil andgre.

For min egen del vet jeg at jeg en gang i fremtiden vil møte deg igjen. Da  som voksne, selvstendige og frie mennesker, fordi vi begge har lært å elske hvem vi er, både det som er godt og det som er litt mindre godt.

«Å være annerledes er en svingdør i ditt liv hvor trygge mennesker går inn og usikre går ut ut.»
Shannon L. Alder

Slik kan vi støtte hverandre akkurat slik vi er, ikke bare med en forestilling om hvem vi er. Vi vil hedre våre ufullkomne forsøk på å elske og finne ubetinget kjærlighet for vår svært betingede, ufullkomne menneskelige kjærlighet. 

Og hver av oss har den perfekte coachen inne i seg selv. Den ubetingede tilstedeværelsen som ikke kan forlate oss. Selv når vi føler oss forlatt. For vi er aldri alene, så lenge vi er venn med kjærligheten og visommen som strømmer fra våre åpne hjerter.

Noen dager vil for meg fortsatt kjennes tunge og fulle av vonde følelser. Likevel vet jeg at fordi jeg har funnet inn til min innerste kjerne, vil jeg alltid reise meg igjen, og gjennoppdage hvor vakkert og magisk livet er.

Kom bli med meg da vel. Hva venter du på? Du eier også den samme magiske indre tilstedeværelsen. Nemlig kjærlighetskraften som aldri vil vike fra din side.

Les hvor vakkert Charlie Chaplin uttrykker det:

«Da jeg begynte å elske meg selv, fant jeg at angst og følelsesmessig lidelse bare er advarselsskilt om jeg levde mot min egen sannhet. I dag vet jeg at dette er «EKTHET».

Da jeg begynte å elske meg selv, forsto jeg hvor mye det kan fornærme noen hvis jeg prøver å tvinge mine ønsker på denne personen, selv om jeg visste at tiden ikke var riktig og personen ikke var klar for det, og selv om denne personen var meg . I dag kaller jeg det «RESPEKT».

Da jeg begynte å elske meg selv, sluttet jeg å streve etter et annet liv, og jeg kunne se at alt som omga meg, inviterte meg til å vokse. I dag kaller jeg det «MODENHET».

Da jeg begynte å elske meg selv, forsto jeg at jeg under alle omstendigheter er på rett sted til rett tid, og alt skjer i akkurat det rette øyeblikk. Så jeg kunne være rolig. I dag kaller jeg det «SELVTILLIT».

Da jeg begynte å elske meg selv, slutte jeg å stjele min egen tid, og jeg sluttet å designe store prosjekter for fremtiden. I dag gjør jeg bare det som bringer meg glede og lykke, ting jeg elsker å gjøre, og det som får hjertet mitt til å juble, og jeg gjør dem på min egen måte og i min egen rytme. I dag kaller jeg det «ENKELHET».

Da jeg begynte å elske meg selv, frigjorde jeg meg selv for det som ikke var bra for min helse – mat, mennesker, ting, situasjoner og alt som trakk meg ned og vekk fra meg selv. Først kalte jeg denne holdningen en sunn egoisme. I dag vet jeg at det er «KJÆRLIGHET TIL MEG SELV».

Da jeg begynte å elske meg selv, sluttet jeg å prøve å alltid gjøre det rette, og siden det hadde jeg feil mindre av tiden. I dag oppdaget jeg at det er «BESKJEDENHET».

Da jeg begynte å elske meg selv, nektet jeg å fortsette å leve i fortiden og bekymre meg om fremtiden. Nå lever jeg bare for øyeblikket, hvor alt skjer. I dag lever jeg hver dag, dag for dag, og jeg kaller det «OPPFYLLELSE».

Da jeg begynte å elske meg selv, innså jeg at tankene mine kan forstyrre meg, og de kan gjøre meg syk. Men da jeg koblet dem til hjertet mitt, ble tankene mine verdifulle allierte. I dag kaller jeg denne forbindelsen «VISDOM FRA HJERTET».

Vi trenger ikke lenger å frykte argumenter, konfrontasjoner eller noen form for problemer med oss ​​selv eller andre. Selv stjerner kolliderer, og ut av deres krasj blir nye verdener født. I dag vet jeg «DET ER LIVET»! »
Charlie Chaplin

Besøk siden min på FB, Synnas verden
https://www.facebook.com/Synnasverden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.