Denne bloggen skrev jeg for litt over to år siden. Deler den med deg igjen i dag. For meg er den en viktig påminnelse.

«Spør elva, hvor den kommer fra? Du vil ikke få noe svar. Spør elva, hvor den skal? Du vil ikke få noe svar, fordi elva lever i dette øyeblikket; verken i fortiden eller i fremtiden, i dette øyeblikket bare! »
Mehmet Murat ildan

Elver er en uendelig kilde til inspirasjon. Gjennom århundrene, har poeter, forfattere og filosofer  uttrykt i de flotteste ordelag sin hyllest til elver, deres  makt, skjønnhet og magi.

Jeg har alltid vært fasinert av elver, deres vakre og foranderlige uttrykk. De er alltid der, selv om vannet som strømmer gjennom dem aldri er det samme vannet og det er aldri stille. Det er alltid i endring, og er alltid på farten. Over tid forandrer elvene seg også. De utvider, ekspanderer, trekker seg tilbake, minker og øker alt etter hvor mye regn eller snøsmelting de har blitt velsignet eller forbannet med.  Alt er avhengig av øynene som ser. De gnir og skrubber, gnager og elter, spiser og borer seg vei gjennom landet. Selv de største elvene må ha vært små bekker før de vokste til mektige elver.

 

«En elv synes å være en magisk ting. En magisk, bevegende, levende del av jorden selv.»
Laura Gilpin

Jeg ser for meg at jeg  også er slik. Som en elv. Alltid meg, alltid flytende men alltid forskjellig, slik vannet strømmer i elva. Noen ganger renner det jevnt og rolig, noen ganger fosser det over stryk, noen ganger flyter det stille med knapt noen synlige bevegelser, noen ganger er det raskt og rasende, noen ganger gurgler det  glad i fryd og håp, noen ganger glitrer det vakkert i solen og noen ganger mystisk og lokkende. Rytmen skifter ustanselig og mest av alt er det fullt av kjærlighet.

Jeg endrer meg også som en elv. Noen ganger er den bredere og dypere, trekker seg tilbake og blir mindre, noen ganger sprenger den sine bredder når den fylles med for mye vann, for mye liv, og noen ganger tørker den opp i mangel på regn.

 

Vil jeg som elver vokse og utvide mine egne grenser? Eller vil jeg stagnere og bli som et tørt elveleie? Vil jeg tillate at noen demmer meg opp og begrenser meg  slik at jeg går bare der andre vil? Vil jeg tillate dem å lede meg inn i kanaler for å bruke meg til et eller annet formål som ikke er mitt? Eller vil jeg sørge for at jeg flyter fritt, renner min vei gjennom landet og skaper mine egne daler? »

«Elva er en av mine favoritt metaforer, symbolet på den store strømmen av livet selv. Elva begynner  ved kilden, og returnerer til kilden, ufeilbarlig. Dette skjer hver eneste gang, uten unntak. Vi er ikke annerledes.»
Jeffrey R. Anderson

I dag vil jeg fortelle en historie om to elver.

To elver som kom fra den samme kilden. To elver som før de ble til, var forutbestemt til å fylle hvert sitt elveløp med sine særegne personligheter for å oppfylle oppgavene de var satt til å gjøre.  Deres oppgave var uendelig. De skulle fylle løpet fra kilden til havet med en strøm av mening. Tid fantes ikke fordi elvens ustanselige ferd mot målet var en lang uavbrutt ferd av uendelige vannmasser.

Så lenge kilden ikke gikk tom, ville dets løp aldri ta slutt. Riktignok kom det noen ganger ikke mer enn en liten sildring fra kilden, men tom ble den aldri fordi dens utspring var selve livskraften i hver og en av oss. Og livskraften fornyes alltid. Livskraften som er reservoaret dypt inne i oss, som alltid får påfyll av kraft og livgivende vann. Vann som er det  bærende i syklusen som aldri tar slutt.

 

«Noen ganger er lykken med deg, og noen ganger ikke, men det viktigste er å våge. De som klatrer fjell eller rafter elver forstår dette.»
David Brower

Elvene visste ikke om hverandre i starten. Det til tross for at de hadde samme kilde. Kun av og til fikk de øye på hverandre når terrenget laget små utkikkspunkter slik at de fikk et lite blikk over mot den andre. Oftere kunne de høre bruset fra hverandres rennende buldrende vannmasser når de forserte stryk eller trange elvedaler. Begge ble fasinert av det de så, hos og i hverandre.

For det meste så de ikke noe til hverandre, fordi de hadde hver sin oppgave å skjøtte på sin ferd mot målet. De visste om hverandre, fordi fugler, og dyr kom med bud om hva som foregikk på den andre siden av dalen, eller fjellet som skilte dem. Etterhvert forsto de at de hadde ganske så parallele løp, og de undret seg over hvor ofte de fikk et glimt av eller hørte om den andre. Det ble som et avstandsforhold som fylte dem med spenning og forventning. Tenk om de møttes, og kunne renne sammen mot målet det siste stykket før havet slukte dem.

 

«Når du legger hånden i en flytende strøm, trykker du den siste som har gått før, og den første av det som fortsatt skal komme.»
Leonardo DaVinci

Uansett vil de møtes i det store havet.  Havet som i sin uendelighet alltid er der. Det som er en del av den evige runddansen. Vannet som fordamper og blir til vakre regnskyer. Regnskyer som  tømmer sitt regn over kilden, og fyller reservoret dypt inne i kildens kjerne et sted. Som igjen gir liv til elver, som fyller havet på nytt. Igjen og igjen.

De to elvene var ikke opptatt av slike opphøyde spørsmål. De hadde mer enn nok med å gjøre jobben sin.

Elver flyter ikke forbi, men gjennom oss; kiler, vibrerer, opphisser hver celle og fiber i kroppen vår, noe som får dem til synge og gli.»
John Muir

 

Den ene elven var impulsiv og foretok mange manøvreringer som ikke alltid var gjennomtenkte, eller ledet den gjennom det beste terrenget. Ofte støtte den på hindringer som det tok langt tid å komme forbi. Som en evig optimist ga den aldri opp, og som ved et mirakel fant den alltid en løsning. Noen ganger måtte den grave seg gjennom fjell eller kaste seg utfor høye fjellsider. Andre ganger kom den inn i trange og mørke daler, som skremte selv elven med sine skygger, og dype ekko fra vannet som buldret og bruste, mens det fant veier der det ikke før fantes vei.

«Omsorgen for elver er ikke et spørsmål om elver, men om det menneskelige hjertet.»
Tanako Shozo

Den andre elven var mer forsiktig, og tenkte seg godt om før den foretok seg noe. Den fant en sikker vei ned fjellsidene, og sanket mye erfaring om omgivelsene sine mens den rant rolig og sindig fremover, alltid fremover. Dessverre var det mange som var misunnelige på den. De ville ha litt av kostbarhetene den hadde samlet seg. Fordi den av natur var positiv, og trodde godt om alle, var den lett å lure.

Det var lett å legge en felle for den, og slik ble den ledet og sluset inn i et utall innsjøer og kanaler. Der ble den holdt fanget og forsøkt temmet for å nyttiggjøre seg kraften den eide. Lenge levde den som i dvale. LIvet kjentes trist og alt gikk langsomt. Omgivelsene hadde stengt den inne bak store og solide demninger.

 

Det eneste lysglimtet var ryktet om at den andre elven hadde kommet inn i et rolig farvann, og samlet visdom og næring gjennom alt den fikk oppleve i den brede dalen som den gled gjennom.

Så kom stormen. Stormen som farte over slettene og innsjøene og presset på demningene med vind i orkan styrke. Den ellers så rolige elven, så en mulighet til å komme seg fri. Den allierte seg med vinden og gjorde sitt beste for å øke presset mot demningene.

Oppmuntringer og heiarop som vinder bar med seg fra den andre elven, hjalp også. Den hadde hatt en tilsvarende opplevelse tidligere på sin ferd gjennom trange daler. Der hadde den blitt ledet inn i en bakevje full av grus og is. Og kom seg ikke løs før solen smeltet isen rundt hjertet dens, og åpnet opp for en vei ut.

«Selv den minste handling av godhet vil skape en krusning i livets hav som til slutt vil berøre alles land.»
Robert Clancy

 

Å gi opp var aldri et alternativ.  Og så brast demningen. Den var fri. Med bulder og brak rev den med seg alt som sperret veien, før den roet seg litt lenger nede i dalen. Dalen åpnet seg opp, og viste frem et vakkert, stille og ganske flatt landskap. Det kjentes godt å kunne slappe av, og tillate seg å renne langsomt, og fredfylt uten redselen og farene som før alltid hadde truet tett inntil dens bredder.

«Den som hører rislingen fra elvene vil ikke helt fortvilelses av noe.»
Henry David Thoreau

Ingen av elvene hadde hatt en lett ferd. Våte greiner fulle av insekter dasket og slo etter dem. Noen ganger falt tunge tømmestokker i vannet og hindret passasje. Andre ganger samlet store steiner seg midt i elveløpet. For ikke å snakke om kalde vintre der elvene frøs til is og nesten gikk i dvale. Det krevdes stor innsats og tålmodighet å klare å manøvre seg gjennom slike farvann.

 

«Jeg har aldri sett en elv som jeg ikke kunne elske. Flytende vann … har en fascinerende vitalitet. Den har makt og nåde og tilknytninger. Den har tusen farger og tusen former, men den følger lover så klare at de minste strømmer er en eksakt kopi av en stor elv.»
Roderick Haig Brown

Den ene elven var en stor fiskeelv, og ga rom og ly for store feite ørreter, ja sågar laks. Fiskere langs breddene priste dens raushet, og gjorde det de kunne for å gjøre elven bedre i stand til å huse fisken. Av og til gjorde naturkreftene det vanskelig. Elven tørket nesten opp og fisken døde, eller samlet seg i store kulper i påvente av regn og en større vannføring.

Andre ganger ble elven infisert av parasitter som ødela grunnlaget for et godt fiske. Elven skammet seg, men hva kunne den gjøre. Selv om elven var både stor og kraftig, kunne den ikke hindre utenforstående fra å forurense og skjende den. Ofte følte den seg fratatt all verdighet.

En gang fant den seg et hjemmested, i en lang underjordisk tunnel for å slippe fri fra alle som ville den til livs. Det var godt å kunne trekke seg tilbake og finne tilbake til kraften og verdigheten sin, før den igjen fant veien ut i lyset.

 

«Sangen fra elven slutter ikke på dens banker, men i hjertene til de som har elsket den.»
Buffalo Joe

Den andre elven var i perioder rene ferdselsåra. Den loste skip og mindre båter tryggt frem gjennom vakre landskap, og inn og ut av sluser. Det var et yrende liv, og den hadde sin fulle hyre med å lose alle trygt frem uten ulykker. Noen ganger var det ikke til å unngå at uerfarne førere, eller gale villstyringer utfordret sjebnen og satte sitt eget og andres liv på spill. I slike situasjoner var de godt at elven var erfaren, og kunne lede de villfarne inn på rett spor igjen. Den var en mester til slikt, og hadde ord på seg til å være en god los for ferdselen på elven.

 

Elvene skjuler mange hemmeligheter. De har vært vitne til store drama og vakre eventyr. Særlig den ene elven kan fortelle om stemningsfulle padleturer eller roturer med  elskende under månens og stjernenes skinn.  Sakte har de glidd frem over vannet og nytt roen og nærheten i hverandres armer. I slike  stunder er elven fylt av takknemlighet, men også av en lengsel den ikke helt forstår.

«Jeg velger å lytte til elven for en stund, tenke elve tanker, før jeg slutter meg til natten og stjernene.»
Edward Abbey

Begge elvene har kjent svik og bedrag fra andre elver, som over en periode har delt løp med dem. De har ikke alltid funnet en felles rytme som passer, og i stedet skapt virvler og utrygge farvann med sine underjordiske og ofte farlige strømmer. Heldigvis har naturen ordnet opp og skilt dem ad, før de kunne ødelegge hverandre og omgivelsene fullstendig. Særlig den ene elven kjenner på sorgen og skammen over slike brutte løp.

 

Den ene elven er takknemlig for slike møter og bevarer dem dypt i hjertet sitt som verdifulle skatter. Alt det som skilte dem fra hverandre under slike felles løp, har blitt til kraft og styrke for fremtiden.

Den  andre elven håper at også den kan finne frem til visdommen som finnes skjult i de brutte løpene, og alt det vonde som skjedde fordi elvene ikke kunne enes om retning og tempo.

Begge elvene er enige om at løpet så langt har vært både utfordrende, skremmende, men også glederikt og fylt av magiske øyeblikk. Øyeblikk, slike som når solen stiger over åskanten og forgyller elven.  Eller når mennesker, fugler og dyr finner ro og overlevelse, fordi elven så raust har delt av seg selv med dem. Slike øyeblikk, er absolutt av de største og mest minnerike.

«Ansiktet til elva, til slutt, ble en fantastisk bok. . .som fortalte om vårt sinn uten reservasjoner, og den leverer sine mest verdsatte hemmeligheter så klart som om den hadde ytret dem med en stemme. Og det var ikke en bok til å bli lest en gang og så kastet til side, for den hadde en ny historie å fortelle hver dag.»
Mark Twain

 

Begge elvene nærmer seg havet. De kjenner eimen av den salte sjøluften. Av og til forviller noen måker seg inn over land og kan fortelle hvordan terrenget er frem til det store havet. De gleder seg og lengter etter å nå frem til målet.

«Det gode liv på hvilken som helst  elv er … avhengig av oppfatningen av dens musikk, og hvordan du klarer å bevare musikken du fornemmer.»
Aldo Leopold

 

Men først skal de møtes. Møtes og sammen renne glidende gjennom landskapet som et stort lysende bånd som bukter seg i glede og nærhet frem mot havet. Sammen kan de forene alt de har opplevd, og berike både seg selv, og omgivelsene med hverandre og alt de har lært på veien fra kilden. Begge har lært fra sine erfaringer med andre elver de har møtt. De er sikker på at de ikke vil skape understrømmer og virvle opp grums fra bunnen når de møtes. Ikke denne gangen.

De vil smelte sammen til et hele og dele alt med hverandre. Vannmolekylene  fra hver av dem vil løse seg opp, og blir til andre vannmolekyler med andre egenskaper. Uansett vil de bevare kjernen av hvem de er. De vet at for å bevare seg selv må de aldri miste seg selv totalt. Det er gjennom sin egen kjerne og identitet at de kan finne fellesskap og nærhet. Ikke ved å overgi seg og prøve å bli så lik den andre som mulig.

Slik er kjærlighetens vesen, full av respekt og beundring, men alltid rotfestet i egen kraft.

«Til slutt, vil alle ting fusjonere til ett, og en elv renner gjennom det. Elven har sitt utspring  i verdens store flod og renner over fra bunnen av tid. På noen av steinene er tidløse regndråper. Under steinene er ordene og noen av ordene er våre.»
Norman Maclan

 

Besøk siden min på FB, Synnas verden

https://www.facebook.com/Synnasverden