«Jeg prøver å komme gjennom til deg
men det ser ikke lyst ut
Min utstrakte hånd blir avvist, ingenting jeg kan gjøre
selv om jeg strever så hardt for å nå deg

Ender opp med å føle meg avvist
Hva saken gjelder, åpne ditt hjerte,
du er for redd til å fullføre det vi startet»

Jeg tenker mye på deg og det som får deg til å gjemme deg for livet. På en måte kjennes det som du har begravet essensen av hvem du er. Jeg ser at du har gått deg vill, at du har fjernet deg fra optimisme, nærhet til andre, drømmene dine, mot til å elske, og å være lydhør overfor sjelen og kroppen din. Du har glemt alt dette i det du prøvde å håndtere livets skuffelser og utfordringer.

«Du der inne i ensomheten din
Kan du åpne ditt hjerte?
Overvinne din angst?
Kan du høre meg?
mens du trekker ned persiennene
Kan du se meg?
Ignorer du  alle tegnene?
Kan du føle at jeg heier på deg?»

Samtidig  vet jeg at du er ved å våkne opp, at du strever med motstridende følelser og angst for hva du vil finne bak alle de beskyttende lagene du har bygget rundt deg.

«Et liv ut av balanse er en person som ikke tror lykke kan oppnås nå, eller i fremtiden. Det er like flyktig som vinden.»
Shannon L. Alder

For den du er finnes, kanskje litt støvete, men fortsatt der inne,  og venter  på å bli gravd ut slik at du kan åpne deg for livet igjen.

Jeg  ønsker så sterkt at det vakre som du begravde underveis, får anledning til å komme tilbake til livet. At det gjenvinner sin fulle form. At det stiger opp i bevisstheten din. At det lyser opp veien din fremover.

Du har  gjemt og begravd alt det vakre du er. Jeg og mange med meg savner deg. Grav deg ut … Sann mine ord, om du våger å begi deg i kast med den utfordrende utgravingen, vil du reise deg som fugl Phønix av asken og fremstå enda vakrere enn før.

«Tvilen din kommer bakfra og innenfra
Venter du på at omgivelsene skal bli opplyst og vise deg vei?
Men det er ikke nok,
ikke før lyset du trenger kommer innenfra.

Da vil du se min utstrakte hånd …..»

Jeg vet hva jeg snakker om.  I mange år var jeg som levende død, før jeg våget meg ut i lyset og livet igjen. Det har vært verdt det, all sjelegranskingen. Det å åpne opp gamle sår, og våge å se med kjærlige øyne på et liv fullt av feilslåtte valg, med feige eller overfladiske avgjørelser.

«Før jeg fortsetter med denne korte historien, la meg foreta en generell observasjon – testen av en førsteklasses intelligens er evnen til å holde to motsatte ideer i sinnet samtidig, og likevel beholde evnen til å fungere.
Man bør for eksempel kunne se at ting er håpløse og likevel være fast bestemt på å forandre dem. Denne filosofien passer på mitt tidlige voksenliv, da jeg så det usannsynlige, det utrolige, ofte det «umulige», bli sant. »
F. Scott Fitzgerald

Min åpenhet har gitt meg en innsikt og forståelse for livets mysterier som jeg før ikke visste fantes. Det har ikke kommet uten omkostninger.  Jeg er kommet nærmere min egen kjerne og forstår andre bedre enn før. Samtidig er det mye jeg ikke kan dele fordi det ikke vil bli forstått. Det gjør livet  ensomt, men samtidig helt. Noen ganger er dette paradokset ved å slite meg i stykker. Det er ikke lett å vite uten å vite. Jeg tviler og tenket at jeg har blitt gal, for så å le av min egen tvil.

«Hvor overfladisk å anta at krig eksisterer bare i den fysiske verden. Kamper blir utført for sinn og sjel, der ting som ikke forstås blir konfrontert. «
Christopher Hawke

Livet er ofte en indre kamp. En kamp som vi bare kan vinne om vi er villige til å erkjenne sannheten. Og da mener jeg ikke løgnene vi har blitt fortalt eller tror om oss selv. Løgnene som har fortrengt sannheten om hvem vi er.

Sannheten vil ikke fri oss fra smerte, men den vil åpne hjertet vårt for  livets iboende magi.

«Å vinne og miste er ikke et ytre spill. Det er en indre kamp om å fortelle sannheten, versus løgn om hvorfor du ikke har gått inn i livet du drømte om.»
Shannon L. Alder

Jeg skrivet dette i dag for å minne deg på hvor vakker du er.  Jeg skriver fordi jeg vet at du trenger å høre det, at du ikke føler deg verdig for det livet du drømmer om å leve.  Samtidig vil du ikke være der du er, det er altfor smertefullt.  Min oppfordring til deg i dag er at du våger spranget, og rister av deg støvet og fremstår  …. hel igjen.

“Ironien av det menneskelige hjerte er at det er plaget av både nærvær og fravær av dets egen sjels motstykke.”
Crystal Woods

Kanskje disse  innsiktsfulle setningene skrevet av Connie Curbs kan gi deg mot til å fortsette på veien ut i lyset igjen:

«Hva med når du føler deg som om du er i en forræderisk krysning i et område av livet som ikke engang har vært på kartet til nylig. Plutselig er det rett foran deg.
Tiden mens du prøver å komme over sjokket av det og du må finne ut hva som må gjøres, føles uhyggelig. Det er et mareritt du ikke kan løpe vekk fra.

Du kan kanskje huske når det skjedde som en slags personlig d-dag, som ved skade, ødeleggelse, ruinering, fordømmelse, forlatthet – kanskje en vanskelig skilsmisse, eller til og med en diagnose av en fryktet sykdom. Slike dager der hele, vakre kapitler i livet går opp i flammer. Og alt du kan gjøre er å se dem brenne. Til du føler deg som om du bare er igjen med asken av det hele. Det er i dette øyeblikket du lengter etter redning og lettelse som bare tid kan gi.

Det er på dette stedet, du må huske at på bare 365 dager – er du i det minste delvis helbredet, i det minste forandret, sannsynligvis til det bedre. Kanskje ikke altfor ulikt en larves ufattelige metamorfose.

Bedre, sterkere, klokere, tøffere, vennligere. Mer skjør, mer hel og samtidig mer fri. Du vil ha kommet deg gjennom det verste av det – på en eller annen måte. Og så vil det alt sammen være annerledes. Livet vil være annerledes. Du vil være annerledes. Det kan, eller kanskje ikke være fornuftig, men det vil være mer utholdelig enn det du syntes  når du først ble kastet ut i det, uten advarsel, inn i ovnen av livet med varmen skrudd opp – eller når du ble pakket inn, uforklarlig, gjennom valg som ikke var ditt eget, i et mørkt, smertefullt innsnevrende rom.

Gå videre, minn deg selv på det som noen fortalte deg, som prøvde å få deg ut av trøbbel. Det vil til slutt gjøre deg til en bedre, sterkere person. Hvordan sa de det? Mer vakker på innsiden …

Det vil skje. Det er det magiske. Selv om du hadde foretrukket å være mindre vakker, mindre vis, mindre  sterk eller ikke ha opplevd det du gjorde, så har  livet, skjebnen, din nådeløse ex, eller en hensynsløs, biologisk, eller naturlig fiende angrepet deg stille, og usynlig og hatt  noe uforklarlig i vente for deg. Du møter aldri mer enn det som din Gud føler at du er i stand til å tåle, mens du, i din ynkelige angst, ennå er tvilende på din egen evne til å utholde, for ikke å si overvinne det som har skjedd deg.

Jeg forsikrer deg, du vil ha glede og skjønnhet, hvor det før var bare aske. Med tiden. Kanskje enda mer enn før. Det er så vanskelig å forestille seg og tro det når det fortsatt er friskt, og så vondt. Når det gjør for vondt til å stå oppreist, tenke eller føle noe. Når du er i grepet av frykt, og du husker den gamle kjente fienden, og så endelig forstår, førstehånds, i dine bein, hva det egentlig betyr for deg.»

Magisk ikke sant!!!

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden