Magiske dikt

 

Jeg er svært fasinert av diktene til Susan Frybort. Hun skriver om det som finnes i hverdagen, ofte ikke synlig for øyet, men likevel så tilstede og nært. Hun ber meg åpne hjertet mitt og huske  hvem jeg er og undre meg over livets stadige skiftninger.

Enten det er i skriket fra en sørgende fugl, en jomfruelig strand eller en åker med gyldent villgress, er budskapet hun uttrykket så sterkt at jeg må  omfavne håpet hun formidler så vakkert.

Hun skriver med dyp innsikt og medfølelse. Diktene er som en magisk sang til den elskede – den elskede i hjertet av hvert pust, den elskede som roper på meg gjennom vinden, den elskede som lever på broen mellom  mitt og ditt hjerte.  Hun ser betydning, selv i det som oppfattes som lite og unnselig. Absolutt alt er den elskede. Håpet er en reisende og en hyllest til miraklet av vårt sanne væren..

Derfor deler jeg noen av hennes dikt med deg i dag. Du får bære over med min mangelfulle oversetting. Bøkene hennes er tilgjengelig på engelsk på Amazon.

Å følge kjærlighetens elv ….

En elv av kjærlighet

Når som den plutselige vinden
på havet,
fører livets tidevann meg i land
Du plukker opp bitene fra hjertet mitt blant restene,
Deretter pustet du dypt
inn i alle mine stille drømmer.

O elv av kjærlighet,
som strømmer ut fra min sjel-
Hvordan kan jeg svømme tilbake til det som var?

Susan Frybort

I tjeneste for andre.

De sier skjønnhet kommer fra en ånd som
har gjennomgått mange vanskeligheter i livet og
på en elle annen måte fortsatte med motstandskraft.
Nåde kan bli funnet i en sjel som eldes
mykt, selv midt i stormen.

Jeg tror at den vakreste, mer enn nye annet, er den ene
hvis milde hjerte bærer hundre arr
fra omsorg, men likevel finner en måte å velge
å ta opp lampen, en gang til, for å lyse opp
veien for kjærligheten.

Susan Frybort

Undring over livets viderverdigheter.

Jeg undrer

Jeg undrer som et barn,
hvor gikk vinden
etter at den passerte meg,
Hvor lenge vil en stjerne brenne
før den dør,
Hvor ventet morgenengryet
og vil det alltid være armer til å holde meg?

Mens jeg satt på bredden av midt i livet-
min ånd er enorm
som den uuttømmelige innsjøen foran meg
Jeg følte min skjebne brenne,
klar til å møte en fremtidig verden.
Og jeg lurte på, akkurat da,
vil kroppen min være nok til å holde meg?

Susan Frybort

Levd liv er vakkert!

Jeg elsker slitte overflater
og flekker. Jeg elsker riller
og skrukker og teksturer
med grove korn.
Jeg elsker den rustikke følelsen
av en vevd tekstil
eller en bordplate belagt
med dype furer og linjer.
Jeg elsker ansikter som viser at de har
vært her, med hjerter som holder
erfaringer og minner
fra livet. Jeg elsker arr som
har riper, og te søl
og knudrete furu …
Jeg elsker rynker ved siden av
øynene dine som trekker meg
til smilet ditt.

Susan Frybort

Å være tro mot mine egne følelser uansett, ….

Det krever en sterk person til å rope ut, til tross for de som foretrekker bekvemmeligheten av stillhet. Det krever en uredd person til å la sin sorg få komme ut fra den tette boksen av kulturelle forventninger til uttrykk og utførelse.

Og det krever en verden av styrke for den samme personen å være tro mot sine følelser, eie sitt følelsesmessige territorium – å gå inn i selve kaoset av sitt rot – og avdekke forbildene om seire og gleder som han har hatt, så lenge og smertefullt, så stille inne i seg

Susan Frybort

Jeg kom over dette diktet og ble fengslet fra de første linjene. Jeg har lest det utallige ganger siden da. For meg er det et dikt som snakker til sjelen min på det dypeste nivået. 

Oppdrag

Ta meg forbi
det bevoktede stedet
i deg
Hvor forvirring
dekker seg selv
i nådeløs selvtillit
så marsjerer den fremover
i livlige skritt
Ta av fasaden
La den falle bort
Inn i ingensteds
Snu deg rundt og møt meg
Jeg søker på uendelig dybde
Hvor bakenfor alle forankringer
finner jeg din tørst om
å bli møtt
og forstått
Tristheten i beinene dine,
Behover fra dine stille rop
om å bli hørt
og være kjent-
Å holde deg innenfor disse
usynlige landskapene
er en verdifulle verden
av
drømmer
La meg berøre deg hvor
kampsårene
ligger stille og leges
Begravd under
en pansret kappe
hviler en levetid av kjærlighet
og ensomhet,
beskyldninger og seire,
ære og nederlag
Innenfor denne blandede veven
av arr og skatter,
glitrende med ærlighet,
der er du –
Jeg fant deg,
Under soldatens plettede hjerte
Så løsner jeg knutene rundt mitt eget
Ser all dets smerte blottlagt og leges
og mellom hver åpne rom
puster vi på sårbarheten
av alle tenkelig lengler du måtte ha
Ta med dine til meg
i det jeg møter deg der med mine.

Susan Frybort

Det er godt å vite at jeg har alle svarene jeg trenger inne i meg.

Hvorfor se etter en ytre påminnelse på vindens vinger, etter et blink fra et dristig lyn, eller ved å undersøke det dype og mystiske språket i universet – når de største indikatorene allerede er inne i deg? Under huden av fornuft og forbi logikklaget hviler de kloke følelsesmessige beinene av din intuisjon. Inne i det rike refleksjonsrommet veves ledetråder i dine sovende drømmer. Inne i de sjenerte flyktige og svake bølgene av følelser som stadig sveiper gjennom ditt vesen, overtales du til å stole på, oppfordres du til å lytte. Alle sa: Kom, trekk  inn i skogen av medfødt viten og følg din indre elv.

Susan Frybort

For meg er dette diktet en sterk oppfordring til å handle. Til å følge hjertets stemme, uansett hvor vanskelig det kan synes.

Fordi du ikke lenger kan ignorere det
holder du det inne i deg.
Som om det kunne forvandle deg,
eller bli transformert,
Mens det utrettelig spør, hvorfor forblir du?
Fordi du ikke lenger er villig til å være
«akkurat der du er»,
Klamrer deg til scenen
motvillig til å gå
mens du føler deg innestengt.
Takknemlig ser du,
at likevel er det ikke lenger
noe mindre eller noe mer.
Fordi under huden av det misfornøyde,
denne aksept,
og sporene av tretthet
smerter en flist,
stiltiende gjennomboret
de fleste sidene av din sjel.
Og den vil vedvarende gjøre det,
opp til det punktet når du bestemmer deg for det
Trekk den ut,
Sett den ned,
Kryss rommet
Og gå ut døren.

Susn Frybort

Er det ikke magisk at vi kan legge bort det som såret oss og fly som ørner?

Ørnen

Ørnen som ruger over sitt tomme rede
kan gå nå. Fordi å forbli og lytte
til det som gjenstår av sin falske sorg
blir mindre viktig
enn å surfe andre steder,
Puster inn ny luft
av en nærende strøm
mens hun majestetisk
svever.
Susan Frybort

Hvor fantastisk å kunne leve og bidra med akkurat den jeg er. Ikke noe mer, ikke noe mindre, men meg. Og det er mer enn nok, uansett hva andre måtte si og mene ….

Empati

I dag våknet jeg og føler min alminnelighet ved siden av meg.

Jeg har aldri skrevet et mesterverk, malt et perfekt landskap
eller spilt en etyde.
Jeg kan ikke slå den afrikanske healing trommen som en sjaman
å megle mellom rikene.
Jeg vet ikke hvordan å nå folk for å fri dem fra alle deres indre konflikter eller traumer.
Jeg så aldri inn i en krystallkule og så det guddommelige …
Jeg er ikke psykolog,
en terapeut, en rådgiver eller en helgen.
Og Das er ikke en del av navnet mitt,
navnet mitt er vanlig.
Da jeg tenkte på hvordan muligheten til å pleie et smertefull sår,
som om det var en skadet plante
eller delikat administrere beroligende salve til en annen jordisk sjel,
ikke ville være min fordi jeg ikke har de offisielle kravene.
Da følte jeg en spesiell tristhet,
som om jeg på en eller annen måte, ikke var nok.

Da plutselig husket jeg at alt er godt inne i meg.

For jeg vet at alle mine sannheter
og alle som noensinne har vært før meg
er i hellig korrespondanse.
Jeg vet om stjernene og hvordan de samles som konstellasjoner
for å lede vandreren gjennom alle tidsepoker.
Jeg vet at bambus ikke vil blomstre før mange år har gått,
og hvordan dens blomst gir sitt liv som næring og beskyttelse
slik at den lille frøplanten innenfor kan presse seg frem og vokse.
Jeg vet det finnes mysterier som ikke fullt ut er forstått.
Jeg vet at hvert liv innehar en unik vei,
som etterhvert nærmer seg slutten for alle.

Og når jeg satt ved sengen til en eldre døende kvinne,
eller på mine knær ved siden av et gammelt dyr som sliter med sitt siste åndedrag
etter en lang jordiske reise,
Det var ingen forskjell i min oppmerksomhet.
Jeg følte meg like medfølelse for begge,
Så gråt jeg de samme sørgmodige tårene.

Og jeg vet med sikkerhet at når jeg ser inn i et annet menneske,
enten de har øyne å se med eller ikke,
Kan jeg se dem.

Jeg kan se det vonde i dem og kjenne sårene i meg.
Det er en smerte som trenger seg stille inn
mens vi deler den …
Så jeg strekker meg ut for å trøste dem.
Det gir meg muligheten til å strekke meg ut
og berøre en annen sjel med alt som er i meg nå.

Og det er bra nok for meg.»

Susan Frybort

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden

Forfatter: Synnøve Fauske Dale / Synnas verden

Når en dør lukkes, åpnes en annen. For meg er dette et viktig budskap. Jeg har i alle år jobbet som leder innen kommunal sektor. Arbeidsdagene har vært lange og oppgavene mange og spennende. Nå er det annerledes. Som "ung" pensjonist kan jeg bruke tiden som jeg vil. Jeg storkoser meg med å utvikle min evne til å uttrykke annet enn saksdokumenter. Jeg vil dele tanker, kunnskap og erfaringer som jeg har tilegnet meg gjennom et langt og brokete liv. Livet har ikke vært lett, men hvem har sagt at det skal være lett å leve. Jeg har opplevd store seirer og nederlag både personlig og profesjonelt. Jeg ser tydelig at alt som har hendt meg i livet har ført meg frem til der jeg er nå. Og jeg vil ikke være noe annet sted enn akkurat her. Jeg tror at alt "happens for a reason...."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s