«Arbeidet du gjør nå for å helbrede og få orden på livet ditt, er det arbeidet som ofte ikke ble gjort av tidligere generasjoner. Jo mer grunn til å være stolt av motet ditt. Jo mer grunn til å være snill mot deg selv når du ikke helt kan finne ut av alt, men likevel forsøker.»
Jeff Brown

Skallet rundt et frø må knuses, før dets kjerne kan vokse til et tre. Akkurat slik må du kjenne smerte for å vokse som menneske. Du må våge å knuse skallet som omgir deg for å komme ut i lyset. Det er først når lyset får opplyse sårene dine at de kan bli leget.

Jeg vet, jeg vet …. Du er redd for smerte og foretrekker å gjemme deg inne i skallet ditt. Det du ikke forstår er at smerten bare vil bli større der du er, fordi det krever så mye av deg å forbli inne i skallet. Alt i deg higer etter å oppleve lysets uendelige skjønnhet og magi. Men du våger ikke og bruker kreftene dine på å finne mening inne i mørket. Et mørke som er ved å kvele deg med sin begrensende kraft.

«Du får styrke, mot og selvtillit ved hver opplevelse der du virkelig stopper opp og ser frykten i øynene.»
Eleanor Roosevelt

Det er vondt å være tilskuer til at du ødelegger livet ditt. Hvor er det blitt av motet ditt? Hvorfor ser du hindringene, men ikke mulighetene som ligger foran deg? Hvorfor er du så feig? Hvorfor nekter du deg selv alt du kunne ha hatt om du bare ….?

«Vi kan klage fordi rosebusker har torner, eller glede oss over at tornebusker har roser.»
Abraham Lincoln

Staheten din vil bli din bane, om du ikke snart gjør slutt på passiviteten din. En passivitet som koster deg uendelig med krefter. Du har bestemt at du ikke egner deg til å leve i lyset og dermed blir det slik, koste hva det koste vil. Styrken din arbeider mot deg, fordi du bruker den til å holde deg tilbake fra livets utstrakte hånd.

Du nekter å svare, når noe eller noen prøver å trekke deg ut fra ditt selvpålagte mørke. For det er selvpålagt.» Jeg er ikke skapt for livet gleder,» sier du. Det verste er, at du faktisk tror det og har gjort det til din største sannhet. Nesten som et mantra.

«Den virkelige oppdagelsesreisen består ikke i å søke nye land, men se med nye øyne.»
Marcel Proust

Du er så redd for smerte, at du påfører deg selv smerte for å unngå en enda større smerte. En smerte som vil oppstå når du får bekreftet at du ikke er verdig andres kjærlighet. I din verdet er det dette som vil skje og du våger ikke å utfordre denne din indre sannhet. Du er så redd. Feighet vil jeg kalle det.

Hvordan vet du foresten at det du tror  om deg selv er sant? Du bare vet, sier du. Av erfaring. Selvmedlidenhet kaller jeg det. Stakkars deg som ikke er verdig. Hører du hvor dumt det høres ut?

Du har rett og slett trukket deg tilbake fra alt som kan utfordre deg og rokke ved det du har bestemt er sannhet. Stakkars, stakkars deg.

Du har vingeklippet deg selv med alt ditt negative selvsnakk.

Heldigvis vet jeg at dypt inne i deg, er det fortsatt liv og et håp, som til tross for det du så iherdig sier til deg selv, ikke har gitt opp håpet om at det finnes et liv for deg også. Du klarer ikke helt å gi slipp på dette håpet. Du drømmer om det. Du lever det ut i tankene dine. Men, men …… så straffer du deg selv for at du har tenkt tanken.

Stakkars, stakkars deg. Hører du hvor dumt det høres ut? Forstår du ikke at det du har valgt å tro om deg selv ikke er sant.

«Fremtiden tilhører de som tror på skjønnheten i sine drømmer.»
Eleanor Roosevelt

 

Sannheten er at du er mer enn god nok for livet. Du har  opplevd å bli sparket mens du lå nede. Du har opplevd svik og du har kjent på nederlag. Det har gitt deg en unik forståelse for andres smerte og nederlag. Så hvorfor kan du ikke se  deg selv på samme måten.  Ser du ikke hvor vakker du er?

Du har gitt etter for mismotet. Du våger ikke tro at noe godt kan skje deg. Når noen strekker ut en hånd mot deg, vegrer du deg og avslår å ta i mot det som så helhjertet bys deg.  Slik kaster du bort dyrebar tid med å slikke dine sår.

«Brent barn skyr ilden,»

heter det i et gammelt ordhell. For deg er det livets mantra.

Jeg skriver ikke dette for å være slem mot deg. Jeg skriver for å riste litt opp i dine inngrodde tankemønstre. Jeg vil så gjerne riste litt liv i deg. Få deg til å reagere. Bli gjerne sint, le …. ja, hva som helst bare du reagerer og faller ut av din selvpålagte passive tilværelse. Du vil se og forstå hvor vakker du er.

«De vakreste menneskene vi har kjent er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kampen, kjent tap, og har funnet veien ut av dypet. Disse personene har en glede, en følsomhet, og en forståelse av livet som fyller dem med medfølelse, mildhet, og en dyp kjærlig omsorg. Vakre mennesker skjer ikke bare. »
Elisabeth Kübler-Ross

Jeg vet at på et tidspunkt vil bare den virkelige og dype sannheten som kommer fra ditt innerste tilfredsstille deg. En levende sannhet, som fornyer seg hvert eneste øyeblikk. Den ville levende sannheten fra ditt åpne hjerte når du endelig våger deg ut i lyset.

Jeg venter i spenning. Ikke la meg vente lenge.

«Forstå og tro
at livet har mer i vente utover
straffen og plagene
du har pålagt deg selv.

Å drukne i en ubarmhjertig
malstrøm av sinne, angst
og selvhat,
er ikke ment å bli
en daglig kamp,
en kamp som prøver å kvele deg.

Ved ikke å akseptere det som er sant,
utsetter du
neste fase i din utvikling
ved å tvile eller trekke deg unna.

Din feighet!!!

Dit mot!!!

Gjennom prosessen med
anerkjennelse og frigjøring av deg selv,
inviterer du helbredelse inn i livet ditt.
Et nytt og magisk liv vil komme deg i møte.

Tenk ikke på det som umulig.
Tenk ikke på å løpe fra smerte.
Tenk på hvor mye du fortjener
av kjærlighet og anerkjennelse. Tenk på det …»

 

 

«La oss gå ut i denne verden,
du og jeg sammen
La oss være oppdagelsesreisende
av hverdagens gleder.
Vi vil reise inn i livets mysterier
og utforske det
vi ikke forstår.

La oss være pilgrimmer i et land
med dører som skal åpnes,
nyte hver erkjennelse,
hver erfaring.
Vi vil være livets hengivne elever,
stille åpne spørsmål,
finne glimt av sannhet
i hverandres øyne.

Du vil ikke insistere på at du eier alle svarere,
og jeg vil ikke late som  jeg  holder alle nøklene.
For du er den opplyste
i aksept av å ikke vite alt.
Og jeg vil alltid være søkeren,
ikke den som hevder å kjenne veien.»

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden